Rytmene som holdt oss

Det er lørdag. Og alt føles som et salig kaos, kjære leser. Alt jeg hadde tenkt å gjøre i dag, har blitt forstyrret, fordi noen andre hadde andre planer og jeg er den ansvarlige voksne som må få logistikken til å gå opp.

Egentlig skulle jeg ønske jeg bare kunne 1985-ifisere denne dagen også.

Det betyr at risgrøten ville stått på bordet akkurat nå. Med sukker og kanel og et smørøye, og med rød saft inntil. Vi ville alle sittet rundt kjøkkenbordet samtidig – til og med Polly, papegøyen vår, fikk sitt lille eggeglass med grøt og saft servert.

Det pleide å være et lite samlingspunkt i hverdagen, før vi gikk hvert til vårt litt igjen.

Jeg ville helt sikkert lest en bok fra Sagaen om Isfolket (husker du når vi leste mye mer enn vi så på skjermen?), eller jeg ville gått ut og sanket noen urter eller badet i elva, kanskje. Klokka fem ville jeg vært tilbake igjen på rommet mitt, nesten uten unntak, for da hørte jeg på barnetimen på NRK Radio. Den beste delen av det, var hørespillet på slutten. Kanskje Tordivelen flyr i skumringen ville gått, den var en av mine favoritter.

Klokka seks samlet vi oss rundt stuebordet, for da var lørdagsmiddagen klar. I 1985 var det sannsynligvis pizza på menyen, foran barne-tv som den gangen bare var en halvtimes myk underholdning og ikke nonstop kaos som det er nå. Kanskje Vi på Saltkråkan ble sendt.

Og så var det bare en liten halvtime med nyhetssending, for man trengte ikke følge med på alt hele tida, før potetgullet kom på bordet og underholdningen begynte på TV. Vi elsket Kvitt eller Dobbelt, med Knut Bjørnsen. Spenning og lærdom i ett. I kveld ville det handlet om Morgan Kane, Edvard Grieg, Bibelen, jernbanehistorie, og norske fugler – dypere og dypere inn i kunnskapsfeltene etter hvert som deltagerne kom lengre på reisen mot seier.

Helt til sist så vi kanskje en film vi hadde leid på video- og gatebaren på byen. Vi ville ganske sikkert sett The Neverending Story i kveld – boka hadde jeg lest mange ganger, og filmen var fantastisk fin når den kom ut i 1984.

Hverdagsrytmen var så fin, så forutsigbar. Tempoet var så behagelig. Det fantes ikke noe binge watching, for episodene kom bare på linjær TV når de kom, og enten fikk du det med deg eller så var muligheten borte. Alle hadde noe å snakke om, fordi alle hadde sett den samme episoden på det samme tidspunktet.

Vi ble holdt i en dagsrytme og en ukesrytme som sørget for at alt ble gjort og alt var balansert. Visst fantes det tidstyver, men de var ikke tilgjengelige 24/7. Det var vanskelig å bli overveldet av noe som helst, for fantasien og kreativiteten fikk så mye mer spillerom.

Jeg savner det.

Jeg savner det så mye at jeg har tenkt å gjeninnføre det så langt det går.

Dessverre er jeg nå som sagt den ansvarlige voksne i huset, så maten blir ikke bare magisk servert mens jeg drømmer meg bort i et hørespill i dag, men jeg kan lage den nesten ferdig og så sette meg ned og høre en halvtime på en lydbok. Jeg har akkurat kjøpt Uprooted av Naomi Novik på Google Play, der jeg kjøper de fleste av lydbøkene mine

Så kan jeg spise pizza klokka seks mens jeg ser en fin episode av noe nostalgisk. Kanskje Anne with an E på Netflix – det er faktisk en nyinnspilling av en annen serie vi så mye på denne tida.

Kvitt eller Dobbelt er så udødelig at jeg tror jeg bare ser den rett fra NRK-arkivet. Til og med Sagaen om Isfolket blir tema der etter hvert, så det blir fint med et gjensyn. Og så avslutter jeg med enda et gjensyn med The Neverending Story. Jeg har den på xboxen, kjøpt og klar der.

Kanskje jeg også skal velge meg en fast serie å se på over tid. I 1985 hadde vi en eneste kanal, som ikke engang hadde sending hele døgnet. Husker du prøvebildet som ble vist når det faktisk ikke var noe som helst på TV? Seriekvelden var ofte onsdag, for da ble det sendt en enkelt episode av kanskje Falcon Crest i 1985. Det var en hel uke å vente til neste gang.

Jeg tror vi mistet noe når alt ble grenseløst. Ikke bare har vi godteri og brus hver dag nå og ikke bare lørdag, men nyhetene pøser innover oss med all verdens elendighet til alle tider, og inntrykkene fra kronisk underholdning er heller ikke bra. Nervesystemet skjønner ikke så godt forskjellen på hva som er film og virkelighet, så masse stress er og blir masse stress. Og hvis mesteparten av det hjernen holder på med, er å finne ut hvem som drepte dem, så er det ikke så veldig rart at det går ei kule varmt.

Jeg vil ha tilbake de myke rytmene. Holdepunktene i hverdagen. Følelsen av derfra til dit, en hverdag som hadde både begrensningene og friheten. For hvis hver eneste dag tilbringes med nesa i den samme skjermen og med autoplay, så får man kanskje ikke så mye fred til å utforske andre ting heller.

Det er noe vidunderlig avslappende med en rytme som bare går av seg selv og alle valgene man dermed ikke behøver å ta lenger. Risgrøt til en sen lunch, pizza til en sen middag. Alltid det samme, men med frihet til å flyte mellom holdepunktene i hverdagen.

La oss bringe det tilbake.

PS! Hvis du også savner rytmen – og vil utforske hvordan vi faktisk kan ta den tilbake i 2025 – så finner du flere av tekster bak abonnementet mitt her.