Jeg har drevet rovdrift på meg selv

Du vet, jeg trodde jeg var flink.

Jeg trodde jeg gjorde det jeg skulle. Hvert eneste minutt jeg har sittet her foran skjermen med tastaturet på fanget og jobbet, jobbet, jobbet, har jeg trodd jeg har vært i rute. Jeg har jobbet for å fikse ting. Jobbet med å få jobbe. Jobbet med nye prosjekter. Og etter at jobbingen var ferdig, om det har vært med masteroppgaven, om det har vært egne prosjekter eller om det har vært freelancingen? Da har jeg brukt enda litt mer krefter på å finne ut hvordan jeg kan jobbe mer. Jobbe bedre. Jobbe hardere. Jobbe smartere.

Men det var virkelig ikke smart.

Det var helt idiotisk.

For mens jeg har sittet her og jobbet, eller prøvd å få jobbe, har jeg faktisk ofret det jeg trenger for å i det hele tatt være i stand til å jobbe.

Jeg har ofret kostholdet. Pizza grandiosa går innmari mye kjappere å lage, og sparer en for masse krefter om man tenker på innkjøp av ingredienser, tid brukt på matlaging, og tid brukt på oppvask, samtidig som det er enkelt å spise mens man jobber. Men det gir deg ikke det du trenger av næring for å holde ut i lengda. Det er ikke bærekraftig, selv om det er en enkel løsning.

Putt på litervis med cola også, for å få en energiboost, så kommer man dit at…

…jeg har ofret søvn. Gudene vet hvor mange netter jeg har sittet oppe altfor lenge, bare for å bli ferdig med et eller annet, eller bare for å undersøke regelverk, muligheter, ideer og luftslott. Men uten søvn funker ikke hjernen så godt. Da blir jobben enda tyngre, og man må bruke enda mer tid på å gjøre den – og man er plutselig i en ond sirkel der man sitter til enda lengre utpå natta. Og ender til slutt opp med å måtte spise melatonin for å få sove i det hele tatt. Og det er en fryktelig dårlig idé i seg selv. Det siste du trenger når du uvitende prøver å ta livet av deg, er å kødde med hormonene dine. Tro meg.

Jeg har ofret muskelmasse. For mens hodet mitt har jobbet, har kroppen min stivnet og blitt ganske mange kilo tyngre. Det bildet av meg du ser oppe til høyre nå? Det ble tatt før jeg satt igang med innspurten på masteroppgaven. Det er godt over tre år siden. Og det er nesten 15 kg siden også.

Jeg har ofret velvære. Lange dusjer? Bodylotion, hårkur og neglelakk? Ja, særlig. Jeg satt opp håret i en ball når jeg begynte å skrive masteroppgave, og når jeg var ferdig, hadde jeg hår til midten av lårene. Ingen overdrivelse. Det skjedde faktisk.

Jeg har med andre ord ofret både helse og velvære for å finne ut av utdannelse og inntekt og dermed sikre min egen fremtid.

Men jeg trodde jeg var flink.

Jeg trodde jeg hadde skapt meg et liv der jeg kunne leve uten andres ideer om når jeg skulle gjøre hva, slik at jeg kunne legge opp dagen etter eget behov og få ting gjort i mitt eget tempo.

Jeg trodde jeg gjorde alle de riktige tingene.

Og ikke et eneste øyeblikk stoppet jeg opp og tenkte at for å kunne ha noen form for verken inntekt eller fremtid, så er jeg fullstendig avhengig av å ha en kropp som fungerer.

Det er virkelig helt fantastisk at jeg fikk en A på en masteroppgave uten å ha pusla sammen noe så totalt elementært.

Men nå kunne endelig en liten Fitbit-sak på venstre håndledd fortelle meg hvor dårlig det står til. Jeg har testa. Jeg har tatt dager hvor jeg bare har gjort som normalt. Eller det som har vært min normalt i flere år. Og vet du hvor mange skritt om dagen det er?

Det visste ikke jeg heller. Før nå.

Det er rundt 1000.

Det er ikke så veldig mange skritt mellom senga, doen, hjemmekontoret og sofaen, som for det meste har vært den runda jeg har gått når jeg nå engang har jobbet hjemmefra. De fleste andre får en spasertur fra bilen til kontoret, i det minste. Eller til bussen. Det får jo ikke jeg.

Så det er rundt 9000 færre skritt enn anbefalt.

Jeg har bare beveget meg en tiendedel av det jeg burde. Mens jeg har drevet rovdrift på meg selv.

Ye gods.

Unnskyld, kroppen.

Jeg skal fikse det nå.