En Skogfrue blir konservativ: Om barnefattigdom

Jeg har alltid likt å tenke på meg selv som relativt liberal. Frihetskonseptet har alltid virket forlokkende på meg, og jeg har aldri med verken letthet eller velvilje tilpasset meg mengden om jeg på noen måte kunne slippe det. Det vet egentlig alle som kjenner meg i det virkelige livet, tror jeg (og jeg vet hvem av dere som ler høyt når dere leser dette).

Men nå sitter jeg altså her og vurderer…

Jeg vurderer å stemme KrF ved neste valg. Og jeg vurderer til og med å melde meg inn.

Hedningen vurderer å stemme KrF.

Det holder meg våken om nettene, for å si det sånn.

Men sånn er det.

Du skjønner det at liberale meg har blitt kastet ut i fattigdom. Ikke bare en gang. TRE ganger har drømmen bristet. Og nå begynner jeg etterhvert å ta tegninga: Velg dine menn med omhu. Selv om vi lever i 2018, har det fortsatt alt å si hvem du får barn sammen med. Få barn med en blakk fyr som er troende til å stikke (eller bli sammen med en etter at du har fått barn), og livet ditt er faktisk ødelagt om du ikke selv genererer relativt mye inntekt for egen maskin.

Her har du noen kalde fakta å tygge på:

Bufdir melder om at barn fra brutte samlivsforhold har fire ganger så høy risiko for å ende opp i barnefattigdom som barn med intakte familier:

Barn i familier med enslig forsørger, særlig kvinner, har større risiko for å vokse opp med lav inntekt. Barn som har opplevd et samlivsbrudd mellom foreldrene, har fire ganger så stor sannsynlighet for å havne i lavinntektsgruppen, sammenlignet med barn som ikke har det. Foreldrenes samlivsbrudd kan dermed bli en vei inn i fattigdom. KILDE

 

Bufdir meldte også i 2013 om at lavinntekt ikke nødvendigvis bare rammer de arbeidsledige:

En enslig forsørger med to barn har inntekt under lavinntektsgrensen hvis inntekt etter skatt er 321 000 kroner per år eller mindre. KILDE

 

Hvis man betaler 30% skatt, så må man altså ha en årsinntekt på ca 470 000 kroner eller mer i 2013-penger for å ikke havne under fattigdomsgrensa om man forsørger to barn.

Det betyr at de fleste jeg kjenner her i området ville vært fattige om de ble enslige. Her jobbes det for det meste i barnehager, i frisørsalonger, på eldresenter og i klesbutikker, og godt betalte jobber er vanskelige å finne. Det hjelper aldeles ikke å «stå opp om morran» – for pengene du tjener i en vanlig 100% stilling er jo slett ikke nok. Ikke hjelper det med fler lavtlønns-arbeidsplasser heller, annet enn at det får tallene til Nav til å se litt bedre ut.

Kjøpe deg ditt eget bosted når du er alene med barn som er oppført på deg? Det kan du bare glemme med en gang. Ungene regnes som en så stor og varig utgift i budsjettet ditt at banken ikke gir deg lån på en normal inntekt. En av de tingene man er bekymret for med fattige barn, er at de kan bli tvunget til å flytte hit og dit fordi leiekontrakter opphører eller standarden på boligen er for dårlig. Da må ungene kanskje begynne på nytt i nye nabolag og på nye skoler, og rekker aldri å få et solid fotfeste noe sted.

(Selv rakk jeg å bo i den første leiligheten jeg leide som alenemor i 7 måneder før jeg ble sparka ut igjen fordi den brått skulle selges.)

Virkemidler diskuteres ganske ofte. Det er bare det at virkemidlene i stor grad går ut på å gjøre institusjoner som barnehage og SFO billigere, ikke å gjøre familien sterkere sånn at brudd kan unngås i utgangspunktet. De stakkars feministene setter jo medisinen aldeles i vrangstrupen når noen nevner kontantstøtte, for eksempel, selv om nettopp økonomi ofte nevnes som en sterk medvirkende faktor til samlivsbrudd. Mentaliteten hos mange ser også ut til å være at alenemødre har det skikkelig fett, så man kan aldeles uten dårlig samvittighet dumpe eksen på trappa til Nav når man bare ikke gidder dette forholdgreiene lenger.

(Du får 4000 kroner i bot om du dumper en katt på trappa til dyrebeskyttelsen, forresten. Uten sammenligning forøvrig.)

Sannheten er at nei, det er slett ikke «skikkelig fett». Du får kanskje overgangsstønad i opp til tre år, eller frem til yngstemann fyller 8 år. Men du får den bare en gang. Om du går inn i et nytt forhold, og det også ryker, får du bare hjelp lenge nok til å få ungen i barnehagen. Forholdet ditt bør egentlig helst ryke før yngstemann fyller 5. Vent for guds skyld ikke til han er 8 år om du ser at det synger på siste verset, for da får du ikke ei krone i overgangsstønad!

Og så får du dobbel barnetrygd frem til barnet fyller 18, om du er enslig forsørger. Den er som kjent ikke spesielt høy, og beskytter ikke nevneverdig mye mot fattigdom om du skulle være så uheldig å være hjelpepleier i full jobb når du blir alene med tre barn.

Gratis barnehage? Jada, fint. SFO er også greit, selv om det bare varer frem til ungen går i fjerdeklasse. Men 10-åringen som er for gammel til å utløse overgangsstønad burde da faen hente meg ikke være nødt til å komme hjem til tomt hus og se på TV alene frem til mamma kommer hjem fra kveldsvakt.

De fattige er ikke nødvendigvis lenger de vi er vant til å tenke på som de dårligste stilte av oss. Mange av dem er helt vanlige, hardtarbeidende mennesker som rett og slett bare har et havarert forhold eller et tragisk dødsfall bak seg.

Det er unge gutter som ikke får sove fordi de er redde for at familien må flytte nok en gang, som ser regningsbunken vokse ut av skuffen på kjøkkenet. Det er den enslige faren som jobber skift og vet at datteren må legge seg selv. Han som ønsker mer enn noe å kjøpe sykkel til henne i bursdagsgave. Og datteren som fastholder at hun ikke vil ha noe selskap. Hun orker ikke uttrykket til pappa når han svarer at de ikke har råd. Ungdom med atferdsvansker – eller ungdom som har all grunn til å være forbanna. KILDE

 

Jeg tror vi trenger en «Før du går»-kampanje, hvor foreldre orienteres om de økonomiske konsekvensene for barna om de går fra hverandre. Hvis de skjønner at risikoen for at ungene da vokser opp i fattigdom er ganske stor, så ville kanskje i alle fall noen av dem jobbet litt hardere for at familien skulle fungere.

Vi trenger definitivt at regjeringen begynner å sende ressurser inn i familiene mens de ennå er intakte, i form av økonomisk støtte og samlivsveiledning utover den ene obligatoriske timen man får når det allerede er for seint og barna skal fordeles. Det er nemlig også sånn at par med høy utdanning (og dermed antagelig høyere inntekt) sjeldnere går fra hverandre. Pengeproblemer er en massiv belastning som fort blir en nedadgående spiral. Det er vanskelig å komme ut av den når det først begynner å gå galt.

Og jeg tror også, for å være helt ærlig, at vi trenger at folk vokser til helvete opp og begynner å ta litt bedre ansvar for familiene sine. Noen av bruddene er helt på sin plass – vold hører for eksempel ikke hjemme noe steder i et forhold, og spesielt ikke om det også er barn tilstede som utsettes for det. Men «vi vokste bare fra hverandre» og «det er på tide å realisere seg selv» – det tror jeg bare bør utgå.

For vi har faktisk over 100 000 barn i Norge som lever i fattigdom. Det er altfor mange.

Fattigdomsfella

Vet du hvilken TV-serie de burde lage? De burde lage en som heter Nav-fella eller fattigdomsfella, og la være å bry seg så mye om de som har rota det til for seg selv. Det er mange nok av oss andre som kunne trengt et mer samfunnsnyttig løft, for å si det sånn. Jeg tenker ofte at det burde bli satt litt mer fokus på det som er de reelle problemene med fattigdom, sånn at systemet kanskje kan forbedres en liten smule.

Og jeg vet ikke om du har tenkt over det, men det er en selvforsterkende spiral som gjerne går nedover om det slipper ut av kontroll. Her er en vanlig dag, full av potensielle problemer man ikke engang tenker over om man ikke har vært der:

 

Du våkner, står opp. Går i dusjen, der du bruker opp noen gamle sjamporester som du faktisk har spart på, både til hår og kropp. Så skal du kle på deg. Det betyr at du først må slåss med den gamle kommoden du har reparert førti ganger allerede, for å finne klær som både passer sammen med hverandre OG som ser noenlunde hele ut. Du håper du ikke har gått så mye opp eller ned i vekt, for du har faktisk ikke råd til å kjøpe deg klær i en annen størrelse om de du kjøpte på Fretex for 8 år siden ikke passer lenger. Og siden du ikke har kjøpt klær på en stund, så har du ikke spesielt mye å velge i. Du trøster deg med at du ikke har de helt store strømutgiftene på vaskemaskin. Men det er noe dritt når du har satt på mørkvasken, for den rommer faktisk ALLE klærne dine.

Frokost: hva du nå enn har i skapet. Du tenker at havregryn er fint, for det koster nesten ingenting.

Så skal arbeidsdagen begynne, og din eneste oppgave er å finne ut hvordan du skal betale husleia. Ny regel hos Husbanken: nå er det ikke lenger samlet inntekt pr år som teller, det er hva du tjente forrige måned. Det betyr at om Navs annenhver uke-utbetalinger tilfeldigvis blir tre stykker på en kalendermåned, så kan du ikke betale husleia den neste, om du ikke har fulgt hver krone med argusøyne. Du vil sende klage til Nav, men sosialhjelp utgjøres ikke på internet, så du må komme deg til byen for å fysisk levere et skjema. Buss koster 90 kroner tur/retur, og det er en ganske høy pris å betale for å klage på at du er fattig, så du må ta bilen. Og du håper at skolen ikke ringer med syk unge, for om du bruker opp det lille du har på tanken nå, så får du store problemer om du må hente ungen i tillegg.

Klokka er ikke 12 enda, men du har allerede kjempet 3-4 kamper i hodet ditt, og du begynner å bli sliten. Men nå skal du studere eller skrive jobbsøknader for å prøve å komme deg ut av dette her. Eller finne et oppdrag – hva som helst. Du oppdager igjen at det slett ikke er vanskelig å finne seg arbeid – den vanskelige biten er å finne noen som vil betale deg for det. Så for hver eneste sjanse du får, så jobber du gratis for «å vise hva du kan» og bygge CV og kontaktnettverk mens du venter på Den Store Muligheten. Du skriver billige blogginnlegg for annonsører som satser bredt på mange som som deg. Du jobber dobbelt så mye som du fakturerer for når du tar freelanceoppdrag. Du studerer på deg migrene for å få enda et vitnemål som ingen lar deg bruke, fordi jobbene ikke finnes.

Butikken. Du vet nøyaktig hva du har på kontoen til enhver tid, for det MÅ du, og det har nesten blitt en panisk tvangshandling å sjekke det nå. Og dagens store spørsmål er om du kan kjøpe både dopapir OG frosne grønnsaker. Du kommer på at du har noen tomflasker i bilen som akkurat tipper det over på riktig side.

Når du kommer hjem, blir du møtt av Kjøkkenbenken. Oppvaskmaskinen din er fra forrige millennium, og den vasker mer skittent enn den vasker rent. Det som står i den nå, har blitt vasket 8 ganger allerede, uten nevneverdig hell, og du har faktisk ikke den hundrelappen som kan kjøpe oppvaskmaskinrens engang. Du bretter opp armene for å vaske alt sammen for hånd. Skrubbe det rent. Du sender en tanke til normale kvinner, som bare kunne gått på Elkjøp og fiksa seg en ny oppvaskmaskin uten å tenke seg om.

Og SÅ kan du lage middag, før du kaster deg i gang igjen med enda et potensielt livsforbedrende prosjekt. Facebook forteller deg om alle de fantastiske måtene å tjene gratis penger på (ingen av dem virker), og du lengter uendelig etter et langt bad i det badekaret du heller ikke har råd til, men realiteten er at du blir sittende med en gammel og treg laptop på fanget mens du prøver å finne ut av ting. Gleden er stor når du får inn et oppdrag fra en amerikansk nettside. Gleden forsvinner i det øyeblikket du finner ut at når Nav trekker deg for antall arbeidstimer utført, så sitter du igjen med 30 kroner.

Du bestemmer deg for at FUCKIT, du har en utdannelse fra noen år siden som du burde få brukt til noe. Men du er utdatert. Du trenger å lese deg opp igjen. Men verden spytter deg i trynet for femte gang den dagen når du kontakter biblioteket for relevant hjelp: De tar faktisk ikke inn engelsk faglitteratur. Og siden du mistet studenttilgangen når du var ferdig studert, har du heller ikke tilgang på mer enn et lite utvalg fra Universitetsbibliotekenes bøker. Ikke har du råd til å kjøre frem og tilbake mellom bibliotekene heller, så ebøkene ville absolutt vært å foretrekke, men Nav lar deg ikke bli student igjen, så du vinker farvel til kompetansen din og setter på TV. De viser Luksusfellen. Du har lyst til å spy.

Du er akkurat litt for sulten når du legger deg, så du får ikke sove godt. Dagens mentale kamper har også satt seg i kroppen, sammen med alle de andre dagene, og du bestemmer deg for å gå til legen. Det er bare det at du må vente til neste gang du har 300 kroner til overs på kontoen, for legens inkassobyrå er hissige som illsinte veps og har allerede kosta deg flere hundrelapper du ikke har. Det er heller ikke noe stort poeng å reise til legen, for han bare konstaterer at du har et for høyt stressnivå i kroppen uten å gjøre noe mer med det. Utover å kreve 280 kroner for å fortelle deg det du allerede visst fra før, da. Han kan ikke sykemelde deg ut av fattigdom, akkurat, og du begynner etterhvert å pusle sammen at det er fattigdom som tar fra deg arbeidsevnen i utgangspunktet.

Etter en dårlig natts søvn står du opp igjen. Og det er rinse and repeat.

Dette er hvordan en dag under fattigdomsgrensa kan være. Dette er satt sammen av ting som faktisk har skjedd meg de siste årene. Alle disse tingene som kjennes som å vasse motstrøms i seigt vann, det er virkeligheten for folk.

Men neida, TV3. Send hjelpa til dem som bare brukte for mange kredittkort på champagne, dere. For all del. Ikke tenk på oss.

 

Jeg har tatt en avgjørelse

Som mange av dere vet, har jeg hatt litt motgang de siste årene, både med tanke på helse og følgelig også med tanke på økonomi. Det hjelper nemlig ikke stort å ha en mastergrad når prisen for å ha studert er at man ender opp på Navs minsteytelse likevel, fordi man ikke har vært i jobb og følgelig ikke har noe inntektsgrunnlag. Og for de av dere som måtte lure: Navs minsteytelse (AAP) er på 2 ganger grunnbeløpet – altså 16 148 kroner i måneden før skatten trekkes.

Det er ikke holdbart.

Helsa ble i vinter så dårlig at min arbeidsevne ble anslått til å være under 50%. Og det ble bestemt at jeg skulle søke uføretrygd. Prosessen var i gang, legen (eller vikaren for vikaren til fastlegen min, som absolutt ikke kjenner verken meg eller historien her) skulle skrive legeerklæring, og papirene skulle sendes inn.

Men jeg har ombestemt meg.

Jeg har studert blodprøvene mine. Det eneste som er utenfor referanserammene (med unntak av enkle ting som D-vitamin og så videre), er S-kortisol. Mengden stresshormon i blodet. Det ble testet av endokrinolog, som fastslo at hormonsystemet mitt fungerer som det skal, og da er det vel egentlig bare igjen en eneste mulig konklusjon: det er faktisk for mye stress i livet mitt.

Og det handler om livssituasjonen.

La meg si det sånn at kronisk overvåking av husleia (fordi ingen av utbetalingene er store nok, så det må overføres penger til en egen konto tre ganger i måneden for å spare opp), nødvendigheten av å sjekke saldo og telle småkroner mens man står i kassa på Kiwi, Grandiosa til middag fordi den er billigere enn sunn mat, risikoen med å kanskje stoppe for bensin akkurat litt for langt hjemmefra, og alle de tingene der… gjør absolutt ikke på noen mulig måte underverker for stressnivået. Så kan du legge på krangler med Nav, avslag på søknader, endeløs grubling over hvordan du skal fikse livet ditt… og du har en perfekt storm.

Jeg har diagnoser. Jeg tror det tilsammen er sju av dem nå, som alle (bortsett fra en som er genetisk) kan oppsummeres i autoimmune sykdommer. Og jeg tror, med hånden på hjertet, at alle mine år under fattigdomsgrensen har gjort meg stadig sykere.

Ting henger sammen.

Kronisk stress, altså stress som vedvarer over lang tid, er i stand til å sette i gang ulike autoimmune sykdommer i kroppen. Dette er sykdommer der immunforsvaret begynner å kjempe mot sine egne vev og celler, fordi kroppen oppfatter sine egne komponenter som fremmede. KILDE

 

Dette livet gjør meg syk.

Jeg kommer ikke til å bli friskere på uføretrygd heller, for selv om den er bittelitt høyere enn AAP, snakker vi fortsatt minsteytelse. Store deler av dette stresset vil dermed vedvare, selv om det blir mer stabilt å forholde seg til.

Helse koster penger, det er så enkelt som det. Jeg trenger et sunt kosthold, jeg trenger et godt vitamintilskudd, jeg trenger trening (og helst en personlig trener), jeg skulle hatt massasje et par ganger i måneden for å løse opp spenninger og ta ned stressnivået, og ikke minst: Sånn som fastlegesituasjonen har vært her den siste tida, så hadde jeg jammen trengt en privatpraktiserende lege også. Og alternativ behandling der skolemedisinen ikke strekker til.

Om du slår opp «dårlig spiral» i ordboka, burde du få opp et bilde av Navs logo der.

Derfor kalte jeg inn til et møte med Nav for et par uker siden, og jeg avbestilte uføretrygden.

 

De siste månedene, etter at arbeidsevnen min ble avklart, har jeg latt alt handle om helse og stressmestring. Jeg bestemte meg for å bli så frisk som jeg kunne bli, selv om økonomien ikke lar meg gjøre de helt store intervensjonene i livet mitt. Men jeg tok meg råd til å kjøpe en Fitbit Charge 2 på salg, og jeg tok meg råd til et medlemsskap på Spenst når jeg fikk et godt tilbud. Jeg fant noen kjempegode joggesko på salg også.

Og jeg har begynt å merke store forandringer.

Det første er at jeg har tatt nattesøvnen tilbake, ved å gjøre kostholdsendringer, ved å gjøre yoga og ved å bruke eteriske oljer. Jeg har kunnet kutte ut melatonin, som var fastlegens svar på problemene. Den hadde noen uheldige bieffekter dagen derpå, og jeg har med andre ord gått rundt i hormontåke i lange tider. Du vet sånn litt overtrøtt og oversensitiv og ubrukelig. Nå har jeg jevnt over 7,5 timer god søvn hver natt, uten medikamenter. Det betyr at kroppen kan restitutere godt nok, og det betyr at hjernen funker igjen.

Det andre er at kroppen min er mye sterkere nå, etter at jeg tok på meg Fitbiten i april og ikke tok den av igjen. For halvannet år siden kunne jeg ikke gå 30 minutter hver dag i tre sammenhengende dager uten å få varige smerter av det. I sommer gikk jeg i Dyreparken en hel dag, og trengte bare et par paracet for korsryggen etterpå. Jeg kan gjøre yogaøvelser jeg ikke har kunnet gjøre før, fordi nå har jeg kjernemuskulatur nok til å holde dem.

Spiralen er snudd, med et dypt primalbrøl fra min side, i aller siste sekund.

 

Takket være det faktum at studier har vært den eneste fluktruta jeg har hatt de siste 20 årene (her er det dårlig med jobber), har jeg flere studiepoeng enn jeg har tall på lenger. Jeg har min første bachelorgrad fra 2003, og jeg har en mastergrad som endelig ble fullført i 2016. Denne utdannelsen vridde jeg i grønnest mulig retning, sånn at jeg er klar for å bidra akademisk til det grønne skiftet. Masteroppgaven min handler forøvrig om hvordan naturen presenteres til oppvoksende generasjon gjennom ungdomslitteraturen (si fra hvis du vil lese den, så sender jeg deg link).

Og jeg skal endelig, med Navs velsignelse, få lov til å ta dette videre.

Det står igjen ett år og tre måneder igjen av AAP-vedtaket mitt, og denne tiden skal brukes godt og målrettet for å komme tilbake til universitetet igjen – denne gangen i et stipendiat, sånn at jeg kan bli ansatt på sikt. Jeg sikter med andre ord på en doktorgrad. Og ja – jeg vet doktorgrader er stressende saker. Jeg bare tviler på at det er mer stressende enn et helt liv med Nav under fattigdomsgrensa. Og et stipendiat… da snakker vi litt i underkant av 500K i året i fire år, med mulighet for å trene i arbeidstiden. Det betyr store muligheter for å gi meg selv enda mer av det jeg trenger for å komme i skikkelig god form og reversere skaden stresset har gjort, og det betyr økonomisk peace of mind.

Helse og styrke skal opp enda et hakk – etter fire måneder med daglig innsats på det elendige nivået jeg var på, så ser det ut som jeg endelig er sterk nok til å faktisk forbrenne overvekt. Jeg har begynt med måltidsprepping av sunn og økonomisk mat, og jeg tror sannelig jeg også skal begynne å trene styrke i høst, for å forberede rygg og skuldre på kontorjobbingen som ligger foran meg.

Og ikke minst:

Nå er det på tide å gå tilbake til faglitteraturen og lese, forberede meg, skrive artikler, gjenoppta kontakten med fagmiljøet og la hjernen min gjøre det den er skapt for.

Jeg er endelig på riktig vei igjen.

 

 

Kampen mot fattigdommen

Jeg innser at det de aller fleste vil lese om på blogg, er rikdom, glamour, røde løpere og dyre ferier til eksotiske steder.

Beklager å skuffe deg. Er det dette du vil lese om, har du kommet til helt feil blogg, for å si det sånn. Her er situasjonen en ganske annen nå. Det er nesten så jeg ikke tror det selv, men jeg har havnet under fattigdomsgrensa. LANGT under fattigdomsgrensa.

Jeg har, de siste månedene, hatt 15K utbetalt i måneden, og det skal holde til meg og huldreungen min, som bor her halvparten av tida. Disse kronene kommer ikke engang inn på én gang. Neida. Jeg får noe annenhver uke (totalt uavhengig av dato), noe den 15. (kanskje), noe den 20., og noe den 30.  Ingen av summene er store nok til å betale husleia engang, så det er et evig puslespill for å passe på at den riktige summen kroner er på den riktige kontoen på den riktige datoen.

Min store forbrytelse? Jeg tok høgskoleutdanning uten å ha fast jobb som ventet etterpå, og jeg ble for syk, for fort, til å ha tjent opp rettigheter til en brukbar støtte fra Nav. Min innsats på masterstudiet ble belønnet med minsteytelse og usikker fremtid.

Det er en daglig kamp. Det er en daglig overvåking av saldo, datoer og forventet innkommende sum. Et enormt prosjekt, med å sette opp fasttrekk i banken til den riktige regninga på den datoen det mest sannsynlig er penger der til akkurat den utgiften… og i det hele tatt.

Og i tillegg kommer gjetingen av Nav, søknader som skal hit og dit, telefoner, mailer og møter.

Jeg skrev tidligere at jeg har drevet rovdrift på meg selv. Og dette er også en del av det. Denne kampen mot fattigdommen har krevd noe helt enormt av ressurser fra min side – ressurser som ikke egentlig er der, fordi helsa tilsier at jeg kanskje burde lagt meg inn på et lengre spa-opphold isteden. Energien man absolutt burde legge i helsestyrkende aktiviteter og egenomsorg, må faktisk brukes på å øse vann ut av robåten isteden. Uten å plugge igjen hullet, for det får du ikke så mye hjelp til (min aktivitetsplan sier «gå tur» hva helse angår, for de kunne ikke sponse helsestudio). Mens man hele tiden overvåker påhengsmotoren, for den kan plutselig finne på å svikte på åpen sjø.

Det er et helt enormt stressnivå. Jeg finner det usannsynlig ironisk, i og med at mange av oss har havnet på Nav nettopp fordi vi stresset oss ihjel og gikk i veggen med et smell. Stressrelaterte lidelser ligger ganske høyt opp på lista over grunner til å falle utenfor arbeidslivet, så man skulle tro Nav også evnet å ta dette innover seg. Men når du tror du har nådd bunnen..? Da oppdager du at den faste grunnen under føttene dine faktisk er en hullete og lekk robåt, og at du bare er halvveis i fallet.

Men jeg har gjort dette en stund nå.

Jeg begynner å bli ganske flink i dette gamet. Og jeg har kommet opp med noen hacks, tips og triks, som jeg kommer til å dele fremover her på bloggen. I dag skal jeg bare fortelle deg om et par-tre ting som er verdt å investere i om du ser at økonomien er i ferd med å gå til helvete.

Det du trenger for å være fattig, er følgende:

  • sykkel
  • symaskin
  • dypfryser
  • heklenål
  • strikkepinner
  • synål
  • pallekarmer
  • telt
  • sovepose
  • kjølebag
  • fiskestang
  • glasskrukker og glassflasker
  • en fungerende laptop og stabil internettilkobling

 

Heldigvis er det å leve i fattigdom nesten perfekt kompatibelt med å leve miljøvennlig og bærekraftig. Ikke at man MÅ være fattig for å være miljøvennlig (det er nok av grønne produkter å bruke penger på), men det hjelper med en innstilling som verdsetter måtehold når man ikke har ei krone til overs til tull.

Har du spørsmål, nå eller underveis, så kan du stille dem i kommentarfeltet.