Derfor bør du ha dyr (selv om de er i bur)

Da jeg var liten, vokste jeg opp i det de fleste etterhvert yndet å kalle en dyrehage. På rommet mitt har jeg hatt både hamster, marsvin, undulater og fisker – og på det som nå er vaskerom, bodde det en papegøye (hele det rommet var faktisk «bur» – vi hadde en nettingramme som dør, bare, og der bodde han sammen med noen undulater han bestemt mente bare var hans). I stua stod det et digert akvarium (pappas hobbyprosjekt, han drev med oppdrett), og søstrene mine hadde minst like mange dyr som jeg hadde på mitt rom. I tillegg hadde vi en chinchilla som het Tertit. Han bodde i den gamle gangen. Og en dvergkanin som het Rulle. Han bodde på kjøkkenet.

Vi hadde hunder også. Alltid. Og senere en katt, som jeg fikk når jeg flyttet ut for første gang. Det funka ikke helt med den første husverten, så jeg dro hjem igjen etter ikke så lenge. Når jeg flyttet ut igjen, fikk jeg ikke med meg katten. Da hadde han visst på en eller annen merkelig måte blitt mamma sin.

Ute? Der hadde vi hest. I hagen. Barndomshjemmet mitt er ikke en gård eller en småbruk, det er en helt vanlig (men relativt stor) tomt med plen og hus, rett ved Europaveien. Men hest hadde vi. I det ombygde uthuset. Folan het han. Og som stallkamerat hadde han en stor, hvit kanin.

Senere, når vi ikke hadde hest lenger, ble stallen redningssted for andre dyr vi kom over. Vi har hatt en skadet ugle der. Og et ekorn. Og drøssevis med små skapninger som kræsjet med kjøkkenvinduet. Eller dyr vi kom over langs veien – så vi noe som hadde skadet seg og trengte litt trygghet, pakket vi dem inn og plasserte dem i stallen til de var i form til å bli sluppet ut igjen.

Hele min barndom består av dyr. De var overalt. Ikke et eneste øyeblikk av den foregikk uten en liten venn eller fler tilstede. Små skapninger, store personligheter.

Og det gjorde noe med meg.

For det første ga det meg kunnskap om de forskjellige artene og dyrehold generelt. Jeg vet hva som skal til for at undulater legger egg, og jeg vet hvordan man håndterer fugleunger sånn at de blir fortrolige med mennesker (en av dem flyttet til min venninne, og den lærte sågar å prate!). Jeg vet at litt potetmel på ørene til en cocker spaniel gjør at pelsen blir fluffy og fin igjen, og at den fort får øreverk om man ikke passer på at ørene tørker godt inni etter et bad. Og jeg vet at det er relativt dumt å skille to hamstere som slåss uten å ha på en hanske (au).

For det andre, og kanskje enda viktigere: Jeg forstår dyr. Jeg vet hva det betyr når en papegøye bruser seg opp og blir smal i øynene. Jeg kan se forskjell på en hund som bjeffer fordi den er sint og en som bjeffer fordi den er glad – og en som er begge deler og ikke helt får bestemt seg for hvordan han skal håndtere din ankomst. Jeg skjønner hva hesten har i tankene når den plutselig stopper og begynner å skrape med hoven i sanda. Og jeg vet at chinchillaens plutselig irriterte kjefting gjerne kommer av at det enten fløy en fugl forbi vinduet – eller at noen snorka for høyt på rommet ved siden av.

Jeg lærte også at en undulat ikke bare er en undulat – noen er glade sjeler som kan synge deg svett i ørene av bare livsglede, mens andre er vimsete, stressa eller supernysgjerrige. (Du har ikke spist ostesmørbrød før du har hatt en undulat som har vasset lykkelig rundt i ketsjupen din.) Og at en hund ikke nødvendigvis forstår sin egen størrelse og posisjon her i verden (etter å ha sett tidligere nevnte cocker spaniel bli rasende på en diger schäfer ved navn King).

Alt dette er ting jeg egentlig ikke vet at jeg vet. Dette er kunnskap og forståelse som har sneket seg inn i meg uten at jeg har vært det bevisst. Fordi jeg ble født inn i et hjem som allerede hadde noen fine personligheter i dyreskikkelse, og fordi familien min på ingen måte sluttet å vokse etter at min yngste søster ble født.

Og det forklarer antagelig veldig mye av min naturforståelse i dag.

 

Nå er det jeg som er forelder. Det er jeg som skaper et av de to hjemmene min datter vokser opp i. Det er jeg som skal gi henne det jeg mener hun trenger. Og dyr må være en viktig del av det – selv om jeg etterhvert både ble allergisk mot ganske mye og begynte å bli svært skeptisk til dyr i fangenskap generelt. Ville jeg lære henne at dyr bare bor i bur for hennes egen fornøyelses skyld? At dyr var avhengige av mennesker for å overleve? Tankene har vært mange. Skepsisen har vært stor. Men jeg har også (såvidt) begynt å forstå hva som skjer med mennesker når de ikke får noen kontakt med dyr, og dermed ikke egentlig forstår at det finnes en hel verden der ute som ikke fungerer på menneskenes premisser.

Det er nemlig ganske vanskelig å se utenom sin egen forståelse når man har tatt den for gitt siden man var 4 år selv. Det er nesten umulig å forestille seg hva andre folk oppfatter når de møter et dyr, når de ikke er vant til det. Men det jeg ser, har fått meg til å revurdere alle tanker om dyr i fangenskap igjen.

For nå skjønner jeg hvor absolutt grunnleggende viktig det er å forholde seg til andre arter enn seg selv, på en god måte, i hverdagen, gjennom livet sitt. Det er bare da man kan forstå. Lære dyrenes språk. Virkelig fatte at dyr ikke er leketøy, virkelig forstå at de er levende skapninger med behov og personligheter som de faktisk kommuniserer til deg så fort du har vunnet deres tillit. At de faktisk ikke er der for å dekke dine behov, på noen måte, annet enn å la deg være i et fint forhold med dem.

Vi har en chinchilla nå, ved navn Småen. Han har bodd her i to og et halvt år, omtrent, i et stort bur (tenk dobbelt klesskap i takhøyde) som huldreungens pappa snekret for oss. Og jeg har sett hvordan ungen har vokst og blomstret og lært nettopp å forstå ham, håndtere ham omsorgsfullt og riktig, og utvide sine egne horisonter for hva kommunikasjon er. Hun vet nå hva lydene og kroppsspråket betyr. Hvordan bæsjen skal se ut, og hva vi må gjøre om den er feil. Hvilke tegn hun skal se etter for å passe på at han har det bra.

Jeg kan ikke gi henne hele den oppveksten jeg selv hadde (for hvor i alle dager skal jeg ha en hest og en papegøye i denne leiligheten?), men jeg kan gjøre litt. I forigårs snakket jeg med han som eier dyrebutikken, og vi er nå på leting etter en ung undulat til oss. Planen er etterhvert å ha to, samt å finne en chinchilla til, som kan gå sammen med han vi har. Har vi flaks, kan vi kanskje til og med håpe på undulategg om en stund!

Men jeg kjente langt inn i magen hvor riktig den avgjørelsen var når han fortalte meg at familier ikke kjøper smådyr lenger. Det er stor forskjell på unger før og nå – før fikk de kaniner, hamster og marsvin, men etterspørselen har gått ned. Unger i dag har ikke fjær- og pelskledde venner på rommet sitt, sånn som jeg hadde.

Jeg vet ikke hvorfor det har blitt sånn. Men jeg mistenker at det ikke er fordi de fleste barn nå bor på et småbruk der kaninene føder nye kaninunger og undulatene legger sine egne egg. Jeg er, for å være ærlig, veldig redd det er fordi ungene nå sitter med trynet i en skjerm og bare hører om dyr på TV eller såvidt ser dem på det årlige familieparkbesøket.

Et barn som bare kan snakke menneskespråk, er et fattig barn.

Og jeg er livredd for hva som skjer med kloden hvis neste generasjon ikke vet hvordan et kaninhjerte banker under varm pels. Om deres verden bare skal bestå av døde ting som kan erstattes når skjermen sprekker.

For en verden full av folk som bare registrerer sin egen eksistens, blir fort ødelagt.

 

Hadde du dyr når du var liten?

Har barna dine dyr nå?

Fortell! 🙂

På eventyr i Foldvik familiepark

Sommerferien har offisielt begynt, og med det melder behovet seg for å finne på noe mer enn å tilbringe dagene i senga med YouTube på en skjerm også. Ferien i Kristiansand er planlagt, men frem til da må det jo skje noe, så i går bestemte vi oss for å ta en tur til Foldvik familiepark!

Foldvik familiepark er en fin liten gård som ligger i Stavern. Barna kan blant annet aktivisere seg med tradisjonelle og nostalgiske leker som hesteskokasting, sekkeløp og stylter i tillegg til klatrestativer og hoppeinnretninger, men aller viktigst er selvsagt møtet med dyrene. Her finnes det innhegninger med alt fra kaniner til påfugler og kalver, det bor en stor arapapegøye der, og litt lenger oppe i løypa finner du også lamaer. Stedet er veldig småbarnsvennlig, i og med at det mellom alle dyreinnhegningene finnes benker i skyggen av furutrærne på plassen, sånn at du som voksen godt kan sette deg og slappe av litt mens du likevel har oversikt. Det finnes også en egen babyhytte her, hvor man kan gå inn og la de aller minste barna få krabbe litt på gulvet i trygge omgivelser.

Det aller morsomste for ungene i Foldvik familiepark er nok å kunne gå inn til geitene og geitekillingene. Har man skikkelig flaks, som vi hadde, så går det også an å få en geitekilling på fanget. Nede ved inngangen er det også et stort rom med kaninbur, hvor man kan spørre om å få ut en av kaninene og kose med den. Og selv om det unektelig knyter seg litt i magen min når jeg ser dyr stablet opp i bur på denne måten, så tenker jeg også at dette er perfekt for barn som ikke har dyr hjemme. Myk pels og noe levende og fint på fanget er en viktig opplevelse å få! Det er jo bare en måte å forstå at dyr er levende skapninger med egen vilje og egne behov, og det er nettopp gjennom nærkontakten og den fysiske opplevelsen av dem. Og for barn som allerede er glad i dyr, er dette stedet det rene paradis.

Prismessig må jeg si at det kanskje er litt i dyreste laget, om man skal sammenligne med andre parker med bedre tilbud og flere aktiviteter, og maten er et kapittel for seg. La meg si det sånn at hva enn du gjør her i verden, så ligg langt unna den glutenfrie pizzaen. Det er basically bare en pizzalefse med sterk tacosaus og et altfor tjukt lag med ost på, og den koster deg nesten 200 kroner. Hold deg unna. Isteden kan du ta med deg grillmat, for det er satt opp et fint grillsted inne i parken som er helt perfekt for å steike en kjapp burger eller noen grillpølser til sultne mager. Det er også triller tilgjengelig, så du kan dra med deg en kjølebag og sånne ting også, forholdsvis problemfritt. Da sparer du deg for en god del penger og stress.

Parken passer kanskje aller best for de minste barna, og det var drøssevis av 3-4åringer der som så ut til å ha en helt super dag. For større barn blir det kanskje litt kjedelig i lengda med klatrestativer og hoppeinnretninger, og man kunne kanskje ønsket seg et litt bedre opplegg for dem (ponniridning og å få være med på kaninstell hadde vært perfekt!), men alt i alt så var det en veldig fin dag også for en mor og en tiåring.

Har du vært i Foldvik familiepark?