Jeg tok en pause fra sosiale medier. Og nå har jeg ikke lyst til å åpne dem igjen.
Denne teksten kan inneholde affliatelinker, som gjør at jeg tjener noen kroner hvis du velger å handle, helt uten ekstra omkostninger for deg. Tusen takk for støtten!
Det var dagen før fullmåne, kjære leser. Jeg trakk et orakelkort før jeg skulle holde dagens online yogatime. Det var «Island – solitude» som kom. Jeg visste umiddelbart at det handlet om å skjerme seg litt, isolere seg fra dårlige vibber og koble av for en digital detox.
Jeg hadde trodd det kom til å bli litt vanskelig. Det var det ikke. Selvfølgelig ville fingrene mine klikke på ikonene ut av gammel vane og ingenting annet, men det ordnet jeg kjapt ved å deaktivere dem fra skjermtid-widgeten på mobilen.
Ellers var det ikke noe savn.
Det var ikke noe savn i det hele tatt.
Jeg brukte fullmånedagen på egenpleie. Jeg ga meg selv en god ansiktsmassasje med gua sha og geraniumolje. Jeg tørrbørstet kroppen, epilerte leggene, og smurte meg inn med en god bodylotion mens jeg hørte på harmonisk musikk.
Jeg spiste popkorn og honningmelon og så Frost-filmene. Begge to.
Og siden det var fullmåne, la jeg også orakelkort og mediterte.
Det høres ikke mye ut. Det høres ut som en hvilken som helst kveld, egentlig.
Men det som var forskjellen, var freden. Stresset som ikke var der, som man ikke er klar over før det plutselig er borte. Alle minuttene hvor jeg kunne høre meg selv tenke istedenfor å bare sjekke Instagram en liten gang til i tilfelle noen har sagt noe lurt.
Så den avskrudde dagen ble enda en. Og enda en. Jeg fikk meg ikke til å gå inn på verken Facebook eller Instagram i noen særlig stor grad. Hver gang jeg gjorde det, kjentes det bare ut som om jeg ga bort noe fint.
Tiden min.
Freden min.
Og det kjennes ikke bra.
Jeg er gammel nok til å huske verden som den var før. Og jeg savner den.
Jeg var 18 år da vi fikk mobiltelefon. Jeg var den første i min vennekrets som noen gang sendte en SMS.
Jeg var den første i min vennekrets som noen gang sendte en SMS..! Tenk på det!
Jeg var 23 år når min første samboer tok med seg den første datamaskinen inn i leiligheten min. Siden forsvant både han og PCen hans. Kveldene etter ham ble tilbrakt foran en TV som bare hadde NRK og TV2, i en liten leilighet helt på utsiden av sivilisasjonen.
Mobilen min hadde ikke oppkobling mot internet. Jeg kunne ringe, sende SMS eller spille slangespill, og det var det. Batteriet varte i minst et par uker før mobilen måtte lades igjen.
Og jeg hadde all tid i verden til det jeg ville gjøre.
Ingen forstyrrelser. Ingen varsler. Bare meg, og bøkene mine, og hobbyene mine. I skogen. Et steinkast fra elva.
Jeg tenker ofte på den tida nå. Hvor enkelt det var, hvor lett det var å høre seg selv tenke. Jeg savner det.
Jeg savner meg.
Det er kanskje derfor det er så lett for meg å bare skru av nå. Jeg hadde jo rukket å bli voksen før jeg hadde en mobil med internett på, og jeg er allerede skrudd sammen for en annen tilværelse enn å stirre på en skjerm hele dagen. Jeg var samstemt med skogen og elva først, helt ned i bunnen av mitt DNA.
Jeg kjenner folk fra den tida som aldri noen gang lagde seg noen profil på sosiale medier. Og noen som lagde en profil, men aldri brukte den.
De eksisterer fortsatt, i en alternativ, men veldig virkelig virkelighet.
I en virkelighet jeg savner, og som finnes der som en slags grunnleggende dimensjon under cybertåka.
Det hender jeg møter dem på matbutikken og faktisk snakker med dem uten en skjerm i hånda. Det er sånn jeg vet at de faktisk eksisterer enda, selv om de ikke er å finne noe sted i den verdenen jeg ellers befinner meg i.
Så hva dette betyr?
Jeg vet ikke helt enda.
Jeg vet bare at jeg verken har tid, energi eller lyst til å tilbringe resten av livet mitt med en skjerm i hånda – i alle fall ikke så lenge jeg er produktet noen tjener penger på.
Og jeg har en rar følelse av at det er noe som forandrer seg nå. Det er en følelse i vinden, noe jeg ikke helt kan sette fingeren på.
Men på samme måte som dotcom-boblen sprakk, så tror jeg også at SoMe som vi kjenner det snart vil være historie.
Jeg vet ikke hva som kommer etterpå.
Jeg håper vi vil ta fem skritt tilbake igjen, til mer sånn det var i internets første dager. Den gangen vi bevisst valgte å logge oss på laptopen og åpne mIRC for å se hvem som var online når vi hadde tid og lyst til å skravle med dem.
Da fokuset var på samtaler i åpne eller lukkede rom, og ikke et eneste forbannet bilde ble delt.
Da vi brukte internet, og internet ikke hadde funnet ut hvordan det skulle bruke oss enda.
Da vi hadde frihet.
Inntil videre er jeg litt i limbo.
Avventende, mens jeg lytter til vinden.
