Hvordan månen (ikke) påvirker deg

Har du hørt det engelske uttrykket «lunatic» noen gang? Eller «lunefull», som er en norsk versjon? Har du tenkt over hva det betyr, rent ordmessig? Svaret vil kanskje overraske deg. «Luna» er det latinske navnet på månen. «Lunatic» og «lunefull» er dermed egentlig bare andre navn på «månesyk». Fiffig, sant?

Vi har lenge visst at månen påvirker oss. Ikke bare påvirker den flo, fjære, fiskelykke og kvinnens menstruasjonssyklus, men det var lenge tenkt at den også påvirket vår atferd, helse og mentale tilstand. Det finnes for eksempel historier om hvordan sjansen for kriminalitet øker ved fullmåne, og hvordan kirurger helst ikke opererer mens månen er minkende fordi risikoen for dødsfall er større da, men stort sett regnes dette i dag som artige historier og ikke stort mer enn det. Man går med på at mange finner det vanskeligere å sovne ved fullmåne, men det er så langt det strekker seg. Noen få forskningsrapporter konkluderer med at ja, månen har effekt på menneskene. Men de fleste gjør ikke det.

Dette betyr jo likevel ikke at månen ikke har effekt. En grei måte å bedrive forskning på, er jo vanligvis å eliminere andre elementer som kan påvirke resultatet, men det ser det ikke ut til at de har gjort det med måneforskningen. De antar på en måte at månen er en magisk kraft som påvirker oss uansett, om vi kan oppfatte den eller ei.

(Hvilket i og for seg er ganske utrolig, siden de allerede vet at blinde mennesker har melatoninsykluser som er annerledes enn hos seende.)

Dette kan bety at det naturlige månelyset nå er så forstyrret av alt hva vi finner på av andre lyskilder, sånn at vi generelt bare er all over the place. Vi har ikke noen syklus å følge lenger. Dermed blir vi alle ustabile, stressa og aldri så lite lunefulle. Eller luneløse, kanskje. Det er et tankekors.

For hvis gammel visdom forteller oss at månelyset (det vil si en syklus av voksende og minkende lys) egentlig er i stand til å påvirke oss til å bli månegale på det mest intense… Da betyr det i teorien at vi alle er kronisk månegale i vår verden nå, siden vi lever under kronisk flombelysning (hvilket unektelig ville forklart en hel del – ordet «utbrent» brukes hyppig). Vi vet i alle fall at stressrelaterte lidelser er i oppsving, og det kan ha en viss sammenheng med at lyskildene forstyrrer oss. Melatonin er søvnhormonet som gjør oss trøtte om kvelden – og det kommer ikke til sin rett før det er mørkt rundt oss. På samme måte stiger stresshormonet kortisol mest om morgenen – nettopp når det begynner å bli lyst etter å ha vært mørkt.

Kanskje forskningen heller skulle konsentrert seg litt mer om hva vårt kunstige lys gjør. De vet at det potensielt er helseskadelig, og lysforurensningen er overalt. Men inntil videre kan vi jo begynne å eksperimentere litt på egenhånd. For hva om vi simulerte naturlig lys selv, og gjorde vårt beste for å imitere de naturlige lyssyklusene?

Har du prøvd å sette deg selv på en lysdiett noen gang? Eller har du merket forskjell etter en uke på fjellet, der lysforurensningen er begrenset eller helt borte?

Gjorde det noe med deg?