Husdrømmen

Jeg vokste opp i et trehus når jeg var lita. Alle jeg kjente gjorde det. Det var normalt, og jeg tenkte ikke over det før jeg en periode jobbet i Oslo. Og der spurte de, litt sånn med stjerner i øyene, om jeg bodde i trehus som barn? Med stor hage og alt? Joda. Jeg gjorde det, svarte jeg. Og jeg så plutselig hvordan de hadde vokst opp i ei steinblokk og på en liten flekk av en felles bakgårdshage.

Det er rart hvordan man bare blir så vant til sitt eget liv at man ikke tenker over hvor privilegert man er.

Når jeg ble voksen, var det derfor fullstendig selvsagt at også jeg skulle ha mitt eget trehus med en hage hvor barna kunne leke og far klippe hekken. Det var jo bare sånn det var? Det var jo bare det man gjorde.

Og jeg fikk det også, en stund. I 2006 kjøpte jeg mitt eget trehus sammen med min daværende samboer. Vi fikk barn, og levde slik jeg egentlig alltid hadde tenkt.

Men så ville han ikke mer, og jeg måtte skrive fra meg min del av lånet.

Hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg aldri gjort det.

Jeg fikk med meg møblene mine og stort sett alt jeg trengte, men jeg skjønner jo nå at det var en relativt dårlig deal. For møblene er slitt og må snart byttes ut. Huset hans? Det står der enda, som solid eiendom og kapital.

Gaah.

Den eldste historien i boka.

Jeg holder på med litt slektsgransking, og jeg kan ikke annet enn å legge merke til kvinnehistorien i dokumentene. På egenhånd kom ikke kvinnene langt. Det gjaldt å finne seg en bra kar med odelsrett eller i det minste midler til å bygge nytt, og håpe lykken varte.

Stort sett gjorde den ikke det. Menn døde gjerne tidlig, ofte før kvinnene. Og om du ble enke? Da var det bare å be om at det barnet du bar i magen var en gutt, og at han ville leve opp. Satt du med odelsgutten på fanget, satt du godt.

Men om du bare fikk døtre? Vel… Da arvet du ikke en like stor andel av hjemmet ditt, rett og slett. Selv fikk du i teorien halvparten av hva han eide når han døde, og hvis du hadde sønner, fikk du forvalte (eller rettere sagt en verge fikk, for kvinner kunne ikke selv håndtere det rettslige) en relativt stor andel av hele verdien. Sønner arvet nemlig dobbelt så mye som døtre.

Sjansen for at det gikk galt om far i huset døde før han ga deg sønner, var derfor relativt høy.

Og det skjedde jo. I går leste jeg meg opp på en av mine formødre i direkte morslinje. Margit het hun, og hun ble født på en relativt stor gård i 1703. Hun ble godt gift, og bodde sammen med sin ektemann på en av de gårdene jeg stadig kjører forbi og ser på med en merkelig blanding av lengsel og skrekk i hjertet.

Jeg har ikke forstått hvorfor før nå.

Innen hun var 45 år gammel, hadde hun mistet ektemann og fem av sine syv barn. Faktisk var hun høygravid da hun begravde mannen sin. Hun fikk en datter som hun måtte begrave knapt et år etter at mannen var i jorda.

De to gjenlevende barna var også jenter. 8 og 6 år gamle.

Margit hadde antagelig ikke noe annet valg enn å finne seg en ny mann, og hun lykkes ganske raskt med det. Men så døde han også, bare 34 år gammel.

Ekteskap nummer tre ble inngått med en langt yngre mann, en soldat med tilhørighet til en av bygdas største og mest innflytelsesrike gårder. Han ga henne nok en datter, Tone, før han døde året etter. Han rakk å bli 27 år.

Margit hadde gjort alt hun kunne. Men det var ikke nok. Menn er skjøre skapninger, og så lenge det var de som satt på juridiske rettigheter, eiendom og formue, så hadde hun ikke en sjanse.

Heretter forsvinner hun sporløst ut av papirene. En eneste gang dukker hun opp i en folketelling, men det er alt. Det ble ingen flere ekteskap – hun var jo på dette tidspunktet ikke lenger fruktbar, og dermed var hun nok også relativt verdiløs. Det er ingen som har nedtegnet hennes begravelse, i alle fall ikke i denne bygda.

Kanskje hun flyttet. Hennes eldste datter dro etterhvert til nabobygda, og jeg håper Margit fikk være med. For dette forferdelige livet kan ikke ha endt uten så mye som en proper begravelse engang, som fattig og oppgitt enke. Fallhøyden fra en av bygdas beste gårder er så høy.

Tre døde ektemenn, og bare tre døtre igjen etter dem. Det ble antagelig hennes ruin. Og selv om hennes to eldste døtre ble standsmessig gift, så ble ikke den siste det. Hun fant seg en soldatsønn uten aner, og levde resten av livet på husmannsplassen hans, før de døde med en måneds mellomrom under en av sykdomsepidemiene som herjet på Østlandet i 1805.

Det er en av hennes døtre igjen som bærer slekta videre ned i min direkte morslinje.

Jeg skulle ønske dette bare var en historie fra fortiden, men saken er at den fortsatt er relevant.

Jeg er kvinne.

Jeg har langt større risiko for ende opp som lavtlønnet enn en mann har. Og om jeg hadde hatt full, fast jobb nå, så hadde det likevel ikke vært nok til å ta opp et huslån, verken med eller uten startkapital.

Jeg er fortsatt avhengig av å finne en mann for å kjøpe et hus, om jeg vil ha en eller ikke. Om jeg da ikke på magisk vis klarer å manifestere både egenkapital og dobbel inntekt på egenhånd.

Vi er i 2020. I dag heter det «medlånetager» og ikke «ektemann», sjansen for samlivsbrudd er større enn dødsfall, og man kan eventuelt bo i «leid bolig» og ikke på en «husmannsplass»… men prinsippet er jo egentlig det samme.

Du må finne en mann, og håpe han ikke forsvinner igjen. Det blir vanskelig å klare renteøkning og avgifter på din inntekt om han blir borte. Om du får sønner som er arbeidsdyktige når han dør, har du generelt sett større potensial for økonomisk støtte, siden menn tjener mer enn kvinner.

Jeg kalte dette innlegget «husdrømmen». For jeg bærer den fortsatt, selv om det ikke ser så lyst ut akkurat nå. En vakker dag vil jeg eie mitt eget hus igjen. Sitte med et skjøte i hånda, og se på noe som er mitt. Noe jeg kan gi videre til min egen datter, og på den måten bryte forbannelsen.

Jeg vet ikke helt hvordan enda.

Men jeg jobber med saken.

Kanskje vi skal finne opp et alternativ til Tinder? Medlånetager søkes?