Det kjennes ut som et overgrep

Jeg sitter her, midt på dagen, med en kopp kaffe. Åpner lokalavisa. Blir oppmerksom på at det er en liten klump i magen, at en del av meg går i fight/flight-modus allerede før hele nettadressen er skrevet inn i url-feltet. Jeg lurer på hvor lenge det har vært sånn. Jeg kommer frem til at det må ha vært lenge.

Jeg stålsetter meg litt før jeg leser overskriftene. Hva vil de ta denne gangen? Hvor store blir skadene nå?

De skal Utvikle Oss, må vite. Det ville vært fint, det høres sikkert også besnærende ut for de som har et annet tankesett enn meg. Vekst. Penger i kassa. Muligheter. Klingende mynt har alltid vært en vakker lyd. Jeg skjønner dem. Vekst betyr bedre og mer effektive barneskoler. Bedre eldrehjem, sterkere legetilbud og tryggere veier.

Men de oppfører seg som om det ikke har en pris.

De snakker om klimakrise og bevarende tiltak og elbiler, men de snakker fortsatt som om utviklingen ikke har noen pris.

Og det kjennes som et overgrep.

De la ned to barneskoler i bygdene for å slå dem sammen med en tredje. Denne tredje skolen var ikke stor nok, så nå vil de bygge en ny skole. De vil bygge den på våtmark. Mens Regjeringen advarer om at norsk våtmark er truet og trenger tiltak, vil lokalpolitikerne her ødelegge enda mer. Istedenfor å bygge skole der det allerede er skole. For meg er det uforståelig.

Dette vedtaket betyr også at veien må forbedres. Elevene må ha en gangbro.

Jeg bodde akkurat der og gikk denne skoleveien når jeg var lita. De lovet gangbro da også. Jeg kan ikke huske at noen av oss savnet den.

Denne gangbroen skal de nå etter planen legge i hagen til foreldrene mine.

For å gjøre skoleveien kortere og enklere for de som gikk på den nå nedlagte skolen på andre sida av elva, tenker noen på å lage enda en bro. Over elva. Fra folkestien, ved kommunens fineste, lengste og (inntil det øyeblikket de bygger en bro der) roligste sandstrand.

Mitt barndoms paradis.

This used to be my playground.

Og de har allerede vedtatt økt flyplassdrift. Både den påtenkte skolen, barndomshjemmet mitt, mitt nåværende hjem og sandstranda ligger like ved en flyplass, som har store drømmer om å kunne ta ned større rutefly. Hva de gjør med naturreservatet som bare er adskilt fra flyplassen av et gjerde, vites ikke.

Jeg er helt sikker på at jeg ikke har lyst til å ha mer støy og forurensning her jeg bor.

Jeg tar en god slurk av kaffekoppen, og trekker pusten dypt før jeg åpner avisa.

Statens Vegvesen har tenkt å legge den nye europaveien gjennom kommunens vakreste og mest brukte turområde, leser jeg. Noen har invitert dem med ut på befaring. For å drøfte saken.

Men alternativet er antagelig å ha åpen firefelts motorvei midt mellom montessoriskolen og drikkevannskilden, om jeg leste kartet i det første forslaget rett.

Jeg vet ikke om det er så bra heller.

Den gamle og etterhvert så velkjente følelsen av å bli uvel stiger i meg.

Det er som om de tar alt. Fra alle kanter. Det kjennes som et overgrep. Jeg vil ikke dette.

Jeg vil ikke mer.

(Bildet er fra stranda mi, for et par år siden.)

PS! Følg meg gjerne på Instagram og Facebook, så blir jeg lykkelig!
Trenger økonomien din en detox? Meld deg på nyhetsbrevet mitt, så får du inspo! 🙂
 

2 thoughts on “Det kjennes ut som et overgrep

  1. Men jeg synes det er noen som tenker på grønne lunger og frie stier, det kjempes for det også. I hvert fall på mine trakter, og det er jeg glad for. Og sykkelstier, det liker jeg veldig godt.

    1. De er der. De er bare så uhyggelig få i mengden av inngrep som gjøres. Politikerne prøver også å få det til å se bedre ut enn det er. De skryter av at den nye skolen skal bygges i tre, for eksempel, men nevner ikke med et ord at de ofrer våtmark eller legger en barneskole i nærheten av en flyplass.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.