Det er ikke skolens jobb. Ikke barnehagens heller.

I dette rare og underlige samfunnet vi har skapt oss, skjer det for tiden merkelige ting. Lærerne streiker fordi de ikke syns de får nok penger for jobben de gjør, mange av barna som var hjemme under pandemien er dermed fortsatt hjemme, og avisartikler som omhandler konsekvensen for barn og ungdoms psykiske helse har begynt å dukke opp på nettet.

Fagfolk slår alarm om streikens effekt på unges psykiske helse, mens lærerne på sin side har fått nok av å bli ansvarliggjort for den også.

Samtidig har avisene i flere år nå fokusert på skolevegrerne og de som får psykiske problemer av å være i dette utdanningstilbudet. Stadig flere vegrer seg for å gå på skolen. Ofte resulterer det i at foreldrene meldes til barnevernet.

I tillegg har mobbing og mental uhelse fått større fokus i media de siste årene. Foreldre vet ikke hva de skal gjøre. Elever spiser nista på handicaptoalettet i flere år. Noen slutter å snakke allerede i barnehagen.

Bildet som males, er ikke pent.

Det ser ut som om skoleverket (med barnehagen inkludert) er i oppløsning, på lik linje med primærhelsetjenesten.

Og det er på tide å ta et steg eller fem tilbake og se på situasjonen.

Den brutale sannheten er at barna fysiske og psykiske helse ikke er barnehagens og skolens ansvar. Skolen skal legge til rette for et godt læringsmiljø, og barnehagen skal gi et god pedagogisk tilbud der også trivsel er en del av bildet, men ansvaret for den psykiske helsen ligger på foreldrene.

Ordlyden i loven om foreldreansvar er jo som følger:

Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. 

Og videre ligger det i foreldreansvaret at

Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.

Om barnas psykiske helse utsettes for skade eller fare der de får utdanning, er utdanningen neppe forsvarlig. Og da må foreldrene gjøre noe med det.

På samme måte må foreldrene sørge for at barna faktisk får undervisning, selv om pandemi eller streik eller hva det nå er hindrer skolen i å fungere. Dersom ungene bare låser seg inne på rommet uten å komme seg ut og treffe venner og på den måten er utsatt for psykisk skade, er det også foreldrenes ansvar å legge til rette for aktivitet.

Men jeg tror dessverre ikke handlingsrommet foreldene har blir synliggjort i noen stor grad, i alle fall ikke i media. Vi får høre mange historier om foreldre som fortviler, men veldig få om hva de faktisk kan gjøre utover å klage inn skolen eller lide i stillhet til den går over av seg selv.

Hjemmeundervisning er og blir en helt stueren mulighet, og jeg skrev litt om det for en stund siden. Mange av de barna som nå er i ferd med å utvikle skolevegring eller andre problemer, kunne hatt gode dager og lært mye mer om de fikk være hjemme.

Enkelte lærere tar også til orde for at hjemmeundervisning av og til kan være en bedre løsning (podcastepisode).

Men vi hører sjelden noe om det. En rektor jeg diskuterte dette med for en tid tilbake, hadde ikke engang hørt om muligheten, og trodde dette i så fall var noe man måtte søke spesielt om.

Sannheten er at alt som skal til, er en rask beskjed til kommunens oppvekstsjef, der du forteller at du herved tar ditt barn ut av undervisningen og overtar ansvaret selv.

Likevel er dette bare en fjern drøm for mange, for vi er fanget i et økonomisk system som krever at inntekten må fortsette å komme inn.

Jeg er redd dette mest av alt handler om penger. Om inntekten som blir borte dersom en forelder skal være hjemme med barna for å ivareta sitt foreldreansvar før barnas psykiske helse skades.

Det er kanskje ikke bare lærerne som burde streike her. Men foreldre står uten påvirkningskraft i så måte, og kan bare reagere med å holde ungene hjemme.

Jeg har ingen god løsning på dette, annet enn at vi må snakke mer om det. Vi må kreve å få økonomi til å følge loven, rett og slett, for ungene skyld, og slutte å bruke opp energien på å klage på et tilbud som blir stadig mer frynsete i kantene.

Kanskje pandemiårene har lært oss at hjemmekontor og redusert arbeidstid er mulig.

Og kanskje vi må se mer på levekostnadene. Et hus på bygda koster mindre enn en leilighet i Oslo, så kanskje det ligger noen muligheter i å flytte. Og kanskje man også kan komme nærmere utvidet familie på den måten, og få litt avlastning der.

Jeg vet ikke. Det kan være mange veier ut av dette.

Men vi er helt nødt til å gjøre noe, for dette går i helt gal retning for mange nå.