Journalen

Vis meg veien hjem

11. april 2018

Det kan se ut som om livet mitt er relativt ødelagt.

Jeg tok det alltid som en selvfølge at jeg skulle ha mitt eget hus når jeg ble voksen og fikk barn. Vi skulle bo et sted i utkanten, med skog rett bak huset og gjerne et fiskevann ikke så langt unna. Det var min verden når jeg var lita. Jeg har vokst opp i et trehus i en fantastisk stor hage, full av blomster og bærbusker og urter som mamma plantet og stelte. Den store, fine badestranda var fem minutter unna på sykkel gjennom en akkurat passe stor skog. Det var sånn livet var. Det var sånn jeg alltid hadde tenkt at det skulle være.

Men så ble jeg voksen.

Og da var verden forandret.

I dag virker det som om alle drømmer er utenfor min rekkevidde. Det kjennes som jeg har gått og gått i mil uten ende, bare for å oppdage at fjellet jeg trodde jeg besteg, bare var en bitteliten haug i forhold til de ruvende fjellkjedene som ligger lengre fremme.

Jeg kommer ikke hjem. Finnes det noe hjem? Jeg får ikke lov å lage et.

To banker har i løpet av en uke fortalt meg at man ikke har noen sjanse til å få huslån lenger hvis man er alene med barn. For barn er regnet som en relativt varig stor utgift, og de legger Sifo-budsjettet til grunn. Det spiller ingen rolle om du har det komfortabelt på langt under hva Sifo mener du burde ha av forbruk i måneden. For Sifo er standarden, og Sifo er bibelen.

Du kan sy dine egne klær og dyrke din egen mat så mye du vil. Du kan være så flink med penger du bare vil, og dumpsterdive og spare alle pengene du ikke bruker på såkalt standard forbruk. Du kan leve så grønt og bærekraftig og kortreist du vil. Men du vil likevel dømmes på grunnlag av «standard forbruk» i Norge i dag.

Du får ikke lov til å kjøpe hus fordi alle synes at overforbruk er normalt.

Du kan ikke få eie ditt eget hjem, fordi resten av landets forbruk får det til å se ut som at du skulle ha brukt mye mer enn du gjør. Inntekten din må ikke dekke det DU trenger å betale for, den må dekke det gjennomsnittsnordmannen trenger å betale for.

Dette er et problem. Gjennomsnittsnordmannen forbruker faktisk altfor mye.

Det hadde ikke engang hjulpet meg å ha en normal 100% jobb. En normal 100% jobb er ikke nok til både hus og forbruk. Og jeg får ikke lov å skape et hjem for ungen min fordi jeg har en unge.

Verden er stapp tyte gal.

Og jeg finner ikke veien hjem.

Jeg er så sliten.

Og jeg finner ikke veien hjem.

Vis meg veien hjem.

 

Følg meg på Facebook, Instagram og Bloglovin' så blir jeg glad! 🙂

 

  1. Eg kjenner igjen frustrasjonen. Vi har sjølve kjent på den. Og den er ganske overveldande. Har du prøvd Husbanken? Om ikkje anna for å ha prøvd alt. Lykke til.

    1. Tusen takk. 🙂 Ja, Husbanken var faktisk den siste jeg prøvde. De bruker også Sifo, og damen der sa faktisk at «ja, jeg ser du har justert ned forbruket, men det kan vi ikke legge til grunn. Vi må bruke standardbudsjettet likevel.»

  2. De bruker vel sifo budsjettet fordi de fleste ikke klarer å leve under over tid? At du klarer det er kjempebra, fortsett sånn og legg opp penger, til slutt har du stor nok egenkapital til at de gjerne vil låne deg resten av pengene. Inntil da, hva er et hjem? For meg er det ikke et hus, men der de jeg elsker er. En hver bolig kan bli et hjem, selv om man ikke eier det. Samtidig skjønner jeg ønsket om å eie selv…

    1. Hvis de fleste ikke klarer å leve uten å bruke 2500 kroner i måneden på klær og personlig pleie, så skjønner ikke jeg hva som har gått galt. 🙂 Et hjem er et sted man vet man har over tid. Når man leier har man aldri noen garanti, dette huset kan bli lagt ut til salg neste måned for alt jeg vet. Forrige leilighet rakk jeg å ha i 7 måneder før jeg måtte ut igjen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.