Ville tanker

Håpet som forsvant

Håp er viktig for mennesker. Det er håpet som får oss til å stå opp om morgenen. Og det er håpet som driver oss i positiv retning, som lar oss gjøre de gode valgene, og som løfter oss opp – både på individnivå og på samfunnsnivå. Sånn har det alltid vært.

Sånn ligger det også som en positiv, rød tråd i tradisjonell litteratur. Du vet, helten får et kall. Han møter motgang og prøvelser, og av og til ser det fullstendig håpløst ut, men så begynner sola å skinne igjen. Det går bra til slutt. Helten kommer hjem igjen, med makten eller medisinen eller trylleformelen eller hva det nå enn er han trenger for å rydde opp i situasjonen. Alt ordner seg.

Men nå er det ikke sånn lenger.

De lykkelige avslutningene ser ut til å være forbi, i alle fall i de bøkene jeg har lest i det siste. De som handler om klima og miljø. Det er visst vanskelig å forestille seg at dette kan gå bra – i beste fall ender vi opp med fattige klisjeer om demokratiet. Så lenge vi bare har Demokratiet, må vite, så vil alt ende vel, fordi Folket bestemmer og Folket vil at Alle skal ha det bra.

Men hvem faen er denne Folket?

For min del begynte alle illusjoner om demokrati å dø for lenge siden. Og de fortsetter å dø enda litt mer hvert eneste stortings- og lokalvalg. Folket stemmer nemlig ikke for planeten. De stemmer for idiotiske ting som lavere bensinavgift og muligheten for ribbe på julaften og kvinners rett til å delta i superoverforbruket, men de stemmer ikke for planeten.

Samtidig sitter jeg og jobber akademisk med de samme spørsmålene. Der triangulerer man nå grovt fortalt mellom tre hovedpunkter, så vidt jeg kan se. Den ene delen er de som endelig tør skrive Modige, Vågale og Banebrytende Ting som at dyr kanskje faktisk har personlighet og kan skape egne kulturer seg i mellom, hvor dyrene lærer av hverandre og ikke bare er automatiske maskiner som vi kan utnytte (ja, det er sjokkerende, jeg vet det – men de skarpeste hodene blant oss har først nå begynt å tenke den tanken). Den andre delen prøver å finne praktiske løsninger, som for eksempel å forske på hvordan landskapet kan integreres i pedagogikken på en bedre måte i henhold til FNs bærekraftmål (bare ikke fortell dem at hele vår kultur er gjennomgående antroposentrisk og feilslått, for det vil de ikke høre på).

Og den tredje delen, de som virkelig tenker alle tankene helt ut… de erklærer nå håpet for å være dødt. Hele den menneskelige visjon om vekst og fremgang og foredling av sinnet og alt det der… Den er offisielt død. Det er ikke lenger mulig å bli mer foredlet enn vi allerede er. Ressursene er snart oppbrukt. Og uansett… Vi har vel egentlig aldri vært moderne, mener Latour. Det hele var bare en illusjon i utgangspunktet.

Det er dette som gjenspeiler seg i skjønnlitteraturen også. Det håpet som finnes, plasseres ofte i demokratiet. Meanwhile, i vår virkelige verden, er det jo faktisk demokratiet som har føkka det opp. Vi har hatt stemmerett for alle i 106 år, uten at det har bidratt nevneverdig mye til Norges grønne utvikling. Faktisk sammenfaller årstallet for allmenn stemmerett ganske nøyaktig med den industrielle revolusjonen i Norge. Industri og demokrati er dermed sammenføyet som uekte tvillinger, dypt i roten av vår folkesjel. Det kan vise seg å bli vanskelig å separere dem igjen.

Jada, det finnes også masse litteratur som sier at hjernevask og totalitære regimer er en forferdelig dårlig idé – men da, vet du, da kommer jo alltid Folket til sin rett. Friheten er de ikke interessert i å miste. Da kaster de heller planeten.

Jeg håper veldig på at det finnes forfattere der ute som klarer å dikte opp en annen vei ut av uføret enn å forbli stuck i klisjeen demokrati vs hjernevask. Man skal nemlig ikke kimse av diktning. Diktning er viktig. Bjørnstjerne Bjørnsson sies å ha diktet opp Norge som vi kjenner det i dag, i en brytningstid hvor mye nytt måtte visualiseres og settes ord på for at det i det hele tatt skulle kunne bli manifestert virkelighet.

Det er på tide at noen tenker nye tanker og formidler dem. Vi er i en ny brytningstid. Vi trenger nye ideer. Liksomtvillingene må separeres med en happy ending.

Ellers må jeg nok snart si meg enig med de dystreste akademikerne.

Da er håpet dødt.

Skriv gjerne ditt eget innlegg om dette, og link til meg meg om du lot deg inspirere!

PS! Følg meg gjerne på Instagram og Facebook, så blir jeg lykkelig!
Trenger økonomien din en detox? Meld deg på nyhetsbrevet mitt, så får du inspo! 🙂
 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.