Håpet som forsvant (+)
Håp er viktig for mennesker. Det er håpet som får oss til å stå opp om morgenen. Og det er håpet som driver oss i positiv retning, som lar oss gjøre de gode valgene, og som løfter oss opp – både på individnivå og på samfunnsnivå. Sånn har det alltid vært.
Hvordan vi snakker om håp, og hva vi legger i ordet, henger tett sammen med de kollektive fortellingene vi lever i – slik det også vises i analysen av narrativ struktur i Bienes historie.
Sånn ligger det også som en positiv, rød tråd i tradisjonell litteratur. Du vet, helten får et kall. Han møter motgang og prøvelser, og av og til ser det fullstendig håpløst ut, men så begynner sola å skinne igjen. Det går bra til slutt. Helten kommer hjem igjen, med makten eller medisinen eller trylleformelen eller hva det nå enn er han trenger for å rydde opp i situasjonen. Alt ordner seg.
Men nå er det ikke sånn lenger.
Kjære leser, det som kommer nå er mer personlig. Her deler jeg litt mer av livet mitt, min filosofi, og mine dypeste tanker. Du er varmt velkommen til å lese videre med et månedlig eller årlig abonnement.
Abonner for å fortsette å lese
Bli en betalende abonnent for å få adgang til resten av dette innlegget og annet eksklusivt innhold.
