Vi er på vei inn i en ny epoke

Det eneste som er garantert, er at alt forandrer seg.

Vi er litt som fisker som ikke kjenner noe annet enn vannet vi svømmer i, og ikke engang er oppmerksom på det. Vi forstår ikke at det har vært andre levemåter og tankesett før oss, og at det vil komme nye etter oss. Vi forstår heller ikke at hver eneste tanke vi tenker er formet av kulturen vi har vokst opp i. Hvor mye kulturelt tankegods vi faktisk bærer på, som kanskje har sine røtter i mindre heldige bevegelser.

Lenge, veldig lenge, har vi levd i et patriarkat. Det er mennene som har styrt verden. Det er de maskuline verdiene som har regjert. Kontroll. Lydighet. Kamp. Ikke tenk selv, tilpass deg eller blø. Er du ikke med dem, så er du mot dem. Er du i tvil, så spør en prest om rettleding. Alt du selv kan finne på å tenke, tro, si eller gjøre som ikke harmonerer med lydighetstanken, vil bli sett på som et opprør, som en trasshandling. Patriarkatet er paranoid og selvsentrert, og tror at alt som ikke umiddelbart adlyder fastsatte regler, er en direkte provokasjon.

I noen miljøer sitter dette sterkere enn ellers. Vi ser det kanskje best på hvilken president de valgte i USA, eller på Russlands stålkontroll på sine innbyggere, men også her hjemme eksisterer fenomenet. Skjult. I små bobler. I 2011 var det fortsatt 25% av norske foreldre som fysisk straffet barna sine.

Vi er på ingen måte ute av uføret.

Mange av samfunnets regler – som de aller fleste av oss anser for å være fullstendig normale – er direkte etterlevninger av patriarkatets glansdager. Det var nemlig menn som lagde dette regelverket, en gang for veldig lenge siden da hele systemet ble designet for å undertrykke kvinner, barn og menn av lavere status enn dem selv. Og hva skjer om du bryter reglene? Jo – du blir straffet. Ingen bryr seg for eksempel om du kan leksestoffet utenat fra før, du får en anmerkning om du ikke fysisk har gjort leksa likevel. Poenget er nemlig ikke nødvendigvis at du skal lære stoffet, poenget er at du skal lære å ta i mot en beskjed og adlyde. Ingen bryr seg om du har satt deg inn i den politiske saken i kommunestyremøtet heller, for den del. Hovedsaken er at du stemmer med gruppen din, uansett hvor idiotisk det måtte være. Hvis ikke? Da risikerer du å bli sparket ut. Det å adlyde er fortsatt hovedregelen.

(La meg ikke engang begynne om menn og hersketeknikk og debatt.)

Det er normalt, men det burde aldri vært normalisert.

Vi forstår ikke hva normalt for en kvinne egentlig er, før vi begynner å se for oss hvordan verden hadde vært om kvinner hadde satt dagsordenen.

Vi hadde hatt arbeidssykluser istedenfor arbeidstider. En tid for å jobbe aktivt og energisk, og en tid for å hvile på sofaen med sjokoladeskåla på fanget.

Ungene våre ville aldri blitt slått for å ikke adlyde fars regler.

Miljøgifter ville ikke vært i bruk – vi blir sykere enn menn av miljøgifter.

Vi er forresten mye mer opptatt av miljøet enn menn også, så verden ville vært i langt bedre forfatning.

Det ville vært et gudinnetempel tilgjengelig for oss når vi måtte ønske, omgitt av grønn natur, og med null behov for å skrifte sine synder.

Religion ville vært nærende og styrkende. Fordi Moder Jord, den opprinnelige europeiske Modergudinnen, er hun som gir oss fysisk og psykisk næring.

Vi ville aldri sendt våre sønner i krigen for å kjempe meningsløse kamper.

En hel rekke autoimmune sykdommer ville vært forsket mer på og antagelig unngått.

 

Verden ville vært helt annerledes.

 

Heldigvis begynner pendelen å svinge over til den andre siden igjen.

Jeg ser tegn på det hver eneste dag.

I den verden jeg for det meste beveger meg i allerede, er det å tenke selv, kjenne etter og leve autentisk, sett på som et tegn på sunnhet og styrke. Noe annet er utenkelig. Ingen reagerer med sjokk og vantro om man velger å gjøre noe annet enn det som forventes (det blir generelt ikke forventet noe annet enn at man skal være tro mot seg selv), og ingen tar det som en personlig provokasjon – for de vet at det ikke er noen.

(Det er interessant nok flest kvinner som lever sånn.)

Og hun kommer. Den nye epoken er på vei, og den vil i mye større grad være på kvinnens premisser.

Jeg tror det blir fint.

 

Om å snu tankegangen, del 1

Det er så mye som skrives om planeten og fremtiden vår. Mange vil løse problemene med ny teknologi. Andre igjen vil løse dem ved å tvinge alle til å kutte alt forbruk, helst ved politisk lovgivning og med straff som virkemiddel.  Det skorter faktisk ikke på (mer eller mindre) gode ideer. Vi er mennesker. Vi er utstyrt med hjerner som kan få til det mest utrolige om vi bare vil.

Men det er ikke så mange som har sett og forstått det egentlige problemet. Det grunnleggende, det som ligger under alt vi tenker og alt vi gjør med den fantastiske hjernen vi er utstyrt med fra naturens side. Det er kulturelt. Det er vårt kulturelle tankegods som har blitt kludret til. En del av dette kommer fra religionens påvirkning (selv om du kanskje ikke regner deg selv for spesielt religiøs), og en del av det kommer utenfra i form av påvirkning fra andre kulturer. Tenk Hollywood, for eksempel. Eller den boka du leste sist.

Det ligger alltid et verdigrunnlag under overflaten når noe formidles.

La oss ta religion først.

Vi er indoktrinert med at mennesket er naturens forvalter. Vi står på en måte over alt annet. Det var Adam som ga dyrene navn, for eksempel. Vi er ikke en del av skaperverket, vi står over det som en slags forhøyet skapning som kan skalte og valte akkurat som vi vil. Når kristendommen kom sigende inn over oss, fortrengte den en gammel spiritualitet som sa at mennesket er en del av alt som er. Den fortrengte synet på at naturen var besjelet med ånder, huldrefolk, alver og vetter. Den tok bort indianernes tankegods om Bror Bjørn og Moder Jord. Den tok vekk respekten for det som var levende. Dyr kommer ikke til himmelen – det dyriske er faktisk nærmere Satan selv enn Gud. Følgelig skal vi altså forsøke å strekke oss oppover og ut av våre naturlige behov. Vi må fjerne oss fra naturen for å bli mer guddommelige. Naturen demoniseres. Naturen må overvinnes.

Om du har dette i bakhodet neste gang du ser en film eller leser en bok, så vil du se hvordan dette tankegodset også gjentas og gjentas og gjentas i en selvforsterkende spiral i de kulturelle produktene vi tar inn.

Naturen har ingen egenverdi i vår nåværende kultur. Dukker den opp i en roman, er det ofte bare som en backdrop til den egentlige handlingen. Regnet som faller er ikke en del av noen større syklus av vannets ferd over og gjennom planeten. Det er isteden et vakkert bilde på hvor trist hovedpersonen er. Blomstene på enga er et bilde på kjærlighet og romantikk, det har ikke noe å gjøre med biene som får hele planeten til å fungere på grunn av dem.

Vi er rett og slett ulidelig selvsentrerte. Eller antroposentriske, som det heter på fagspråket. Vi får bare ikke nok av oss selv.

Vet du om en skjønnlitterær karakter som gjør noe som helst for planetens større gode istedenfor å bare forsyne seg av det som tilsynelatende bare blir servert? Har vi modellene som viser oss veien noe sted?

Alt dette koker ned til det jeg nevnte isted: Mennesket som naturens forvalter, som diktert av Gud Fader selv.

(Legg også merke til at Gud Fader er en transcendent skikkelse som befinner seg et sted langt der oppe i lufta. Hans motpol, den immanente Moder Jord (vi har egentlig mange jordgudinner; selv vår egen Tor med hammeren er sønn av Fjörgyn – som betyr nettopp Jord), har stort sett forsvunnet. Når hun dukker opp, er vi sinte på henne. Ofte fordi hun dristet seg til å gi oss menstruasjon.)

Vi bærer med oss mye tankegods som ikke akkurat er hensiktsmessig lenger. Det er ting i vår kultur som gjør at vi tenker som vi gjør. Som tillater at vi ødelegger planeten og dermed oss selv.

Hemmeligheten ligger dermed i å snu tankegangen. Det handler ikke bare om å tvinge seg selv til å gå til butikken og bare kjøpe økologisk potetgull istedenfor å kjøre og hamstre inn alt man har lyst på. Det handler om å finne tilbake til respekten, gleden, ydmykheten og takknemligheten vi pleide å føle for naturen den gang vi så henne som besjelet.

Det handler om å tillate at hun besjeles igjen. Vekke Moder Jord til live i minnet vårt og i tankene våre.

Det handler, helt ærlig, om å oppdra seg selv littegranne, istedenfor å oppføre seg som en bortskjemt liten dritunge.

 

Anbefalt lesning:

The Historical Roots of Our Ecologic Crisis, av Lynn White jr (en klassiker innen økolitteraturen)

 

Gudinnene vi glemte

En gang for lenge, lenge siden var det gudinnene som rådet. Lenge før verken Gud eller Odin var påtenkt, hadde Europa en gudinnekultur. Det høres kanskje ut som et eventyr nå, men det er mye som tyder på at det er sant.

Arkeologen Marja Gimbutas reiste Europa rundt og gjorde utgravninger. Det hun fant, som mange før henne, var en hel rekke gudinnefigurer fra bronse- og steinalderen. Noen av de tidligere, mannlige arkeologer tolket disse funnene dithen at dette må ha vært datidens pornografi, i og med at brystene og baken på disse figurene ofte er overdimensjonerte, og gudinnene generelt sett er særdeles frodige. Det er vanskelig å gå ut av en patriarkalsk tankegang når man først har satt seg fast i den, antar jeg. Men Gimbutas kom opp med en alternativ tolkning: Disse figurene representerer selve Modergudinnen – hun som både gir og tar liv.

 

Venus av Willendorf – en av de mest kjente gudinnefigurene.

Dette harmonerer også med det vi har igjen fra norrøn mytologi. Der er det de tre kvinnelige nornene Urd, Verdande og Skuld som spinner skjebnen. Vanene var her før æsene kom, ofte representert ved Frøya, vanadisen, vanenes fremste gudinne. Det er Frøya som sender sine valkyrier til slagmarken for å hente de falne krigerne. Og det er Frøya som får velge først hvem av dem hun vil ha, før den andre halvparten ender opp hos Odin i Valhall. Odin, på sin side, måtte henge seg i Yggdrasil – opp/ned som i en livmor – for å bli innviet i den esoteriske kunnskapen. Det var dessuten Frøya som lærte ham seid, og det er bare kvinner som kan være volver.

Det åndelige livet pleide å være kvinnens domene, lenge før kristendommen kom med sine mannlige prester. Vi stod nærmest naturen. Vi stod dermed også nærmest det guddommelige, og mennene hadde tilgang til det gjennom oss.

Det er vanskelig å forestille seg en sånn verden. Og det er enda vanskeligere å forestille seg hvordan den ville ha utviklet seg, og hvordan den ville ha sett ut nå, om vi hadde fått beholde gudinnene våre.

Hvordan ville vi sett på planeten og vår plass i naturen, om vi hadde beholdt en dyp respekt for fødsel, liv og død?

Hvordan ville kjønnsbalansen sett ut, om kvinnen ble æret, respektert og verdsatt på denne måten?

Jeg vet ikke. Men jeg kjenner at jeg har veldig lyst til å finne det ut.

Har du noe forhold til gudinnene, eller lærte du bare om gudene på skolen?