Og for meg kjennes det nesten helt normalt. Jeg er alltid hjemme. Har vært det veldig lenge. For det første var jeg hjemmemamma de tre første årene av min datters liv, etter å ha jobbet en del i familiebarnehager (som jo egentlig skal være som et hjem). For det andre valgte jeg å skrive mesteparten av masteroppgaven min hjemmefra også, de årene det tok. Dette er et liv jeg kjenner godt. Så når datter nå kom hjem for å ha hjemmeskole? Da var det bare kombinasjonen av to allerede normale og integrerte tilværelser for meg. Jeg er hjemme med henne OG hverdagen struktureres som hjemmestudier. Jeg vet nesten ikke hva…