Jeg har skrevet dagbok lenge. Min aller første dagbok fikk jeg faktisk til sjuårsdagen min, så jeg har store deler av barndommen og ungdommen dokumentert på loftet til mamma. Sånn til skrekk og advarsel – det er veldig sjelden jeg leser gjennom det nå, for å si det sånn! Men det er jo litt kult likevel, om jeg en dag skulle drive litt ekstra dyp analysevirksomhet av mitt liv og min psyke. Det ligger jo der. Jeg har det.

On and off har det vært. Det er noen år som har passert udokumentert i voksen alder. Men de siste årene har jeg i alle fall litt, selv om det er stykkevis og delt og innimellom. Og det som er der, hindrer meg fra å lure meg selv.

Han gikk for en stund siden. På feigeste mulige måte ble han bare borte, og fortalte meg tre måneder senere (på Skype chat!) at det var slutt. Og han forlot meg alene på slagmarken, uten nevneverdig mye hjelp – utover fine politiske innlegg i lokalavisa om hvor viktig det er å stille opp for fattige barnefamilier.

Mhm, just det.

Og det er lett, da, veldig lett, å synke ned i en sorg basert på det du trodde du hadde.

Men så viser det seg at du hadde noe helt annet. Når du åpner den dagboka.

For du har dokumentert det selv. Med dine egne ord har du skrevet ned det du fortrengte tre dager etterpå, når du svelget klumpen i halsen, tørket vekk tårene, pustet dypt inn og prøvde å fikse alt før det endte opp som en total katastrofe. Glatte over, reparere, slette sporene av skade.

Men de finnes der.

Bevisene.

Du ser det mye klarere enn du så når du skrev det i utgangspunktet. Du ser helheten mye bedre i historisk perspektiv. Som å analysere en roman. Og du begynner endelig å se deg selv som hovedpersonen i ditt eget liv, selv om all din oppmerksomhet var fokusert på ham. Mange år. Altfor lenge.

Lesson learned.

Men de neste sidene skal bli annerledes.

Helt annerledes.