people street earth sign
Ville tanker

Og da er vi over i en ny fase (klima)

En tanke som har plaget meg en stund, er at det antagelig allerede er for seint å gjøre stort med klimaforandringene som er på vei. Man skal ikke bruke mye tid på å lese kommentarfeltene her og der for å forstå at dette løpet er kjørt. Denne pasienten er ikke behandlingsbar, for å si det på den måten.

Jeg har holdt på med dette lenge nå. Mitt første grønne blogginnlegg ble skrevet tilbake i 2006, og jeg har opp gjennom hatt flere blogger med omtrent det samme temaet. Midt oppi der tok jeg en lengre pause for å skrive en økosentrert masteroppgave.

Og selv om det har skjedd en god del positive ting – for eksempel med tanke på utvalg av økologiske varer i dagligvaren og muligheten for i det hele tatt å stemme på partier med godt økologisk fokus – så har verden ellers bare fortsatt i det samme sporet. Naturødeleggelsene har blitt større, flere arter har dødd ut…. og i de siste årene har vi også hatt klimadebatten, som viser oss hvor vi er på vei hen.

Jeg er egentlig ikke så opptatt av klima. Jeg tror det er en avsporing av dimensjoner, og at folk flest hadde kunnet forholde seg mye mer til tap av nærskogen og giftig mat på bordet enn til en usynlig gass langt der oppe et sted. Debatten begynner på en måte i feil ende.

Men vi er der vi er.

Og nå er vi der at 196 norske klimaforskere ikke tror det er mulig å nå klimamålene om 1,5 grader. Bare tre forskere tror det fortsatt er mulig.

Hva betyr det?

Vel, det kommer an på hvor optimistisk du er.

Jeg kjenner flere som tidligere var aktive med økoformidling og inspirasjon til en grønnere livsstil som nå har trukket seg tilbake og heller fokuserer alle krefter på sin egen familie, hjemmedyrking og forberedelser på det som kanskje kommer.

Ellers har bevegelsen gått mer og mer bort fra hva du kan gjøre selv for å redusere forbruket, til hva systemene burde gjort annerledes. Alt snakk om skam endret til slutt vinklingen bort fra individet og over til…. jeg vet ikke helt. Politikken? Det så jo bra ut frem til langt utpå valgnatta sist gang, hvor MDG gikk på en solid smell. Og så kom pandemien.

Noen fortsetter, spesielt i veganer-campen, for å få folk til å endre livsstil før det er for seint.

Men mange har bare gitt opp å redde verden. De innser at jobben nå bare kan handle om å beskytte seg og sine.

La det synke inn.

Når jeg satt og tenkte litt gjennom denne problemstillingen i dag tidlig, kom jeg på diktet Butt Prints in the Sand (en parodi på det kristne diktet Footprints in the Sand).

«You would not learn, you would not grow,
The walk of faith, you would not know,
So I got tired, I got fed up,
And there I dropped you on your butt.

«Because in life, there comes a time
When one must fight, and one must climb,
When one must rise and take a stand,
Or leave their butt prints in the sand.»

Kilde

Jeg vet ikke hva som er det rette å gjøre nå. Hva jeg bør skrive om.

Men jeg mistenker sterkt at denne pasienten nå er over i en ny fase og bør over på en mer palliativ form for behandling.

Og jeg mistenker at de som nå dropper menneskeheten på rævva til fordel for å fokusere på ungenes fremtidsmuligheter antagelig har et poeng.

Én kommentar

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Hei! 😊 Vil du ha med deg noen tips om hvordan du kan spare penger på å leve mer naturlig? Få med deg denne gratis guiden! 🍃