Journalen

Nytt år… og nye… uhm… jeg vet ikke helt enda, men jeg tror det er bra

Vi skriver 29. desember. Vi er midt i romjula, og om få dager skal det nye året begynne. Jeg gleder meg like mye som før, til å ha en hel bunke med nye og blanke dager i planleggeren min. When you wish upon a star, og alt det der. Jeg elsker romjula og planleggingen for det nye året.

Men samtidig… Er det én ting dette året har lært oss alle, så er det at det er en hel rekke med ting som er totalt utenfor vår kontroll. Vi kan planlegge og drømme så mye vi vil, men når alt kommer til alt, så sitter vel skjebnegudinnene / nornene / gud egentlig bare og nikker og smiler litt sånn overbærende.

Så dette blir en annerledes romjul for meg også. “Mål” og “planer” er erstattet med “visjoner” og “drømmer”. Jeg tar det helt ned til basics igjen, og velger heller å flyte med strømmen. Jobbe med de energiene som er der, når de er der, og gi slipp på behovet for å kontrollere retningen.

Det kjennes på en merkelig måte bra.

Og mitt 2020… vel, hva kan jeg si…

Det var 2020 for meg også, som for alle andre. Bare at enda litt mer dritt skjedde samtidig. Jeg har ikke hatt ork til å skrive så mye på denne bloggen om det, men du kan få en recap nå.

I mars ble alt stengt ned, som du sikkert husker. Det betydde at min eneste inntektskilde utenom Nav ble kraftig amputert. Og siden jeg er selvstendig næringsdrivende som yogainstruktør, kunne jeg vinke farvel til mye av inntekten.

Midt oppi alt dette her, smalt det seriøst med Nav. Du vet den minsteytelsen jeg fikk på AAP mens jeg ventet på uføresøknaden? Den forsvant i det øyeblikket uføresøknaden ble avslått fordi Nav mente at Nav ikke hadde avklart meg godt nok på de 17 (!!) årene jeg allerede har vært i dette systemet. Tilbake til start i dette stigespillet, med andre ord.

Så, i tillegg til at yogainntekten ble redusert på grunn av koronanedstenging, kunne jeg også takke farvel til minsteytelsen og kose meg litt i karenstid i mens.

Karenstid er den tiden Nav mener du skal forsørge deg selv når de tenker at de dessverre har gjort en for dårlig jobb med deg til å sikre inntekten din på en stund.

Sommerferien gikk med andre ord ut med høye kneløft, fordi jeg måtte kjempe meg inn igjen på avklaringstiltak og klore meg fast der sånn at jeg i det aller minste kunne få tiltakspenger. Det er forøvrig så lite at sosialkontoret vanligvis må tre støttende til for at du skal få en forsvarlig sum på kontoen hver måned.

Det er bare det at sosialkontoret ikke skjønner forskjellen på omsetning og overskudd når man har et enkeltpersonsforetak – og det er en vesentlig forskjell der. Det er blant annet innmari kjekt å sette av penger til skatt og regnskap og sånne lovpålagte nødvendigheter, men hey, penger på konto betyr jo at du ikke er blakk og ikke har krav på sosialstønad. Selv om loven krever at du skal bruke de pengene på noe annet.

Så, jeg fikk ikke veldig mange kronene derfra heller. Og jeg har dermed levd det siste halve året på ekstremt lite penger, selv om yogainntekten tok seg litt opp igjen utover høsten med redusert drift.

Og på toppen av det hele? Skattesmell! Nav rota det jo til i fjor også, sånn at jeg måtte bruke opp dét årets avsatte skattepenger til å overleve. Den regninga kom nå i november og desember. Siste avdrag ble betalt første virkedag over jul, faktisk.

Så, koronanedstenging, karenstid, og så en skattesmell midt i årets mest krevende måneder. *thumbsup*

Men det var jo ikke over med det!

Kan vi toppe dette på noen måte? tenkte 2020.

Jada. Vi prøver med et dødsfall i nær familie rett før jul.

Ho, fucking ho.

Fytti helvete for et år. Jeg sier ikke mer.

Heldigvis var karenstiden min ute i slutten av oktober. Jeg har kommet meg inn igjen på AAP nå (om enn fortsatt minsteytelse), og fikk til og med en liten etterbetaling på lillejulaften. Akkurat nok til at gjelda ble betalt helt på tampen, sånn at 2021 kan bli et nytt forsøk med blanke ark og alt det der.

Og dette er lærdommen fra 2020. Og trøsten.

Når man kan overleve karenstid under koronarestriksjoner og likevel klare å betale skattesmellen i november og desember, mens alle har fått julegaver og ungen er mett og fornøyd, så er det intet mindre enn et mirakel.

Jeg tror egentlig ikke jeg kan ta kred for det selv engang.

Ja, jeg er dritflink med økonomistyring, og jeg har lært meg å puste under vann for lenge siden.

Og jeg har foreldre som hjelper til med små løft her og der, og jeg vet at ungen min aldri kommer til å gå sulten. Bare det er en helt enorm lettelse i seg selv.

Men nå i år… etter 2020… så begynner jeg å tro at det er krefter større enn oss i spill her.

Et sted der oppe må jeg ha en skytsengel eller fem. Antagelig har jeg en hel hær av dem.

For jeg vet ikke helt hvordan dette skjedde.

Men det umulige året ble mulig likevel.

Tross alt.

Takk. <3


PS! Vil du ha oppdateringer og gode tips rett i innboksen?
Meld deg på bloggens nyhetsbrev her, og meld deg på nyhetsbrev om eteriske oljer her!