Selvutvikling,  Spiritualitet

Kanskje noen av oss har alvesjeler

Etter at jeg fikk vite at jeg har skogfinneblod i årene, har jeg skjemmet bort meg selv med å lese litt mytologi igjen. Det er jo en stund siden sist. Facebook avslører at det straks er 9 år siden jeg avla eksamen i folketro på høgskolen, men jeg slutta aldri å savne det.

Kalevala (Finlands svar på Snorres Edda) var en av de bøkene jeg alltid hadde på to-read-lista mi, selv om jeg aldri kom så langt den gangen. Nå ligger den klar både på Kindle og Storytel.

Og jeg har lest litt her og der om Finlands mytologi og tidligere paganistiske verdenssyn. Det har smeltet mitt hjerte.

De gamle tiders konsept om en tredelt sjel, for eksempel. Det er jo bare vakkert.

Sjelen bestod for det første av livskraften – den som gjør at du kan puste og leve i kroppen. For det andre bestod den av personligheten din, ditt bevisste selv.

Og for det tredje bestod den av naturen.

Når du fikk navnet ditt eller den første tanna, fikk du også en skytsengel. Eller kanskje det blir riktigere å si en skytsnaturånd, for det var mer det det var. En naturvette som var en del av deg. Det tilsvarer på en måte vikingenes hamingja.

Om du hadde spesielle talenter eller en sterk vilje, ble det sagt at naturånden din var sterk. Likeledes kunne den være svak, og da var det tilrådelig å styrke den ved hjelp av magi.

Naturen var en del av sjelen din, tenk på det! Både en del av deg og en ekstern beskytter på en gang.

Men så kom jo kristendommen, selvfølgelig, og sjelen har nå blitt noe ganske så endimensjonalt og uinteressant som du bare skal holde så ren du kan frem til den skal enten opp eller ned, avhengig av hvor bra du lykkes med renhetsprosjektet ditt.

Sukk.

Jeg er aldeles ikke noen ekspert på finsk mytologi, bare så jeg har gjort det klart en gang til. Kalevala ligger fortsatt delvis ulest på mine innretninger her.

Men jeg tillater meg å drømme meg litt bort. Og nerde litt, ikke minst.

For det ordet som brukes for naturdelen av sjelen, er enten haltija eller luonto. Luonto oversettes bare enkelt til “natur” av Google, men haltija er litt mer komplisert. Det tilsvarer vel mer det vi kaller vetter her, for det er bare en paraplybetegnelse for flere undertyper. På samme måte som vi har blant annet landvetter, skogsvetter og sjøvetter.

I teorien kan denne tredelingen forklare hvorfor vi har så forskjellig tilnærming til naturen også. Hvis vi har forskjellige vetter, mener jeg, som en del av sjelene våre.

Kanskje noen av oss er skogsalver, mens andre er mer for asfaltgnomer å regne. Hvis det hadde vært en ting.

Neida.

Joda.

Jeg er ganske sikker på at min personlige luonto er en skogsalv.

Og når jeg leser i avisene hvordan skogen stadig ødelegges av menneskers uvettige (pun intented!!!) fremferd i den, lurer jeg på hvilket oljete asfalthull deres sjel har kravlet frem fra.

Kanskje de bare mangler en bit av sjelen sin.

Kanskje det skjedde noe feil den dagen de fikk sin første tann, og at haltijaen deres ikke fant dem.

Eller kanskje den ble så grinete av all forurensningen at den bare stakk. Det kan den jo ikke bebreides, akkurat.

Hm.

Hvilken luonto har du? Er den med deg, eller har den baila? ?

Vil du ha mer? Følg Skogfrue på Bloglovin', så har du alt på ett sted!
Interessert i en naturlig livsstil? La meg hjelpe deg i gang med eteriske oljer!
 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.