I går var jeg på nymåneseremoni

Noen ganger dukker det opp uventede ting akkurat når du trenger det som mest. Som en plutselig nymåneseremoni. Livet har krølla seg til, alt står i stampe, og jeg kommer ingen vei. Jeg trengte en pause og en reboot. Og så var plutselig muligheten der.

I Oslo begynner det nemlig å skje spennende ting. Nye yogastudioer dukker stadig opp, og miljøet er nok også betraktelig mer levende enn det er her jeg bor når det kommer til en spirituell livsstil. Og nå var det altså en nymåneseremoni som skulle arrangeres av en ny gruppe som heter Wild Woman Circle, på et av disse nye yogastudioene.

Det er alltid spennende å dra på sånne ting, for man kan aldri helt vite hva man vil møte. Det er så mange ulike åndelige retninger og måter å gjøre ting på at det ikke alltid kommer helt klart fram i invitasjonene. Det blir en liten surprise når man kommer dit og får kjenne på stemningen, synes jeg.

Det var helt nydelig der. Det var et lite, koselig yogastudio i toppen av en stor bygning, med skråvinduer i taket og en rolig (selvsagt) atmosfære. I midten ble det gjort i stand et alter, og vi satt på myke yogaputer i en sirkel rundt. Bare kvinner – for det var kvinner en nymåneseremoni ofte er for. For å komme i kontakt med det dype feminine vi har i oss, og fornye oss i takt med månen.

Vi pustet og mediterte. Vi gikk gjennom noen kundaliniøvelser med ildpust, og vi satt en intensjon for den nye månesyklusen. Her følte jeg nok at jeg var litt i utakt med de andre – for meg handler nymånen om å gi slipp og «ta ut søpla», men jeg ser fler og fler ta den mykere varianten med å se den som en ny begynnelse isteden, og jeg skjønte vel ut av beskrivelsen at det var dette det kom til å dreie seg om. Jeg valgte likevel å være trofast mot min egen rytme. For hva er vel poenget med å finne sitt sanne selv om man ikke kan praktisere sin egen rytme?

I tillegg til de tingene som ofte hører med i en yogapraksis, så var det også tilført elementer av indiansk sjamanisme. Vi ble smudget i hvit salvie, og det ble sendt rundt en «talking stick» i form av en selenittstav. Retningene ble påkalt, og cedar ble delt ut sånn at vi kunne sende vår intensjon inn i den før den ble brent rituelt.

I tillegg fikk vi en god lydhealing på slutten, og jeg kjente det vibrerte dypt inni kjernen av meg selv. Akkurat dette har jeg aldri vært med på før, men det var en god opplevelse. Jeg slappet helt og fullstendig av, og følte meg hjemme i det. Og på slutten fikk vi lese orakelkortene våre, som vi trakk helt i begynnelsen av seremonien. Mine kort var gudinnen Athena, og Bjørnen.

Man kan godt si det var en god, vakker blanding av åndelige retninger. Jeg klarte ikke helt å legge vekk tankene om kulturell appropriering – og ikke minst spørsmålet om hvordan jeg kan finne min egen vri på dette, med europeiske røtter. Hva ville en volve ha gjort? Men jeg klarte å legge det vekk akkurat nok til at jeg virkelig hadde utbytte av kvelden, som det kjennes ut i dag.

For selv om det var et godt stykke å kjøre hjem… og selv om det ble sent og jeg er ganske trøtt i dag… så har jeg faktisk betraktelig lavere puls i dag enn jeg har hatt de siste dagene. Dette var sunt for meg. Dette ga meg et input jeg sårt trengte akkurat nå. Det var fantastisk godt å bare la noen andre ta seg av ting en liten stund.

Og det ga meg ikke minst inspirasjon til hvordan jeg skal videreutvikle min egen, spirituelle vei her hjemme. Nymåneseremoni var en god idé nå. Jeg vil gjerne gjenta det.