paganisme
Selvutvikling,  Spiritualitet

Hvorfor jeg ikke lenger liker ordet paganisme. Eller hedendom. Og hva jeg gjør isteden.

It’s complicated. Også hva paganisme gjelder.

Det er sannelig ikke lett å vite hvilke merkelapper man skal klistre på seg selv i disse dager. Det blir mer og mer komplisert etterhvert som ting utvikler seg i ofte motstridende retninger.

Spiritualitet er slett ikke noe unntak.

Jeg har vært usikker på hva jeg skal kalle min spirituelle retning i mange år. Lenge kalte jeg det paganisme eller wicca, og så gikk jeg mer og mer over til hedendom. Wicca forsvant ut av min definisjon for flere år tilbake. Paganisme og hedendom har liksom vært de eneste betegnelsene jeg har funnet som i alle fall noen forstår hva betyr.

Men nå er også disse betegnelsene ubrukelige for meg.

Hedendom har blitt mer og mer farget av det rent antikristne. Det er ateistene som bare vil ha kristendommen ut av landet, uten å ha stort å bidra med selv. Så det er poenget som forsvant totalt – man kan jo ikke velge en retning bare fordi den i hvert fall ikke er den de fleste går i. Ja til nei, og alt det der.

Og så var det paganisme, da.

Jeg er redd det også er i ferd med å gå aldeles galt.

Når jeg i mine unge hekseår oppdaget paganismen, var den en betegnelse på en rekke forskjellig naturreligioner over hele kloden. Vi skulle vende tilbake til naturen og la den slippe inn igjen i våre ulike spirituelle praksiser, ved å rekonstruere eller hente inspirasjon fra religioner som levde i nær kontakt med den. Som Amerikas urbefolkning, eller samene, eller de gamle kelterne.

Det var ikke så mange – da – som egentlig var opptatt av gudene i noen form, annet enn for å lære røttene våre å kjenne.

Og du ser hvor dette går hen allerede, ja?

Ja.

Jeg har aldri hatt spesielt mye til overs for åsatroen. Den har aldri tiltalt meg. Jeg har prøvd å sette meg inn i det og forstå det, fordi det er tross alt mine røtter også. Men jeg får det bare ikke til.

Om jeg stilte kritiske spørsmål til kristendommen i min tid, må jeg også stille dem til åsatroen.

La oss ta Odin. Her fra Håvamål – den høyes tale, vers 84:

På møyar-ord
er uvisst å lite
og på det som kvendi kved.
For på kvervande hjul
deira hjarto var skapte,
brigd i brjost var lagd.

Håvamål

Odin, altså. Selveste Allfaderen. Snøvlende på et eller annet om at “du kan ikke stole på kvinnfolk!”.

Neida. Det var nok ikke Odin som skrev det der. Det er en rekonstruksjon, satt sammen av mange forskjellige mindre småbiter, i en tid hvor kristendommen allerede hadde fått godt tak.

Men dette byr på seriøse problemer. Kristendommen anno år 1200 var ikke spesielt mye bedre enn hva de mørkeste krokene av islam er nå.

Og sett dette inn i år 2021, med høyreekstreme tendenser og en sivilisasjon i generelt kaos både på grunn av politikk og pandemi, så får man noen interessante konsekvenser.

Vikingmiljøet sliter med dette. Og det samme gjør paganismen. Det er en nesten uunngåelig fortsettelse av Hitlers prosjekt om å bruke Alt Norrønt – paganisme inkludert – i sin nazipropaganda.

De fleste paganister jeg kjenner er ironisk nok relativt sterkt venstrevridde. Faktisk ligger de så langt til venstre at de ikke vil nøle et sekund med å sette den elskede naturen helt til side hvis det kan gi bioteknologisk vinning eller “sette sjelen fri” fra den kjønnede kroppen den bor i.

Og nettopp der blir kaoset komplett. Det ytterste høyre går så langt til høyre at det møter det ytterste venstre i noe som er veldig langt vekk fra den naturreligionen det egentlig var snakk om, og det er ikke lenger så mange som vet hvorfor de kom i utgangspunktet.

Det har med andre ord gått aldeles galt på to veldig motstridende måter på en gang, og alt som er igjen er ord som ikke lenger har noen mening. Du vet heller aldri hvem som er hvem, og hva deres agenda egentlig er. Det er ikke sikkert de vet det selv heller. Mange nykommere sluker bare ting rått i den konteksten de får det i.

Paganisme betyr nå BÅDE å praktisere en naturreligion, OG å dyrke for eksempel de norrøne gudene. Som ikke har spesielt mye med naturen å gjøre, sånn egentlig, for æsene (altså den gudeklanen som Tor og Odin tilhører) handler mye mer om samfunnsstruktur og menneskets sjelsevner enn om den faktiske naturen. Den er relativt antroposentrisk.

Det finnes elementer av naturreligion i kildene – ja – men den tilhører mest vanene, og det er en annen og tidligere gudeklan. Her er det bare Frøy, Frøya, Njord og muligens Nerthus igjen – og de to førstnevnte ble gitt til æsene som gisler etter den store krigen, så de er på sett og vis tilpasset æsenes verden.

Vanatru er det noen som har forsøkt seg på, men kildene er så skrantne etter først en takeover av æsene og SÅ en takeover av den kristne guden at det knapt nok er noe igjen å bygge det på. Alt er forvridd til det antagelig ugjenkjennelige, eller tapt for alltid.

Jeg skulle ønske det var et brukbart kildemateriale her. Virkelig. På den måten kunne vi tatt det tilbake igjen til en naturspirituell praksis, og samtidig styrt unna nazitullet. De germanske stammene hadde nemlig ikke så mye med vanene å gjøre. Denne religionen står faktisk relativt uberørt av andre verdenskrig.

Og det ville faktisk vært enda et lite hakk nærmere våre opprinnelige røtter her oppe i Skandinavia. Vanene sies jo å ha vært her før de germanske gudene i det hele tatt kom.

Men enn så lenge er jeg ferdig med det paganistiske miljøet. Kampen for å renvaske åsatroen er ikke min kamp, og det har aldri vært det.

Isteden skal jeg fordype meg i den europeiske folketroen. Den har jo ligget der som en egen strømning gjennom århundrene uavhengig av religion og samfunnsstruktur.

Troen på naturvettene er nemlig noe vi alle har felles. Kelterne har sine faeries, der vi har huldrefolk, Orknøyene har finfolk , Spania har anjanaer, grekerne har nymfer, og slaverne har sine vila. Denne naturen personifisert eksisterer med andre ord over hele kontinentet, og kan dermed også ha en slags samlende funksjon.

Kanskje finnes det rester etter naturspirituell praksis i legendene og mytologien. Jeg tror at dette er det som kan bringe oss tilbake til naturen igjen.

Jeg har i alle fall en hunch om at mytologi er den riktige veien å gå herfra. Men hva jeg skal kalle den? Det vet jeg ikke enda.

Kanskje det ikke trenger å hete noe.


PS! Vil du ha oppdateringer og gode tips rett i innboksen?
Meld deg på bloggens nyhetsbrev her, og meld deg på nyhetsbrev om eteriske oljer her!

Ingrid Jeanette er utdannet førskolelærer, har en mastergrad i tverrfaglig kultur, og er sertifisert yogainstruktør. Hun underviser Yin Yoga, elsker å skrive, og er opptatt av å leve en naturlig livsstil. Ellers bruker hun dagene sammen med sin unge tenåringsdatter, og prøver å lære å spille tussefløyte.