Når folk hører ordet “hedning” eller “hedendom” spriker ofte tolkningene i mange retninger. Noen ser for seg at det rett og slett er de som ikke bekjenner seg til kristendommen, mens andre får bilder i hodet av spedbarn som ofres til djevelen. Noen tenker at det er mer et fluffy new age-konsept, og mens andre igjen kanskje lar tankene fare til de norrøne blotene. Og det finnes egentlig ingen fullgod beskrivelse – dette begrepet er mer som en stor paraply som dekker mange forskjellige retninger. Du kan spørre mange som betegner seg som hedninger, og du vil antagelig få like mange svar som mennesker du spør.

Wikipedia definerer det slik:

Hedenskap eller hedendom er en betegnelse på eldre religioner som var i eksistens før de som finnes i dag, eller for enkelte personer andre religioner enn kristendommen. Disse andre religionene kan ha tilsvarende betegnelser på de som ikke følger dem.

Ordet hedning kommer fra norrønt av hede, ‘en som bor på landet’, en nedsettende betegnelse på en “bonde” som fulgte den gamle tro, lign. uttr. kan være hedninger ‘et folk som bor på landet’ dvs. en/ i blant flere som ikke følger “den rette” tro. Hedning er innen kristendommen en nedsettende betegnelse på en ikke-kristen person eller en som har en annen tro enn kristendommen.

 

Det blir man jo ikke så mye klokere av.

Men det jeg legger i det, er at man forsøker å gå tilbake til røttene sine. Til noe som kjennes autentisk og ekte, og til noe som lar oss være i dypere kontakt med naturen, også på det spirituelle planet. Det er i alle fall det det dypest sett handler om for meg. I riktig gamle dager var det nemlig ikke noe skille mellom oss og naturen. Det var heller ikke noe skille mellom det åndelige og det verdslige, for alt hang sammen i en slags økologisk helhet. Man skal ikke langt tilbake i tid før man for eksempel ser at det var uhørt å dra til seters utenfor setertida. Da var det nemlig huldrefolket som bodde der, og dem kunne man ikke forstyrre ustraffet. Og huldrefolket, om du husker sagnene, var naturens beskyttere. Det var best å respektere dem og de reglene de satt for hvordan naturen skulle behandles.

Hedendom er altså en måte å komme i kontakt med naturen på. Det er en måte å leve seg inn i en verden hvor naturkreftene fortsatt respekteres. Når for eksempel wicca-heksene utfører sine ritualer, kaller de ofte inn elementene ild, jord, luft og vann, som hver har sine spesielle egenskaper. Når en tradisjonell heks utøver sin magi, bruker hun gjerne urter hun har plukket i den ville naturen, og når en sjaman søker svar fra den andre verdenen, så innebærer det også ofte å fysisk eller mentalt oppsøke naturen. Naturen er, som jeg ser det, veldig ofte et fellestrekk. Hedendom er på mange måter en fellesbetegnelse for forskjellige naturreligioner – mange av dem veldig gamle.

Når kristendommen inntok Norge, mistet vi sakte men sikkert litt av den åndelige kontakten med naturen. Med det mistet vi også noe av kontakten med oss selv, siden vi nå engang er naturlige skapninger om vi liker det eller ikke. Noen vil helst tro at vi er et slags opphøyd vesen som klarer seg uten det naturen gir oss, men etter min mening har ikke den ideologien tatt oss så fryktelig langt. Vi trenger røttene våre. Vi trenger naturen. Og vi trenger et åndelig liv som lar oss leve i harmoni med den fysiske virkeligheten, fremfor å hige etter en umulig renhet og en frihet vi vil belønnes med på den andre siden.

Hedendommen feirer livet. Den feirer livskraften i naturen her og nå, i en evig syklus av årstider og månefaser. Finner du en gren av den som harmonerer med dine historiske røtter, vil den i tillegg gi deg en dypere tilknytning til slekt og fortid. Da handler det også om identitet. Men det får bli stoff for et annet innlegg. 🙂

Du? Meld deg på nyhetsbrevet, så får du oppdateringer og annet snacks en gang i måneden! 😊