Ville tanker

Han kan bare knipse, og så er alt ødelagt

En gang i verden hadde jeg enkle drømmer og ambisjoner. Jeg skulle bli mamma, og jeg skulle få meg et fint hus med faren til barna mine. Hva enhver tween på 80-tallet så for seg, antar jeg, i en verden hvor prinsesse Diana var lykkelig nygift og vi fortsatt forestilte oss at en askepottprins skulle komme ridende og gi oss det enkle og ukompliserte livet våre formødre hadde blitt forunt.

Det var ikke alle av oss som skjønte poenget med filmer som Working Girl. Joda, fint med “a head for business and a bod’ for sin”, men dette med jobb og karriere var jo egentlig bare en spennende alternativ mulighet som vi kunne gripe hvis vi ville – eller la være. Var det ikke?

Jeg husker noen av oss fortsatt argumenterte for gamle verdier på ungdomsskolen. Noen av oss hadde faktisk ikke noe ønske om å gjøre karriere. Vi ville ha familie. Få lov til å være feminine uten å måtte fylle både manns- og kvinnerollen samtidig. Det er vanskelig nok å være ett menneske, om man ikke skal være enda ett samtidig, og den med mest muskelkraft bør vel være den som tar de tyngste løftene? Så kan den med størst BH-størrelse amme babyen i mellomtiden, skrev jeg i en skolestil. Det virker fortsatt som en fornuftig løsning på meg.

Vi ble advart. Om ikke direkte, så gjennom fortellingene. Historiske romaner fortalte med skremmende gru hva som skjedde om man stolte på feil mann. Ble du gravid, kunne han bare stikke av og la deg stå der i rennesteinen med en unge. Hadde du nok uflaks, kunne du faktisk straffes for lausgjengeri etter at bygda ikke ville vite av deg lenger. Du hadde jo åpenbart levd i synd med en mann som ikke hadde noen intensjon om å ta ansvar for deg, og helt uavhengig av hva han hadde lovt, var det du som fikk skylda. For seint oppdaget mange at løfter om gull og grønne skoger stort sett bare var luftslott, og både ryktet og alle fremtidige utsikter var ruinert.

Og dette visste vi jo innerst inne, 80-tallets unge, håpefulle kvinner in spe. I alle fall de av oss som likte å lese.

Så skjedde 90-tallet, og deretter 2000-tallet. Tidene forandret seg. Utdanningsmulighetene også. Jeg rakk å få med meg GK helse/sosial som faktisk innebar både matlaging, skjortestryking og innføring i korrekt stueinnredning, samvittighetsfullt bortlært av nettopp den lærerinnen som tidligere hadde undervist i husstell den gangen det fortsatt het husmorskolen. Innen jeg hadde blitt ferdig med VK1 barnepleie, var husstell helt borte fra timeplanen, og de aller fleste ettåringer var mer eller mindre forsvarlig forvart i barnehage. Husmoren var i ferd med å bli en saga blott, og det skjedde fort.

For noen av oss føltes fortsatt ikke forandringene helt riktige. For noen av oss var det som å se verden gjennom en linse hvor alt blir endimensjonert og unyansert. Eller mer presist, kanskje, som på andre siden av en prisme, hvor lyset splittes opp i to helt forskjellige stråler. På den ene siden hadde vi den opprinnelige planen om en rolig, low-key tilværelse som mamma og kone i et trygt og velmøblert hjem. På den andre var den nye trenden, like unyansert som den gamle. Der var karrierekvinnen med fine smykker og en smart liten sportsbil. Eller Tårnfrid, som hun snart kom til å hete, den gangen det fortsatt var lov å ironisere over det.

Jeg endte opp med to forskjellige utdanninger, egnet for to forskjellige verdener – eller kanskje ingen av dem er egnet for noen verden. På den ene siden ble jeg førskolelærer. Der husstell som fag ble mer og mer utilgjengelig for meg, kunne jeg i det minste lære alt jeg kunne om barneoppdragelse. På den andre siden ble jeg master i tverrfaglig kultur. Den kompetansen lar meg se strukturene i samfunnet, og hvordan de endres og blir endret.

Det er politiske vedtak som har drevet frem denne utdanningsreformen, det tror jeg de fleste kan være enige i. Bakenfor der igjen ligger kulturell påvirkning fra filmer, bøker, tenkere og trender som skapes og oppstår – ingenting skjer i et vakuum. Og grunnen til at nettopp denne endringen var nødvendig (i tillegg til at karrierekvinner bidrar til BNP), var jo nettopp den feministiske tanken om at kvinner skal klare å stå på egne bein selv om mannen svikter. Livet hennes skal ikke være ødelagt selv om han ikke holder det han lover.

Og alt dette er vel og bra. Det er bare en liten detalj vi har oversett.

Problemet er ikke løst.

For selv om vi i vår naivitet trodde at vi nå er beskyttet, fordi tidene har forandret seg, så er vi faktisk ikke det.

Du vet i voldtektsdebatten, hvor vi ikke lenger diskuterer hvorvidt kvinnen var sømmelig kledd eller ei? At det faktisk er mannens verdisystem som må justeres en liten smule, at ansvaret skal legges der det skal ligge? Det samme prinsippet burde også gjelde husmordebatten, fordi kvinner egentlig ikke har det valget vi liker å tenke at vi har. Om du velger å ta vare på hus, hjem og familie (eller, gjør det kvinner veldig ofte har gjort opp gjennom historien), tar du fortsatt en helt enorm risiko.

For du blir faktisk slengt på fattigkassa i det øyeblikket han bestemmer seg for å gi faen. Dette synes verden fortsatt er helt greit, fordi det visstnok bare er inntektsbringende arbeid som skaper verdi. Det vil si, på brutalt norsk, at han fortsatt er den eneste som regnes som verdifull om han dumper deg. Din kompetanse, uansett hvor høy den måtte være eller hvor mye du hadde måttet betale noen andre for å gjøre det du gjør, er ikke verdt en dritt så lenge det er familien din som nyter godt av den. Ryktet ditt er riktignok ikke ødelagt, men CV’en din har fått seg en trøkk, og i våre dager er konsekvensen bortimot den samme.

Ja – du får overgangsstønad dersom du har barn og din yngste er under 8 år, forutsatt at dette er den første gangen en mann svikter deg. Men dette er egentlig mer å regne for barnas rettigheter, og ikke dine. For er du barnløs eller har eldre barn? Nada.

Dette er bare enda en måte det ikke er trygt å være kvinne på. Kvinners rettigheter på dette området er faktisk ikke forbedret med stort mer enn en tøddel. For menn er det enkelt. De kan gjøre det de alltid har gjort, og fortsette å lande på beina. Arbeidslivet er tilpasset dem, de er sjeldnere syke, de får bedre betalt og de har høyere stillinger. Om kvinner gjør det vi alltid har gjort? Da er vi fucka ved bare et lite, likegyldig knips fra hans fingre, og alle syns det er helt OK.

For det er jo vi som må forandre oss, ikke sant? Kle oss mer sømmelig, kanskje, ta på en bukse, la være å vise former, gå på jobb, la være å langtidsamme barn, la være å være så veldig, du vet, kvinne og for all del ikke gjøre tradisjonelt kvinnelige ting.

Det sømmer seg jo ikke.

Skriv gjerne ditt eget innlegg om dette, og link til meg meg om du lot deg inspirere!

PS! Følg meg gjerne på Instagram og Facebook, så blir jeg lykkelig!
Trenger økonomien din en detox? Meld deg på nyhetsbrevet mitt, så får du inspo! 🙂
 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.