Farvel til 2010-tallet (It Was a Shit Show)

I dag sitter jeg og ser tilbake på det tiåret som har gått. Det er jo ikke bare et nytt år når klokka slår 12 på nyttårsnatta, vi går også inn i starten på en helt ny dekade. Og som seg hør og bør på denne tida av året, er det på tide med et aldri så lite tilbakeblikk på det vi legger bak oss.

Hva har skjedd de siste ti årene?

Hva gikk bra?

Hva gikk helt på ræva?

Altså, først og fremst: Jeg får alltid sanger i hodet når jeg tenker på ting. Og når jeg tenker på 2010-tallet? Helt ærlig?

Denne.

Not to be crass. But this sucked ass.

2010-tallet var i sannhet et shit show.

Før 2010 inntrådte, var jeg lykkelig hjemmemamma i mitt eget hus med samboer og et lita jente. Jeg hadde mitt eget firma, og jeg levde drømmen min hver eneste dag. Alt ga fullstendig mening, og selv om jeg ikke gikk med overskudd enda, så var jeg i alle fall på vei til gode steder.

Men så.

Først et brudd med samboer, og huset røyk. Hallo, alenemortilværelse i leid leilighet. Farvel egen bedrift. Og takk for sist, Nav og minsteytelse.

Så ny mann. Nytt brudd fem år seinere.

En håndfull nye diagnoser uten kur. 10+ kg.

Jeg fikk og mista en jobb.

Og jeg avslutter dette tiåret med å ha levert søknad om uføretrygd nå i desember.

Altså, kan det gå mer galt enn det har gjort de siste ti årene? Er det mulig?

It’s a revolution, I suppose.

Jeg føler meg som en såret soldat som snubler hjem over dørkarmen og kollapser på gulvet i gangen. Jeg overlevde dette tiåret, og jeg kommer fra det med vettet halvveis i behold, men GOD DAMN!

Erfaringer skal man dog lære noe av. Og jeg har lært mye.

Jeg har lært meg å bli dritgod med penger og budsjett. Nå har jeg en personlig økonomi som er så strømlinjeformet som det går an å få den. Før året er omme, er jeg etter all sannsynlighet gjeldfri.

Jeg har lært at legevitenskapen stort sett bare kaster smertestillende på meg og sier «dette kan vi egentlig ikke gjøre noe med, vil du ha et kurs i mestring?». Jeg har derfor lært meg å lete etter alternative løsninger selv.

Yoga er en sånn løsning. Naturlig livsstil generelt også. Jeg har blitt ganske god på de tingene, og jeg har blitt kjent med kropp og sjel på en helt ny måte enn før. Nå hyperventilerer jeg sjelden av smerte lenger. Jeg tar meg en time eller to på yogamatta, og føler meg som regel mye bedre etterpå.

Jeg har fått så usannsynlig mye dritt å deale med dette tiåret, men jeg har sannelig funnet løsningene på mye av det også. Jeg har ikke bare utviklet en verktøykasse, jeg har bygget meg et helt verksted.

På en eller annen måte klarte jeg også, midt oppi dette uendelige kaoset, å ta en mastergrad i kultur. Ikke at jeg får brukt den til noe, men jeg klarte det. Det bekrefter at jeg fortsatt har en god porsjon viljestyrke og evne til selvstendig arbeid, om ikke annet.

Og jeg klarte å være en god mamma for ungen min. Vi har et kjempegodt forhold, som vi kanskje ikke ville hatt om alt hadde gått annerledes i 2010. Man kan aldri vite, for man kan ikke oppdra den samme ungen to ganger, men det er en ting jeg er stolt av. Hun er det aller viktigste.

Så.

Hva skjer i det neste tiåret?

Ting skal lande. Ting skal definitivt lande. Til sommeren får jeg vite om jeg får innvilget uføretrygd eller ikke.

Og jeg skal starte min egen bedrift igjen. I januar registrerer jeg et nytt enkeltpersonforetak. Én ting er Nav og jeg veldig enige om, og det er at jeg skal få utnytte restarbeidsevne så mye jeg kan fra første dag. Jeg beholder derfor håpet om en lysere fremtid, og jeg akter å gjøre alt jeg kan fra sofaen og yogamatta for å styrke økonomien og bygge meg et bedre liv derfra.

(Vil du hjelpe meg på vei, så er denne bloggen en start. Lik og del, som de sier!)

For er det én ting som er helt forbanna sikkert, så er det at det neste tiåret ikke kommer til å bli like crappy som det som snart er over. I det øyeblikk vi kommer til nymånen 26. desember, legger jeg alt dette bak meg og begynner å se fremover igjen.

Drømmer skal drømmes og planer skal legges.

When you think the final nail is in… think again.

Jeg skal bare bruke en drøy uke til på å bearbeide alt som har skjedd og se om jeg kan hente ut noen flere diamanter fra de rykende kullhaugene først. Press har det jo vært nok av, for å si det sånn.

Jeg tror det er viktig å ikke bare fortrenge ting, men å ta med seg det man kan fra kjipe opplevelser også. Ta seg tid til å lukke døra godt bak seg før man endelig går videre. Og jeg tror denne døra skal sveises igjen, for min del.

Hvordan har ditt tiår vært?