Du er faktisk skikkelig lost

Har du noen gang stoppet opp og tenkt over hvor innmari langt vi har rotet oss bort fra det som egentlig er bra for oss? Du vet, alle andre dyr og planter har noe vi kaller naturlig habitat. En tiger klarer seg ikke så godt i Antarktis, for eksempel, og en spurv gjør det sikkert dårlig i vann. Alle skapninger har på en måte sin egen lille flik av planetens mange nisjer, og trives best når visse forutsetninger er tilstede.

Men så var det oss, da. Menneskevesnene.

Hvor i alle dager hører vi hjemme hen? Hva er det vi trenger for å trives?

Det er helt sikkert ikke asfaltbelagte områder med høye skyskrapere på alle kanter. Vi hadde det ikke med å velge steinørkener når vi skulle finne et egnet sted å slå oss ned i «gamledager», selv om det var greit å finne ly i en hule. Om vi hadde valgt steinlandskap den gangen, ville vi sannsynligvis ikke vært her lenger. Vi hadde antagelig gått nedenom og hjem for mange årtusener siden.

Fordi vi trenger noe annet.

De aller fleste av oss får en positiv reaksjon når vi ser et bilde av natur med vann og frodig, grønn natur. Vi tenker at det er vakkert. Det gir oss en god følelse av… noe. Og dette noe er faktisk et gammelt urinstinkt som forteller oss at her er det bra, her kan vi slå oss ned, for her er det gode ressurser. Det er skog her sånn at vi finner både materialer, brensel og kjøtt, det er vann her som vi kan drikke og fiske fra, og det vokser mat her. Det er trygt her. Vi bør bli her. Her er det fint.

Et menneske i et steinlandskap er under konstant stress. Ingenting å spise. Ingenting å drikke. Og selv om hjernen vår klarer å tenke ut at det går fint an å kjøpe en burger og et glass cola rett borti gata der (som om det kan måle seg mot naturlig mat), så er det fortsatt noe som mangler. Urinstinktet vårt er slett ikke overbevist – det finnes faktisk ingen åpenbar grunn til at det skal være noe å leve av her.

Og dermed er man stressa uten å vite hvorfor. Man er redd og urolig for… noe, men uten å vite hva. Og psyken vår får problemer.

Det gjør forsåvidt også kroppen vår.

Den er bygget for noe annet enn å gå på flat, hard asfalt. Helst vil den klatre, svømme, løpe, hoppe, generelt sett være i levende, naturlig bevegelse i et variert landskap. Men det får den jo ikke, så den ender opp med ryggsmerter og kink i nakken etter altfor mange timer tilbrakt med hodet nedi en skjerm, og med overvekt etter altfor mange unaturlige kalorier den ikke får forbrent.

Kroppen vår får faktisk ikke lov til å drite skikkelig en gang.

Hvilket annet dyr i verden vet du om som går på do med bakbeina pent og pyntelig plassert i en 90-gradersvinkel?

Nemlig.

Vi er skikkelig lost.

Men ser du den grønne stien der borte?

Det er veien hjem.