Jeg får stadig ideer til å starte nye blogger. Du vet, nye konsepter jeg kan utbrodere og lage kule ting av. Det er som å få tittelen til en ny sang i hodet ca annenhver dag.

Den jeg leker med tanken på nå, heter En mugglemammas bekjennelser. Du syns du ser det?

Ofte i historiene er det jo barna som er magiske og må reddes fra sine kjedelige og akk så jordiske foresatte. Harry Potter, vet du, eller Matilda. Jeg bare synes det gjør oss mugglemammaer forferdelig urett. Vi finnes også, som verdens minste marginaliserte gruppe, og vi er rett og slett diskriminerte!! *indignert hmf*

La meg forklare.

Jeg har vært et vidunderlig magisk vesen helt siden jeg var sju år. Jeg samlet urter og studerte alver og var rett og slett et lite heksebarn. Jeg kan fortsatt ramse opp urtene jeg samlet – på latin! Og jeg hadde jo selvsagt forventet at det var sånn min datter skulle fungere også. Men nei.

Ikke er hun interessert i urter. Ikke krystaller heller. Eller alver, huldrefolk eller troll. (Nøkken er hun beint ut redd for (jeg antar i det minste at det betyr at hun tror han finnes)). Hun drikker ikke urtete om hun så hadde fått betalt for det, og hun nekter å så mye som åpne en fantasybok.

Jeg har rett og slett født en muggle.

Hva skal en magisk mamma gjøre, hm?

Neida. Hun får tro på hva hun vil. Jeg har tross alt oppdratt henne til å vurdere hva hun vil stå for selv, og samtidig respektere at andre kanskje ikke deler hennes syn. Den delen fungerer aldeles utmerket.

Den vanskelige delen er det praktiske. Det å skille det som er “magiske ting mamma tror hun gjør” fra “ting som faktisk redder planeten og som alle oppegående og halvveis intelligente folk burde gjøre”, viser seg å ikke være så enkelt i en alder hvor det å passe inn er viktigere enn noen gang.

Vi er i den alderen hvor alle de tingene voksne damer har på badet, blir mer og mer aktuelle. Og de tingene er stort sett også fulle av mikroplast og dritt. Deodoranten din er muligens full av miljøgift, og i løpet av en menstruerende kvinnes liv, har du kastet fra deg 11 000 engangsprodukter. Disse har en god del plast i seg og derfor blir de ikke borte fra planeten igjen helt uten videre heller.

Jeg har oppdratt dette barnet så grønt jeg har klart helt siden hun var påtenkt. Jeg har lest bakpå hvert eneste produkt jeg har smurt på babyhuden hennes, vi brukte tøybleier fra jeg klarte å få tak i dem, og jeg har på en måte gjort alt som har stått i min makt for å holde miljøgiftene ute av systemet hennes i snart 12 år.

Nå står hun med venninnene sine i en helt random hylle på Cubus og skal velge ting selv. Ting som er kule. Ting som de andre vil akseptere, om ikke til og med beundre.

Helt vanlige mainstreamting som ikke nødvendigvis er så rene at det gjør noe.

Det er nå det begynner å bli dritvanskelig. Min påvirkningskraft smuldrer jo opp fortere enn mikroplasten gjør fremover, for å si det sånn.

Og hadde det enda “bare” vært min unge det var snakk om, så kunne man jo tenkt at man må slutte å være hysterisk hønemamma og bare latt det gå. La henne gjøre sine egne feil og finne ut av ting på egenhånd og alt det der. Det er den enkle utveien nå, føler jeg, og jeg skulle ønske jeg kunne ta den.

Men faktum er at vi har en naturkrise. Og en klimakrise.

Vi kan ikke fortsette som vi gjør nå, ikke hvis disse unge jentene skal få et OK liv når de bikker 50.

Jeg tror ikke på tvang. Jeg forklarer, forteller, dokumenterer påstander og viser frem alternativene så godt jeg kan. Jeg sørger for at jeg i minste tilbyr andre produkter, og skryter av de gode valgene.

Mer enn det kan jeg jo faktisk ikke gjøre.

Det bare kjennes ikke ut som om det ikke er i nærheten av nok.