Ville tanker

Drittlei av klima

Det var en gang da alt jeg ønsket var at vi skulle begynne å snakke om kloden og hvordan vi skulle løse problemene vi står overfor. Nå er det en del av meg som skulle ønske folk begynte å holde kjeft isteden. Så drittlei er jeg. Hele diskusjonen har jo tatt helt av.

Først litt bakgrunnsinformasjon, i tilfelle du er en ny leser her. Jeg har blogget om naturlig livsstil siden 2006. Jeg har vært lokallagsleder for MDG, og jeg har til og med skrevet en masteroppgave om hvordan naturen presenteres i ungdomslitteraturen, basert på økokritisk teori. Jeg er med andre ord relativt engasjert i tematikken, og jeg har vært det ganske lenge.

Nå har jeg bare lyst til å skrike noen ganger.

La meg først dele et sitat fra Theodore Roszak, selveste økopsykologiens far.



The situation seems so far gone that many assume there is nothing they can do. Every day they see reports of environmental collapse in the news; every day they receive mail from groups announcing the imminent death of another species, another dire prediction of mass famine or drought caused by global warming. Which are they to save first, the whale or the tiger, the rivers or the oceans? What can they do to stop the devastation of an old-growth forest they were told ten years ago could not survive another decade? Hasn’t time run out? They withdraw with a sense of helplessness. But ironically, their despair is the direct result of bad psychology on the part of the very people who want to enlist them in the environmental cause. The environmental movement would seem to have invented a problem so big that there is no way to solve it.

Theodore Roszak, i essayet “A Psyche As Big As the Earth”

Fikk du det med deg?

Han sier at situasjonen er så ute av kontroll at folk flest ikke aner hva de skal gjøre med den. De bombarderes daglig av dårlige og til dels motstridende nyheter om hva som må reddes og hva som kanskje er for seint, og det fører bare til at de trekker seg unna. Det funker ikke sånn miljøbevegelsen hadde tenkt. Det funker ikke sånn at folk blir mer engasjerte og mer handlingsvillige desto mer dårlige nyheter de får.

Miljøbevegelsen skaper isteden et problem som er for stort til å løses.

Du skal ikke ha mange studiepoeng i psykologi og kommunikasjon for å se hvordan daglige dommedagsprofetier og krisemaksimering fungerer, og du skal heller ikke tilbringe mange minutter i kommentarfeltene for å verifisere teorien.

For kjære medier og svært unge bloggere: Det er ikke om å gjøre å få mest mulig klikk her i verden, med mest mulig dramatiske overskrifter. Det er faktisk mye viktigere at du når frem med et budskap til den du prøver å nå, og at det fører til en eller annen positiv handling etter at de har lest hva du har å si.

OK?

OK.

Neste punkt i min rant: Vitenskapen.

Ja, vi skal høre på vitenskapen. Ikke fordi den er perfekt, ikke fordi vi vet alt som er å vite, men fordi vi har et rævva dårlig samfunn om vi dropper den. Om du forkaster vitenskapen kan du også la være å sende ungene dine på skolen, og du kan la være å gå til legen når du blir syk. Hvis religiøse eller ideologiske privatskoler er et greit tilbud for ungene dine, og sjamanistisk urtemedisin ispedd krystaller og chanting samtidig høres ut som det eneste gangbare helsealternativet for den norske befolkning, så må du gjerne velge den ruta. De fleste av oss vil nok ikke det.

For min egen del har jeg store problemer med å svelge at vitenskapen, som ikke engang har skjønt hva tarmbakteriene i menneskekroppen gjør enda, skal være i noe nærheten av å forstå et så stort og komplekst økosystem som jordkloden, men likevel: Jeg tror ikke vi skal forkaste det lille vi vet. Det skal vi bygge videre på, for det er bare sånn vi sakte kan bygge opp den kunnskapen vi trenger. Og med det unngår vi samtidig at viktige samfunnsfunksjoner tuftes på grunnløs synsing og suspekt ideologi. Det er jo ca det siste vi trenger akkurat nå.

Vitenskapen har også et annet problem som vi ikke kan ignorere. Det er et kjent faktum at vitenskap og forskning ofte tilhører den klimavennlige venstresiden av politikken, og det fører meg igjen tilbake til kommunikasjon og psykologi.

Veldig grovt forenklet og ekstremt generalisert kan vi si at det er et skille mellom folk, både politisk og i måten de forskjellige “klanene” bearbeider informasjon. De som har lettest for å bruke hjernen til abstrakt tenkning er antagelig også de som vil forske mest – eller omvendt, de som forsker mest, får en hjerne som er bedre trent til å håndtere abstrakte størrelser.

På den andre siden har man de som er best trent i fysisk, konkret arbeid og som helst holder seg litt mer nede på landjorda der ting gir konkret og faktisk mening. Dette er for eksempel de som tok yrkesfag og som gjør et solid stykke arbeid i den virkeligheten de fleste av oss oppholder seg i.

Det er ingenting galt med noen av dem. De bare oppfatter verden på to forskjellige måter.

Jeg skulle ønske at forskningsformidlerne hadde et snev av pedagogisk utdannelse også, for de snakker om abstrakte ting som om de var begripelige for de mest praktisk anlagte av oss.

Og gjett hvem det tross alt er flertall av?

Vi lever i et demokrati. Det betyr at mye avhenger av hva folket stemmer, og folket stemmer jo utifra sine egne forståelsesrammer. Det er ikke lett å putte dem inn i et skjema, men om antall år på høgskole/universitet sier noe om hvordan folk flest forstår sin verden, så har vi en situasjon hvor bare 10% av Norges befolkning har tatt en lang utdannelse på høgskole- eller universitetsnivå.

Det gir dermed potensielt en 90% skivebom om disse så formidler sin forskning kun basert på sine egne abstrakte ideer.

Og CO2, som den usynlige gassen den er, langt der oppe? Den er vel omtrent så abstrakt som den kan få blitt. Legg på at konsekvensene vil skje langt frem i tid og langt vekk herfra, så har du faktisk gjort det komplett urelaterbart for flertallet.

Denne fremgangsmåten ville vært vel og bra hvis CO2 var den eneste parameteren vi hadde for å snakke om klodens tilstand.

Men det er den ikke.

Vi har også en massiv naturkrise gående. Vi har avskoging, erosjon, havplast, luftforurensning og stort tap av dyrearter, i tillegg til at vi vasser i miljøgifter både ute i naturen og i våre egne hjem.

Med andre ord: Vi har en praktisk håndterbar krise på gang, som ikke krever at du har en dobbel doktorgrad for å forstå den.

Løser du denne naturkrisen, er du faktisk førti hakk nærmere å løse en mer abstrakt CO2-krise også. Fordi en sunn planet med intakte skoger og friskt havmiljø håndterer utslipp mye bedre, og fordi vi også må gå betraktelig ned i eget overforbruk for å gjenoppbygge en sunn natur. Det er enkel logikk.

Du har med deg mange flere mennesker på laget om du velger denne retningen. De fleste klimaskeptikere jeg har snakket med skjønner at plast i havet er en uting og at vi virkelig må gjøre noe med det før vi dreper alt. Mange av dem er glad i dyr og setter pris på både ren luft og giftfri mat også. Tro det eller ei.

Men de smarteste av de smarte av oss har dessverre valgt den linja som skaper mest mulig motstand, og som det er lettest å argumentere mot fordi den er så hypotetisk. Så istedenfor å diskutere hva vi skal gjøre med plasten og hvordan vi skal få sunne økosystemer igjen, så begynner vi altså i helt feil ende ved å snakke om en usynlig gass som kanskje er snill og kanskje er slem, og bruke masse tid og energi på den sånn at ingenting blir gjort.

Hvor var det dette gikk galt hen?

Jeg håper så inderlig at både folk snart kan begynne å snakke om dette på en hensiktsmessig måte. For nå er jeg egentlig drittlei av å lese om klima. Jeg vil heller vite hvordan vi kan fikse problemet fra bunnen av, ved å løse naturkrisen. Jeg vil vite hvordan jeg konkret kan bidra til at økologien blir sunnere, gjerne akkurat her jeg bor.

Jeg vil vite hva jeg kan gjøre, ikke hvor bedritent det er med en usynlig gass.

Og min oppfordring til akkurat deg i dag er følgende:

Velg deg ut en eller to ting som dine hjertesaker, og jobb konstruktivt for dem. Ikke bruk mer tid på å diskutere usynlige gasser i himmelen med folk som ikke skjønner hva du sier, og ikke la deg overvelde av alt du burde støttet. Velg deg ut noe positivt og bra som gir deg glede isteden, og gå inn for det med frisk energi.

Du kan støtte hjertesakene dine økonomisk, du kan melde deg inn i foreninger og jobbe praktisk med dem, eller du kan spre budskap og bevissthet på dine egne plattformer. Fokuser mer på handlingsrommet leseren har enn på elendigheten, sånn at du skaper positivt engasjement og handling. Gi folk noe bra å gjøre om de har lyst, om det så bare er å klikke på en link for å lese mer om noe viktig.

Jeg tror vi kommer så mye lenger da.

Hvilke saker er dine hjertesaker? Hva vil du jobbe for?

Skriv gjerne ditt eget innlegg om dette, og link til meg meg om du lot deg inspirere!

PS! Følg meg gjerne på Instagram og Facebook, så blir jeg lykkelig!
 

2 kommentarer

  • Linn

    Jeg liker oppfordringen din!
    Ikke det at det er en klima relatert hjertesak, men Barnekreftforeningen er min store hjertesak 💙

    Ps, at månen påvirker syklusen, det har jeg lært av deg før 😁

    • Skogfrue

      Haha, så kult! 🙂 Og jepp, jeg vet det er hjertesaken din. <3 Du skal ikke se bort fra at det også er klimarelatert på en eller annen måte, forresten. Luftforurensning og miljøgifter er jo en kjent risikofaktor når det kommer til kreft hos voksne, for eksempel, og barn tåler jo generelt mindre enn voksne gjør.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.