Den første hjemmeuka er over

Og for meg kjennes det nesten helt normalt.

Jeg er alltid hjemme. Har vært det veldig lenge. For det første var jeg hjemmemamma de tre første årene av min datters liv, etter å ha jobbet en del i familiebarnehager (som jo egentlig skal være som et hjem). For det andre valgte jeg å skrive mesteparten av masteroppgaven min hjemmefra også, de årene det tok. Dette er et liv jeg kjenner godt.

Så når datter nå kom hjem for å ha hjemmeskole? Da var det bare kombinasjonen av to allerede normale og integrerte tilværelser for meg. Jeg er hjemme med henne OG hverdagen struktureres som hjemmestudier.

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal skrive nå for å ikke høres skikkelig drittsekk ut, for jeg har jo fått med meg at mange stresser, men dette er ikke noe problem her. Vi står opp om morgenen som før, og setter oss ved en pult som før. Klokka ni er et godt tidspunkt å begynne, og så legger man opp noen rutiner som passer bra.

Datter fikk valget mellom 50 minutter jobbing og 10 minutter pause, eller en lang økt fra 09 til 12, en lang pause, og så en siste finish fra 13 til 14. Hun valgte det siste, vant til montessoripedagogikken som hun er. Der jobber de helst i lange økter for å unngå avbrytelser.

Selv har jeg flyttet laptopen min til sofaen, og tumler med mitt herfra.

Når vi er ferdige for dagen, går vi oss en liten tur før middag.

Jeg ser faktisk bare positive ting med dette for vår del. Noe av det viktigste man kan lære seg, sånn rett før ungdomsskolen, er jo å ta ansvar for egen læring. Det at de får trening i å legge opp arbeidsuka og jobbe selvstendig, er noe de kommer til å ta med seg langt inn i videre studier. Det er verdifull læring, bare det.

Og de får tørrtrene på selvstendigheten mens det ennå er trygt å feile. Barneskolen har jo ingen karakterer eller noe annet som blir hengende ved dem, og om de går på trynet nå, har det ingen konsekvens. Utover hva de selv lærer av det.

Dessuten får jeg et godt innblikk i hvordan hun jobber nå. På montessoriskoler har de jo ikke lekser, så det er noen år siden jeg faktisk så henne jobbe med skoleoppgaver selv. Det er også supernyttig for meg som forelder, for til høsten skal hun jo tilbake til kommunal skole igjen. Da blir det en annen verden, og hjemmejobbing blir antagelig en del av hverdagen for henne.

Og jeg skal villig innrømme det: Det å ha dattertrollet mitt hjemme igjen har egentlig vært en liten drøm jeg har hatt siden jeg slapp henne fra meg i første klasse. Hjemmeundervisning har alltid lokket og dratt for meg, men hun selv har foretrukket å gå på skolen. Det er noe med venner og det å komme seg ut av huset, og det skjønner jeg jo.

Men nå som det alternativet er borte for en stund, er det jo bare å leve ut drømmen litt for min del, med god samvittighet. Jeg har ingenting i mot å ha hverken hjemmeskole eller hjemmeundervisning her. Aldeles ikke.

(Forskjellen på hjemmeskole og hjemmeundervisning er forøvrig at hjemmeskole styres av lærerne, mens hjemmeundervisning styres av foreldrene. Det er nemlig undervisningsplikt i Norge, og ikke skoleplikt, så det er ingen som sier at det må være lærere som underviser. Det står du fritt til som forelder selv.)

Enn så lenge holder vi oss til hjemmeskole og arbeidsoppgavene hun får fra skolen, men dem spiser hun fort opp. Da får vi selv finne på noe interessant og gøy, tenker jeg, når hun er hos meg. Jeg er jo læringsjunkie selv, så jeg tar gjerne med meg min datter på jakten etter Alle Svarene. Morsom mor og datter-tid (eller kanskje det var mest for mor, haha)!

Ellers denne uka har vi gått tilbake den den gode vanen vi hadde før sommeren med å ukeshandle. Jeg vil jo unngå smittepunktene der vi kan, og én tur i butikken er bedre enn fem. Dermed ser jeg jo også for meg at det vil slå ut i flere penger jeg kan spare fremover, både fordi jeg bruker bilen mindre og fordi vi ikke faller for fristelser annenhver dag. Nå har vi det vi har i kjøleskapet, og ikke noe mer enn det

Og så har yogastudioet jeg jobber for digitalisert seg, så jeg hadde faktisk min første live online yogatime her om dagen! Det var en artig utfordring, for jeg måtte for det første finne et OK sted å filme, og for det andre er det rart å undervise foran et kamera istedenfor å se hva folk gjør i salen. Oppfordrer forøvrig alle til å være ekstra forsiktige i disse dager.

Det rareste for meg denne uka, er hvordan folk har respondert. De krisemaksimerer noe helt voldsomt at de må være hjemme, og avisene skriver om hvordan du i så fall bevarer psyken din. Jeg synes dét er mye rarere enn at folk hamstrer doruller, for å si det sånn.

Det er jo livet mitt de snakker om. Ikke visste jeg at det var så traumatisk, for alt de hittil har skrevet om det, er at vi som er hjemme bare må ta oss sammen litt og slutte å snylte på staten. Men nå trenger vi altså psykologhjelp og applaus for å overleve påkjenningen? Javel? Dette gir jo virkelig ingen mening whatsoever.

En annen ting er at ca alt som har stresset meg den siste tida, er borte eller nede på et minimum. Bråket og eksosen fra europaveien et lite steinkast unna, er jo borte. Det samme med flybråket fra flyplassen. Plutselig våkner jeg til ren, klar luft full av fuglesang uten støy. Verden er stille og rolig og mye renere enn før.

Og da er det godt å være meg.

(Jeg stresser nemlig mindre med potensialet for død og fordervelse enn jeg gjør med forurensning og naturkrise. Jeg vet ikke hva det sier mest om, men mine største stressfaktorer er uansett borte akkurat nå.)

Datter er hos faren sin neste uke, så jeg ser henne ikke igjen før på fredag. De nærmeste dagene skal jeg derfor bruke bare på meg selv. Jeg tenker å foreta meg litt egenomsorg, lese ferdig boka mi, kanskje blogge litt, og fortsette med å holde online yogatimer. Jeg holder meg mer eller mindre isolert, men det betyr jo bare mer lese- og yogatid, og plager meg ikke nevneverdig mye.

Hva med deg? Hvordan har du hatt det, og hva er planen for neste uke?