Yogaklær på lavbudsjett

Flere enn meg som nesten blir mer svett av yogaklærprisene enn av selve treningen av og til? Man kan jo ruinere seg på mindre – men klær må man jo ha! Etter at mitt høyt elskede og enormt sårt savnede yogastudio kom tilbake etter å ha vært borte i to år, og etter at jeg i den tiden hadde reparert mine designerte yogaklær så langt det absolutt var mulig før de falt av kroppen min, var det på høy tid å kjøpe inn litt nytt.

Men hva?

Jeg kan jo ikke bruke 1000 kroner på en tights, mener jeg, spesielt ikke om den ikke engang er økologisk. Ikke hadde det vært veldig lurt heller, for den størrelsen jeg er nå har jeg jo ikke tenkt å være så veldig lenge uansett. Så… hva gjør man?

Jo, kjære leser, man tar seg en helt vanlig kjedeshoppingtur og ser hva man finner der. Og jeg fant, jeg fant! Nå har jeg akkurat kommet hjem fra en dobbel yogatime iført mine nye yogaklær, og jeg er ganske fornøyd.

Den samlede sum for tights og topp? Den nette sum av 248 kroner. Og alt er i responsible fashion / økologisk bomull. Ikke noen insektmiddel, ikke noen lumsk mikroplast som forsvinner ut i havet…. Bare myk, ren og deilig bomull. Det er kanskje ikke de mest fancy yogaklær jeg har sett, men poenget med en yogatime er jo heller ikke å se fancy ut.

Disse klærne er myke og dekker det de skal, og det er faktisk alt jeg trenger.

Tights fra Cubus -:- Topp fra KappAhl

Enkelt og greit!

Forelsket i pilates

Når yogatilbudet her i byen begynte å rakne, var jeg først litt fortvilet. Det er noe med å trene med noen andre, på et sted som ikke er hjemme i stua, og hvor du ikke er omgitt av klesvask, oppvask og alle andre ting du bare burde gjøre. Det å kunne skape et skille mellom aktivitetene er viktig, og spesielt når man jobber hjemmefra sånn som jeg gjør. Da blir det enda mer prekært å komme seg ut, og at ikke trening også blir noe du gjør alene hjemme i stua.

Jeg er fortvilet over tapet av yogastudioet enda, misforstå meg rett. Jeg tror det alltid vil være et stort savn. Men jeg har klart å finne en erstatning. Treningssenteret rett borti gata her har nemlig pilates på planen, to ganger i uka, i tillegg til litt yoga. Da får jeg det til å funke. Og fordi jeg er hjemme på dagtid, har jeg også muligheten til å benytte meg av tilbudet – pilatestimene går klokka 11 om formiddagen, så det er stort sett jeg og pensjonistene der nå. Men det gjør ikke så mye.

Treningen er helt perfekt for meg. Det er nok hvile mellom øvelsene, det er akkurat yoga-ish nok, og det er super styrketrening. Jeg elsker det. De timene gir en perfekt start på dagen, og en god følelse i kroppen!

Det er bare ett problem nå: Treningssenteret går over i sommermodus snart. Da forsvinner både pilates og yoga ut av planen, og nå som jeg er så godt i gang, har jeg jo ingen planer om å slutte. Jeg har treningsball og alt jeg trenger for å holde det i gang for meg selv, det er ikke det, og jeg finner helt sikkert noen gode videoer på YouTube også… men igjen… det er litt kjipt.

Dette betyr at jeg kommer til å fryse medlemsskapet mitt på senteret. Jeg kan jo ikke betale for et tilbud jeg ikke får brukt, spesielt ikke når økonomien er som den er.

Men det jeg lurer på nå, er…. vet du om noen bra pilates-videoer? Eller har du tips til hvordan man holder ting i gang om sommeren når alt stenger? Hjelp?

 

Oppdatering om Fitbit – funker det?

I skrivende stund har jeg hatt på meg Fitbit’en min i 12 dager, og jeg begynner å få en føling med hvordan dette funker.

For deg som ikke aner hva det er – det er basically en pulsklokke. Den jeg kjøpte, er en Fitbit Charge 2, og den forteller deg hvordan og hvor mye du forbrenner gjennom dagen, hvor dypt du sover, hvordan formen din er i forhold til andre på din alder, og hvordan pulsen din oppfører seg over tid. Den måler hvor mange skritt du tar, du kan koble den på GPSen på mobilen, og du kan registrere trening som yoga, sykling og så videre.

For å få til å regne ut hvor mye du forbrenner og så videre, trenger den alderen din, hvor høy du er… og hva du veier akkurat nå.

Det var her mitt aller første sjokk kom.

Jeg har nemlig ikke veid meg på en stund, og jeg har for det meste gått med skjørt med strikk i livet. Men nå var det jaggu sannhetens time hva vekta angår også. Og den viste at jeg ikke har vært så tung siden jeg var høygravid. En langvarig fotskade pluss røykeslutt i november har satt sine spor, og selv om jeg både har kuttet ut cola og begynt å trene igjen, så har åpenbart ikke det forhindret en god del ekstra kg å legge seg.

Jaja.

Det er jaggu godt jeg nå har en Fitbit som kan fortelle meg hva jeg skal gjøre med dette, tenkte jeg. Ellers kunne man jo risikert å bli en smule frustrert.

Og Fitbit leverte.

Fitbit kunne for det første fortelle meg at jeg slett ikke sover nok. Jeg ligger i senga så lenge jeg burde, men jeg er våken i løpet av natta, og er noen ganger nede i 6 timers effektiv søvn. Det er altfor lite. Den forteller meg noen ganger også at jeg har gått 50 skritt i løpet av natta… og hvor jeg har gått hen da…. det har ikke jeg peiling på!

For det andre kunne Fitbit fortelle meg at jeg faktisk er i relativt godt form sånn hvilepulsmessig. Pulsen min ligger godt innenfor grensene for hva man kan forvente, og den sier at jeg er sånn ca «average to good» – det var jo en viss lettelse.

For det tredje viser Fitbit veldig godt når jeg har dårlige dager. For en uke siden viste den meg hva som skjer når jeg er fullstendig utmattet av ingen grunn i det hele tatt. Jeg hadde kardio-puls av å stå oppreist og sminke meg den dagen, så jeg måtte legge meg ned midt i og ta en pustepause før jeg kunne fortsette. Litt senere på dagen skjedde det igjen av at jeg børstet håret. Jeg tilbrakte mesteparten av den dagen i senga eller på sofaen, og jeg hadde puls på over 90 der jeg lå. Faktisk.

Og den viser meg hva som skjer når jeg har gode dager. Det er de dagene hvilepulsen min er relativt lav i utgangspunktet. Det er da jeg har energi til å eksistere. Ikke bare det, men den viser også utviklingen av hvilepulsen over tid. Nå kan jeg for eksempel se at pulsen min har sunket betraktelig over disse 12 dagene, og at jeg er inne i en god periode.

Av mer deprimerende ting, så viser den meg også hvor mange skritt jeg går de dagene jeg har levd som normalt her jeg jobber hjemmefra og ikke skal spesielt mange sted om dagen. Du vet de anbefaler 10 000 skritt om dagen, i alle fall inntil nå nylig? Vel. Jeg har normalt tatt ca 1000 av dem. Det er jo ikke rart jeg legger på meg.

Og det er her Fitbit får en veldig praktisk nytteverdi for meg.

Den er satt til å gi meg et nudge i timen, for å minne meg på å ta 250 skritt. Hver gang klokka er 10 på full time, vekker den meg opp fra hva jeg nå enn holder på med, og forteller meg hvor mange skritt jeg må ta på ti minutter for å «vinne timen». Og det funker. Det funker som gull. Jeg har en liten gate her jeg bor, som på en måte går i en sirkel. Det tar bare noen minutter å gå rundt, men det pleier å være nok til at jeg får score på time-skrittene.

På dashbordet i appen har jeg også oversikt over hvor mange skritt jeg har tatt (den har jeg stilt inn med målsetting på 6000 skritt om dagen akkurat nå, fotskade tatt i betraktning), hvor mye jeg dermed har forbrent av kalorier, hvor mange trapper jeg har gått opp (jeg bor i andreetasje, så dette er en super motivasjon til å gå ut med søpla og rydde ting ut i bilen og sånt), hvor mye vann jeg har drukket (det kom ikke som noen bombe at det var altfor lite), og hvor mye aktivitet jeg har hatt. For Fitbit måler og belønner deg for å ha vært i farta med et eller annet i mer enn ti minutter. Mer enn ti minutter tre ganger om dagen, gir meg de 30 minuttene jeg trenger for å se alt eksplodere i fine grønne tall.

Og det er det morsomme. Disse tingene blir grønne i appen når du når målene dine. En perfekt dag gir en fin grønnfarge å glede seg over. Og det er sikkert barnslig, men det er en yay-følelse. Det gir også litt motivasjon, for om du ser at du mangler tre trapper og 500 meter på at to sirkler skal bli grønne, så fikser du jo det før du legger deg!

I går var jeg kjempeflink. Jeg var ett minutt unna å nå søvnmålet mitt på 8 timer, men det får man kalle godt nok.

Så ja. Jeg er glad jeg investerte i denne lille saken. Den gir meg god oversikt, og den gir meg følelsen av å ha helsa sånn noenlunde under kontroll. Den gir meg også en slags sikkerhet i at jeg kan printe ut dagens pulsgraf og gi til legen, hvis det blir mange sånne «nesten besvime av å sminke seg-dager», samtidig som jeg mistenker at jeg kanskje vil kunne plukke opp en sakte oppadgående trend noen dager før det smeller igjen neste gang.

Fitbit sørger faktisk for at jeg tar bedre vare på meg selv enn jeg gjorde før jeg fikk den og fikk se tallene. Og vektmessig? Den kan fortelle meg at på disse 12 dagene har jeg gått ned 1,5 kg og at jeg er på vei mot en sunnere versjon av meg selv igjen.

Men best av alt? Jeg har begynt å glede meg til gåturene mine. Det er så deilig å gå nå som foten ikke gjør så vondt lenger, barbeintskoene kan hentes frem og vårsolen skinner!

 

Yoga, åh yoga, hvorfor forlot jeg deg?

For noen år siden var jeg yogainstruktør.

Jeg var aldri en slank og supersterk yogainstruktør, men jeg var en relativt myk en. Delvis fordi jeg er født hypermobil, og delvis fordi flere økter i uka gjør at mykheten kommer litt etter litt.

Men så begynte livet å stresse seg til. Og yogastudioet ble lagt ned samtidig.

Jeg burde visst bedre.

Jeg burde visst så veldig mye bedre.

Jeg burde visst at når livet stresser seg til, så er yoga det aller siste du prioriterer bort.

Litt har jeg gjort.

Litt har jeg beholdt.

Men det har ikke vært nok. Ryggen er stivere nå enn jeg kan huske at den har vært noen gang. Mange av stillingene jeg med letthet bare satt meg i før, er helt fullstendig utenfor min rekkevidde nå.

Og det har gått så gradvis, så sakte men nådeløst sikkert, at jeg ikke har merket det. Før jeg tilfeldigvis dro på en ashtanga-time for noen uker siden. Styrken er borte, balansen er borte, og smidigheten er borte. Jeg følte meg som en strandet hval uten nevneverdig substans. Og hva enda verre er; den indre balansen er også en saga blott. Det kjennes som jeg har mistet noe veldig viktig.

Da jeg kom hjem fra den yogatimen, hadde jeg likevel en velkjent følelse i kroppen. Yogafølelsen. Jeg har egentlig ikke noe annet ord for det. Når akkurat den senen fra ryggen og ned i beina har blitt strukket godt nok. Når det er skapt rom i kroppen. Når det slipper oksygen til på nye steder. Når du kan hvile litt i dette nye, litt mer åpne.

Så jeg har tatt frem yogamatta igjen. Den ligger klar på gulvet. Og en ny morgenrutine er innført – jeg begynner nå dagen med en kopp grønn te og en liten yogaøkt.

For da blir resten av dagen så riktig. Da kan jeg ha med meg en liten bit av yogafølelsen i hverdagen. Jeg trenger det.

Og jeg lover deg, kjære yoga, jeg skal aldri forlate deg igjen.

 

Livsstilsendring – i form av en Fitbit Charge 2

Nå er det omtrent en uke siden jeg la om til paleo/primal-kosthold, og resultatene har ikke latt vente på seg. For første gang på mange år har jeg fått kjenne på det å være rastløs. Å føle et behov for å bevege meg, fremfor å bare dra teppet godt opp til haka og sove, og ellers ha en følelse av å vasse gjennom seigt vann. Dette kostholdet… det er naturens livskraft. Og jeg kjenner den gå inn i hver eneste celle i kroppen. Alt funker bedre. Fordøyelsen, bevegelsen, alt.

Det er en underlig følelse. Som jeg oppdaget at jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre med. Så da en venninne viste meg fitnessklokken sin (jeg visste knapt at det fantes, langt mindre hvordan det funka), så klarte jeg ikke helt å få det ut av hodet igjen. Grundige undersøkelser ble gjort, og etter et tips fra Fru Jacobsen...

Så sitter jeg her med en Fitbit Charge 2 på håndleddet.

Og ja, jeg vet det.

Teknologien skal ikke få lov å styre livene våre, vi har mer enn nok gadgets som det er, og en Skogfrue bør antagelig holde seg for god for å la et armbånd styre aktiviteten.

Men denne Skogfruen er lost.

Skogfruen har latt en industriell livsstil rote til kroppen sin. Det var ikke bare landskapet som ble forandret når fabrikkene og veiene spratt opp over hele Europa og USA. Kroppene våre endret seg også. Jeg har skrevet litt om månelyset tidligere, og om hvor lost vi er, men tenk på hva all den fabrikkerte maten gjør med oss – og tenk på hva oppvaskmaskin, vaskemaskin og biler også tar fra oss av bevegelse? Det er ganske sprøtt.

Og jeg har levd i denne sivilisasjonen en stund nå. Jeg har slavet i timevis foran skjermen og over bøkene for å få en bachelorgrad, så en bachelorgrad til, og til slutt en mastergrad. Jeg har jobbet, slitt og strevet – men jeg har gjort det med hodet.

Så kroppen min vet ikke hva den skal gjøre med all den energien den faktisk får når den får i seg ren, naturlig mat som er proppfull av næring. Jeg trenger litt hjelp til å finne ut av det – for det første så jeg ikke overdriver og brenner meg ut, for det andre så jeg heller ikke lander i sofaen og tenker at jeg ihvertfall ikke skal brenne meg ut. Jeg har diagnoser som fort kan føre til en ny kræsj om jeg ikke er forsiktig. Fitbit kan hjelpe meg litt med denne balansen, i og med at den tracker både puls og søvn, i tillegg til at den teller skritt og kan være med på trening og alle sånne ting som en fitnessklokke gjerne skal.

Dette er viktig informasjon å ta med til legen også, skulle behovet oppstå en gang. For man kan se i en graf hvordan ting utvikler seg over tid. Man kan se om man får forhøyet puls av å spise bestemte matvarer om man følger med på den, for eksempel. Eller hvordan hjertet hadde det under den aerobictimen – var pulsen optimal, eller så høy at det bare var stress? Så kan man gjøre justeringer, til man finner ut hva kroppen trenger.

Kostholdsendringen førte uventet nok til et ønske om en full livsstilsendring i løpet av en uke.

Så får vi se hva livsstilsendringen fører til rundt neste sving.