-
Nei, ikke bruk naturen
En psykologspesialist ber oss bruke naturen for å redusere stress og bekymringer i en litt krevende tid, sier lokalavisa her i dag. Jeg har sett tilsvarende setninger ganske mange ganger den siste tida, både på Facebook og i andre aviser. Det begynner å bli et kjent refreng. Men har du noen gang tenkt over hva som ligger i å bruke noe? Og reflektert litt over hva å bruke naturen egentlig betyr? Vi har en kultur som for lenge siden bestemte seg for å gå fra en animistisk verdenforståelse til en kristen en. Forskjellen er enkel, men så altomfattende at det er vanskelig å vri hjernen rundt det. Nå kan vi…
-
Du eier ikke skogen
Det er koronoa-tider. Alt er stengt, og vi lever plutselig i en annerledes-verden hvor helt andre regler gjelder. Du skal ikke på hytta denne påska, ikke hvis hytta er i en annen kommune. Det betyr at folk flest kommer til å tyte ut i skogen der de bor, i mange tilfeller. Avisene melder jo allerede om fulle parkeringsplasser nær turområdene, og jeg tviler på om påskeferien blir noe bedre sånn sett. Jeg skal ikke snakke om smittefare. Jeg skal snakke om naturen. Skogen er mange ting. For det første er den, hvis du er et menneske, et sted for hvile, rekreasjon og frisk luft. Folk løper i skogen. De går…
-
En verden full av paradokser
Jeg bruker denne annerledes-tiden til å tenke. Prøve å finne ut av hvor jeg skal gå videre, både med denne bloggen og ellers i livet. Det er mye som blir annerledes nå fremover, og dette er et utmerket tidspunkt for å reflektere over hva man vil, bør og kan. Follow your bliss, sier de. Det er lettere sagt enn gjort noen ganger, for jeg har en dobbel natur. Litt sånn som den egentlige huldra fra sagnene, som på den ene siden vil lokke mannen med seg ut i sin ville skog for å leve lykkelig der, og på den andre siden bare vil gifte seg med ham for å få…
-
Vær så snill og ikke gå tilbake til “normalen”
Det skjedde noe rart med meg den dagen de stengte ned Norge. Jeg har kjent det før, men aldri så sterkt som da. Og denne gangen var det ekstra påfallende, fordi de fleste av de jeg så rundt meg fikk helt motsatte reaksjoner enn det jeg fikk. Panikk. Krisemodus. Klaustrofobi. Jeg? Jeg følte bare en helt enorm lettelse. Min første tanke gikk til naturen. Til bilene som ikke lenger skulle kjøre en og en forbi vinduet mitt om morgenen. Til fabrikkpipene som sakte men sikkert ville bli stengt ned, verden over. Til flyene som blir satt på bakken. Og så begynte bildene å komme. Klart vann i Venezia. Blå himmel…
