Forberedelser til lammas 2019 – eller haustgroda, om du vil

I overimorra er den første høstfeiringen! Ikke et øyeblikk for tidlig i mine øyne, her jeg sitter med aircondition på og drømmer om kaldere dager. Det er bare å innse det – juli er virkelig ikke min greie, og spesielt ikke med all denne varmen. Så høst kan jeg godt feire med jubel og glede.

Som jeg nevnte i går, holder jeg på å flette sammen min egen spiritualitet. Lammas er jo den kommende høstfestens mest brukte navn, men det resonnerer ikke helt med meg. Det betyr jo egentlig loffmesse.

For det første spiser jeg ikke så mye korn, så der ryker den symbolikken. Og for det andre er jeg jo mer en urnaturkvinne enn jordbruksmagikvinne. Jeg vil heller ned til de rå naturkreftene når jeg feirer, og jordbruket er en veldig menneskelig og relativt fersk oppfinnelse.

Derfor omdøper jeg denne dagen til å bli min haustgroda.

Haust fordi det er årets første høstfeiring, og groda fordi det er en slags kreativ modernisering av norrønt gróði , som senere ble til det norskdanske grøde.

Det gir mening for meg.

De fleste tenker seg jo Lammas som en feiring av hva naturen gir. Det har jeg tenkt å snu på hodet. I fjor skrev jeg at denne dagen faller omtrent samtidig med World Overshoot Day, og at vi fra og med da av har brukt opp ressursene for resten av året.

I år er bruktopp-dagen i dag.

Min haustgroda-feiring skal reflektere det. Jeg skal ikke feire alle ressursene jeg får, eller overfloden, eller noe som helst. Dette er ikke tiden for det.

Isteden skal jeg feire alt jeg selv kan bidra med til å gjøre verden bedre. Alle evner og talenter jeg har, og muligheten jeg har til å bruke dem. Og jeg skal gi mine løfter, legge mine planer, og finne ut av hvordan jeg kan realisere dem.

Haustgroda er en tid for å gi tilbake.

Det er ikke bare oss på denne planeten. I dag så jeg en gjeng med spurver som hadde en skikkelig god dag ute på åkeren. De må få spise litt før vi tar alt. Naturen skal gi liv til mer enn mennesker.

(Selv fra et landsbruksperspektiv er det jo teit å spise opp frøene fra den første og faktisk beste avlingen uten å begripe at de bør såes og bli neste års grøde.)

Dette er en visdom vi også kan finne religiøse spor av fra tidligere. Kristendommen har aldri hatt rykte på seg for å være noen utpreget naturreligion, men dette med høsten har de fått med seg. På kristenspråket heter det førstegrøden (eller the first fruits på engelsk), og man bar frem høstens første frukter til tempelet og velsignet dem.

Jeg velger å tro at dette er restene av en eldre naturreligion som ble hengende igjen fordi det gir så veldig mye mening. En liten fun fact er jo at om du oversetter førstegrøde til gresk på Google Translate, så får du ordet aparchí. Og det betyr faktisk begynnelse.

Haustgroda er frøene fra den aller beste avlingen. Og de spiser du ikke mens du gleder deg over overfloden, for å si det sånn. De helliger du sånn at de kan såes i neste omgang.

I frøene ligger din nye begynnelse.

Hele planetens nye begynnelse.

Og dette sammenfaller faktisk nå med den dagen hvor vi har brukt opp alt.

La det synke inn litt.

Og så kan vi meditere litt over hva vi selv har å gi. Hvordan vi kan bygge videre på de ressursene vi har. Lete etter frøene, og velsigne dem når vi finner dem. For de er der. Det er jeg helt sikker på.

Om du har en business, kan dette være en god dag for å gå gjennom forretningsplanen. Definere ditt dypeste og mest hjertefølte WHY. Finne ut av hvordan du best kan være til nytte og glede med produktet ditt eller tjenestene dine.

Om du bare er deg, kan du tenke på samme måte. Hva vil du gi på sosiale medier? Hvilke ord vil du bruke når du snakker med andre? Har du en utdannelse du kan bruke til planetens beste? Er du god på gjenbruk og redesign? Kan du lage noe, eller lage en tutorial og spre kunnskapen?

Hva kan du gi?

Det er vanlig på disse naturfeiringene å spise og drikke godt. Det som passer seg da, er å spise ting som er i sesong. Jeg tenker laks og grønnsaker til middag den dagen, og så lage meg en god dessert av jordbær, rips og mynteblader etterpå. Kanskje jeg kjøper meg en flaske mjød. Og setter frem en skål med bær som kos utover kvelden.

Men det viktigste blir jo refleksjonen og den konkrete planen jeg håper å få ut av den. Og jeg begynner å få en viss idé om hvor haustgroda 2019 vil ta meg.

Om å skape sin egen spiritualitet

I dag skal jeg snakke om noe jeg ikke har snakket så mye om på en stund. Spiritualitet. Du skjønner, jeg bruker sommeren på å høre masse fine lydbøker, og jeg fylles opp av ny inspirasjon hver eneste dag.

For det går an å skape en utmerket vakker spiritualitet på egen hånd.

Det er lenge siden noen dikterte hvordan den pålagte religionen skulle praktiseres. I tusen år har vi hatt presteskap av ymse kvaliteter som har ment noe om det i et patriarkalsk system. Mennene var nærmere Gud, og dermed familiens og planetens overhoder. Kvinnene var mye lengre ned på rangstigen. Et lite hakk over barna. Bare noen få centimeter over den sataniske naturen.

Fun and slightly irrelevant fact: Har du noen gang tenkt over at ordet «hysterisk» og det greske ordet for livmor (hystera) kommer fra nøyaktig den samme roten? Jupp. Bare kvinner kunne være hysteriske, og det kom helt absolutt definitivt av at vi hadde en livmor. Fjerning av livmor heter den dag i dag hysterektomi.

Det feminine har blitt bortglemt, bortgjemt, latterliggjort og demonisert. Du husker paradisets Eva? Det er jo hennes skyld, alt sammen, for hun lurte Adam. Og Maria Magdalena? Hun var selvsagt en hore. Men mange mener hun egentlig var en prestinne av Isis isteden. Sånne fantes jo faktisk på den tida, selv om det er vanskelig for oss å forestille oss prestinner i en verden som nå er redusert til en slagmark hvor Gud og Allah holder på.

Det kvinnelige aspektet finnes egentlig ikke i bibelen. Men mange mener det faktisk er rester der. Som små arkeologiske funn som åpenbarer seg om du graver dypt nok.

I skapelsesberetningen snakker for eksempel Gud om et oss som har skapt mennesket i «vårt» bilde. Noen mener Sofia – altså selve Visdommen – er spor av det som en gang var en bibelsk representasjon av Gudinnen. Og ser man godt etter i for eksempel Salomos ordspråk, så ser man der at Visdommen sannelig benevnes som kvinnelig i den engelske oversettelsen:

Forsake her not, and she will preserve thee;
Love her, and she will keep thee.

Proverbs 4:6

Høres ut som en helt OK gudinne, gjør det ikke?

I riktig gamle dager bygde man også katolske kirker dedikert til Sofia, som på den tiden ble ansett for å være en helgen. Jeg besøkte faktisk en av dem i sommer, når vi var i Bulgaria. Og stavkirka her i bygda var i sin tid dedikert til jomfru Maria. Det var vanlig praksis i middelalderen.

Men verden gikk fremover. Middelalderen betegnes ofte som mørk, men for kvinner var fortsettelsen enda verre. Først ble de kvinnelige gudinnene forsøkt fjernet eller i beste fall katolisert og helgengjort, og deretter kom protestantismen til vår del av verden og gjorde ende på både jomfru Maria og sankta Sofia. (Og la meg ikke engang begynne å snakke om trolldomsprosessene, som gjorde ende på en hel rekke fler.)

Vi satt i bunn og grunn igjen med en mannsdominert liten sak av en religion.

Og det var livsfarlig for oss å ikke følge den.

Bakenfor i kulissene har kvinner over hele verden jobbet for å bygge opp igjen sin egen spiritualitet de siste 70 årene eller så. Skrive sine egne ritualer. Noe som resonnerer med dem, som gir dem mening. Vi har jo også krav og rett på å få praktisere noe som har et snev av kvinnelighet i seg, i motsetning til å be til en far, adlyde en nidkjær og straffende gud, eller feire sønnen hans.

Altså; Hvis du finner glede og trøst i din tro, og du kjenner at den er bra for deg, så er det helt OK for meg. Bare så jeg har presisert det. Dette er ikke for å disse det du tror på.

Men for meg blir det bare litt blodfattig og tomt.

Så jeg har også begynt å skape min egen spiritualitet. Flette den sammen, tråd for tråd. Veve en vakker helhet av fragmentene. Basert på hva min sjel sier er sant og ekte, basert på hva jeg ønsker å stå for og tro på her i livet, og basert på små rester jeg finner her og der av virkelig gamle tradisjoner og folklore.

Lenge fulgte jeg mer eller mindre wicca, og fikk en litt sterkere metthetsfølelse av det. Men også det vokste jeg fra. Det begynte å smake av «ting jeg bare fant på internet», om du skjønner hva jeg mener. Skal det være autentisk og ekte, må det nemlig komme fra sjelen. Og være tilpasset norsk natur. Vi er for eksempel ikke på det samme stedet som sør-England er, og de ligger et lite hakk foran oss i årstidene. Dermed gir det heller ingen mening for meg å kopiere de britiske eller amerikanske høytidsfeiringene.

Jeg holder på årshjulet med feiringene, og hvert år kommer jeg litt nærmere å fylle det med mine egne ting. Min egen symbolikk. Min egen mening.

Det er en lang vei å gå, men en givende en.

Den neste feiringen som kommer nå, er den 1. august. Da feirer paganistene Lammas – eller loffmesse, som det blir på norsk.

Jeg spiser helst ikke korn, og dermed blir det jo unektelig pointless å feire en loff. Dens andre navn er Lughnasadh, som er feiringen av en keltisk gud jeg ikke kjenner.

Derfor velger jeg heretter å gi denne feiringen mitt eget navn. Haustgroda. Haust fordi det er årets første høstfeiring, og groda fordi det er en slags kreativ modernisering av det norrøne gróði – det ordet som senere ble til «grøde» på dansknorsk.

Forberedelsene er såvidt i gang for den lille feiringen av min egen haustgroda. Men det får du (forhåpentligvis) lese mer om i morgen. 🙂

Fullmåne og takknemlighet

I går var det fullmåne. Jeg rakk ikke å feire. Eller, det vil si, jeg prioriterte å legge meg tidlig fordi jeg skulle undervise en yogatime i dag tidlig. Da er det jo relativt viktig å være uthvilt. Men i morgen har jeg helt fri. Så min fullmånefeiring blir i kveld.

Som du kanskje vet om du har fulgt meg litt, er jeg stadig innom tanken på å gjøre livet mitt så magisk som mulig. Det er en lang prosess å finne ut hva som gir meg akkurat den riktige følelsen av magi, men månen er alltid en sikker vinner. Og den er der alltid. Både nymåne og fullmåne er særdeles gode tidspunkt for å tilføre livet litt hverdagsmagi.

Jeg tror jeg har landet på at min fullmånefeiring skal være en feiring av alt jeg er takknemlig for. Det er jo nå månen er fullendt og komplett. Det er en tilfredsstillelse der. Dette er toppunktet i syklusen, det stedet du er på når du er høygravid og ferdig til å føde. Jobben er på en måte gjort når du kommer dit. I alle fall i denne etappen.

Så i kveld, om du heller ikke feiret i går, har jeg en liten oppfordring for deg.

Sett på litt rolig musikk, tenn et lys, og la deg selv falle til ro. Mediter over alt du har i livet ditt som du er takknemlig for. Alt du er kjempefornøyd med at du har fått gjort. Alt du er ferdig med og kan gå videre fra. Ta med både den siste måneden og livet generelt.

Skriv det ned i dagboka di. Tegn det, om du er visuelt skrudd sammen. Eller bare vær i det, og kjenn på det.

For OMG, så mye bra du har gjort i livet ditt! Så mye du har fått og fått til, når alt kommer til alt! Og så mye du har klart deg helt utmerket gjennom! Tar du deg tid til å reflektere skikkelig over det noen gang?

Gjør det nå i kveld. Og gi deg selv en skikkelig klapp på skuldra. 🙂

Årets siste naturfeiring: Jul!

Da har vi snart kommet frem til årets aller siste naturfeiring – og det vil kanskje overraske deg litt at det er akkurat jul. Er ikke det en kristen feiring, liksom? Vel… ja og nei. Det har, som i så mange andre tilfeller, skjedd en sammenblanding av mange forskjellige tradisjoner, men du kan jo tenke litt over at jul heter Christmas – altså Kristmesse – i England. Det skjedde ikke her. Her kaller vi fortsatt høytiden ved sitt gamle, førkristne navn.

Naturen ligger som et grunnlag for det meste av det som skjer på planeten, og høytider er intet unntak. Når for eksempel kristendommen finner ut at Jesus burde være født på julaften og bringe frelse til jord, så har nok det en god sammenheng med at vi har vintersolverv den 21. eller 22. desember. Det er da sola snur og vender tilbake til oss. Den mørkeste tida er over, og vi vil snart motta frelsen i form av sol, varme og en natur som spirer og gror med næring til både mennesker og dyr. Sola må bare vokse seg stor nok først – enda er hun et lite, nyfødt barn.

Dette naturelementet finner man også i form av smånisser man må sette ut grøt til. Den naturlige syklusen er at man må gi og ta – om man bare tar, så får man problemer. Man kan ikke fjerne seg selv fra det økologiske kretsløpet, så man må være oppmerksom på hva man legger igjen av spor. Er de gode, vil naturen belønne deg. Er de dårlige (les: plast i havet), kommer det tilbake for å bite deg i rævva når du minst aner det.

Det er derfor en god idé å gå gjennom julefeiringen og tradisjonene man velger seg ut innimellom, for å sjekke at jula ikke blir en kjøpefest som feirer overforbruk mer enn den feirer naturen den hviler på. Tenker du på fugler og ville dyr nå i den kalde tida? Kanskje du kan donere en liten sum til et fint og naturbevarende fond, om du ikke har noen nisse å lage grøt til?

Ellers er det julemagi som er i fokus, selvsagt. Når alt er på det aller mørkeste, kan man se etter stjerneskudd og ønske seg noe. Det fine med denne tida, er at alt er lagt mer eller mindre flatt – og det gjør at du kan skape deg noe helt aldeles nytt istedenfor å bygge på ruinene av det du hadde. En fin ting å gjøre sammen med ungene, er å ha en lysfest på solsnu-morgenen – og så kan du ta en gul stoffpose, og fylle den med pappstjerner. Der kan dere skrive ned alle gode ønsker for tida som snart skal komme, og legge det tilbake i posen sammen med litt stjernestøv (aka gullglitter). Blås tre ganger i posen, alle sammen… og kanskje vil det manifestere seg noe vakkert etterhvert som sola kommer tilbake igjen. 

(Disse stjernene gir deg også gode indikasjoner på hva barnas dypeste ønsker er, om du har noen – kanskje du kan være behjelpelig med å trylle det frem utover våren. 😉 )

Halloween (eller egentlig Samhain)

I dag har vi kommet til nest siste feiring i natursyklusen, og det er høstens aller siste før vi går mot vinter. De fleste kjenner den allerede som Halloween, hvor døden selv feires og sløret mellom verdenene er så tynt at de døde kan komme gjennom til oss. Men færre vet at dette faktisk er en gammel naturfeiring, dette også.

Kelterne kalte den Samhain (uttales sow-een). Gresskarene du ser overalt nå, kommer av at dette er noe av det siste vi kan høste fra naturen i år. Det er på tide å begynne å beskytte seg mot den mørke tida som kommer. Dermed er dette både en takknemlighetsfest, hvor man sender gode tanker til alt man har fått høste i år, og en fest hvor man ønsker mørket velkommen. Jorda skal få hvile nå, etter alt hun har gitt oss. Mørket er ikke ondt i paganistisk tankegang. Dette er mørket i livmoren, mørket i bakken, der hvor nytt liv blir til og finner næring. Det er nattemørket som gir oss hvile og ny vitalitet. Det som dør, blir også ny næring.

Samhain er derfor en fest som feirer både liv og død, i en hellig syklus. Etter at vi fikk kristendommen inn i landet, begynte vi å tenke linjært – i denne tankegangen begynner når man blir født, og slutter når man dør. Den paganistiske tankegangen, derimot, er sirkulær, slik årstidhjulet er det. Det finnes ingen begynnelse og ingen slutt, det finnes bare sykluser som begynner på nytt igjen og igjen. Derfor er det også mange som ser for seg Samhain som heksenes nyttårsaften. Livet begynner med mørke, alltid.

Dette er også et godt tidspunkt å ære sine forfedre på. De er alltid en del av syklusen; det er deres gener du bærer, det er de som har formet verden du bor i, og det er de som har lagt grunnlaget for hele den kulturen du er en del av nå. Språket ditt, skikkene dine, tradisjonene dine… de kommer fra et sted. Selv måten du oppdrar dine egne barn på, har sitt opphav i tidligere generasjoner. Derfor kan du for eksempel skrive et brev til dine forfedre, eller meditere med dem, og takke dem for alle de fantastiske tingene du har i livet ditt nå, og som du får lov å gi videre.

Mange lager en god middag i dag, og dekker bordet med plass til de som har gått bort. På en hylle eller et bord står det gjerne bilder av de avdøde, kanskje pyntet med vedkommendes yndlingsblomster eller noe annet som symboliserer livene deres. Gravlys tennes på graven, og man kan samles for å fortelle nye generasjoner gamle historier om slekt, lokalhistorie og lignende. Røtter er viktige i denne feiringen.

Er du alene i dag, kan du ta deg en tur til bibliotekets lokalhistoriehylle der slekten din kommer fra, og se hva du finner der. Kos deg med slektsforskning, gamle sagn og historier om forfedrene – kanskje du oppdager ting som fortsatt er relevant for deg, eller som forklarer noe av nåtiden på en ny måte.

Samhain handler også om å gi slipp på ting, med takknemlighet. Et fint rituale er å samle inn noen falne løv, og så skrive på dem ting du vil la være igjen i det gamle. Opplevelser, følelser, tankemønstre og dårlige vaner kan således kastes i komposten og bli borte sammen med alt det andre som nå skal få dø og hvile i fred før alt gjenoppstår til nytt liv til våren igjen. Mediter over hva du lærte av det, og hvilke bra ting som tross alt kan komme ut av det som skjedde, selv om det var kjipt og vondt. Lærdom skal man aldri kimse av. De gamles visdom kom ikke alltid lett til dem heller, og du kan sende en tanke til din indre, gamle viskvinne i kveld. Hun venter på deg i fremtiden, der dine forfedre passer på deg i fortiden.

Alt kommer sammen i en sirkel til slutt.