Tenk om du var det sannsynligvis siste mennesket igjen på planeten?Tenk om klimakrisen hadde eskalert til det punkt at de smarteste blant oss fant en måte å bekjempe overbefolkning på… Bare for at det til sist skulle gå helt fullstendig galt?

Dette er hva Snowman må forholde seg til og forsøke å leve med, der han vandrer rundt i naturen. Han er omgitt av plast og rester av det som pleide å være vår sivilisasjon. Og han er omringet av noen grønnøyde, menneskelignende vesener (som bare ikke er helt… mennesker), og dyr som er genetisk spleiset sammen av flere raser. Man har pigoons, for eksempel. Wolfogs. Og Snowmans gode barndomsminner om en rakunk ved navn Killer.

Jeg har lyst til å fortelle deg alt om Atwoods Oryx og Crake (2003). Dette er en av de veldig sjeldne gangene hvor jeg rett og slett ikke har klart å legge vekk boken. Jeg hørte den faktisk som lydbok, og jeg klarer vanligvis ikke engang å konsentrere meg noe særlig om lydbøker. Denne var et hederlig unntak. 10 timer forsvant som ingenting.

Romanen er todelt – det er Snowmans historie, skrevet i presens, som er rammefortellingen. Så er det et nytt lag inni den, hvor Snowman går tilbake i tid og forteller hvordan apokalypsen begynte og hvordan alt dette faktisk kunne skje. Om du har lest 1984 av George Orwell, så ga det meg litt den samme følelsen. For dette er så kjent! Verden som den beskrives av Snowman, der det hele begynte, ligger et stykke inn i fremtiden. Men det er altfor lett å se hvordan vi kan gå herfra til starten på den apokalypsen som spinner seg ut i romanen.

Et tema som går igjen, er at det er to typer mennesker på jorden. Det er ord-menneskene, og det er matte-menneskene. De første liker ordene, poesien og mytologien. De andre er briljante genier, men mangler selve meningen som ordene gir. Det dras også en parallell herfra til nevrotypiske mennesker versus aspergergenier. Om du kjenner litt til aspergerdiagnosen, så vet du at det er et lag av språket som er utilgjengelig for dem. Det dypere laget av mening mangler.

Det andre store spørsmålet som går igjen, er hva som skjer dersom vi mister denne meningen. Når livet blir et spill, og det er mulig å oppnå status som gamemaster.

Og til slutt: Hvorvidt vi i det hele tatt KAN miste meningen helt, selv om den skulle bli forsøkt fjernet bevisst.

Mytologi er også viktig her, for Snowman er et ord-menneske. Han skaper mening, han skaper historiene, han skaper mytologi ut av hva det var som skjedde. Og han forsøker å gjøre dette også for disse underlige, grønnøyde, ikke-menneskene han omgis av.

Jeg sitter igjen med langt flere spørsmål enn jeg har svar. Dette er en virkelig tankevekker av en roman, og jeg har til min store glede oppdaget at Oryx og Crake faktisk er den første romanen i en serie på tre. Forhåpentligvis vil de neste to nøste opp i noen av trådene den første lot henge i løse luften.

Vil du lese Oryx og Crake? Jeg anbefaler den på det sterkeste, og du kan bestille denne romanen her. Velger du ebokversjonen, har du den flydd inn på lesebrettet ditt på no time! ?