I dag våknet jeg til en kronikk i VG som påstår at likestilling er bra for alle. «Jeg er lei av å høre at likestillingen er «ferdig» eller at den «skader menn», skriver Nimrah Ramzan i AUF.  Guess what. Jeg skal si det så de hører det en gang til. For dette er kunnskapsløst. Og problemet med denne kronikken er videre at vi bare snakker om kvinnenes behov og rettigheter – igjen. Men disse kvinnene har ofte barn, og noen av dem er sønner. Det er akkurat de jeg vil fokusere på i denne teksten. Først, en kjapp oppsummering av dagens ordning. Foreldrepermisjonen varer et år, men skal fordeles mellom…

Likestillingen har gått for langt, skrikes det fra det ene hjørnet i media for tida. Slett ikke langt nok, skrikes det fra den andre siden. Men når ingen diskuterer hva likestilling er og hva premissene bør være, så er hele diskusjonen tilsvarende meningsløs. La oss nå late som at likestilling mellom kjønnene betyr at begge verdsettes like høyt av samfunnet. Lik lønn for likt arbeid, begge kjønn like representert og så videre. Dette er den selvsagte delen av det, den som er enkel å måle. Det er statistikk og det er prosentvekst (eller tilbakegang), og det er størrelser som er enkle å forholde seg til for selv den minst oppegående…