Det mest deprimerende avslaget

Som noen av dere vet (siden jeg har sagt det før), holder jeg på å søke ulike stipendiater for å sikre meg en doktorgrad. Jeg har jo en mastergrad fra før, som er mest mulig økologisk rettet, og verden trenger all den fagkompetansen den kan få innen øko-kultur.

Trodde jeg.

Men det siste avslaget jeg fikk, er det mest deprimerende ever. Ikke fordi det ble avslag, men på grunn av en kommentar i vurderingen.

Altså: De spurte etter en prosjektbeskrivelse i forbindelse med FNs mål om bærekraftig utdanning.

Jeg skrev en prosjektbeskrivelse som omhandler barnas animistiske syn på verden, og om hvordan synet på denne fasen har forandret seg siden jeg tok førskolelærerutdanningen min.

Den animistiske fasen er den fasen i 2-4-årsalderen hvor barna ser andre skapninger og ting som besjelet. Kanskje gresset får vondt når man tråkker på det, kanskje steinen er sliten etter å ha rullet så langt, eller kanskje bamsen savner deg når du er borte – sånne ting.

I den gamle læreboka mi står det at den animistiske fasen er en egoistisk fase alle barn går gjennom, frem til de lærer – eller blir lært av oss – at verden slett ikke har noen sjel. Akademikerne regnet fasen som egoistisk fordi barna tillegger dyr, insekter eller døde ting sine egne menneskelige egenskaper, følelser og motiver. De forstod det sånn at ungene ikke klarte å se forskjell på dem selv og … vel, ting, og at det dermed var egosentrisk å se menneskelige egenskaper der det ikke fantes noen.

Senere har akademia oppdaget at det finnes andre kulturer (noe nåtidens barnehager må forholde seg til) hvor animismen ikke er noe man vokser fra. Isteden vokser man videre inn i en moden form for animisme. Tenk indianerne og Bror Bjørn. Tenk samisk kultur og deres levende landskap.

Ja, OK, «oppdaget» var kanskje litt slemt sagt. Men tenk på hvordan hvite menn tidligere anså urfolks animisme for å være et uttrykk for uvitenhet, underutvikling og dermed underlegenhet i forhold til dem. Her går det nemlig en potensiell viktig parallell til relasjonen mellom barn og voksen.

Den hvite, propre akademiske tilnærmingen av animisme som fenomen måtte altså oppgraderes for å bli kulturelt spiselig. Nå ordlegger de seg helt annerledes når animismen beskrives i lærebøkene – men jeg tror ikke noen videreutdannelse innen natursyn og kulturformidling tilbys.

For kultur er jo faktisk noe som formidles, og de som formidler kultur til barn, er de samme som barna tilbringer store deler av tiden sin med. Hvordan barna møtes i sin animistiske fase, har formodentlig veldig mye å si for retningen barnas natursyn tar etterpå. Barna er jo nettopp skrudd sammen for å suge til seg kunnskap og forståelse av hvordan samfunnet fungerer.

Jeg synes absolutt de voksnes natursyn er noe å forske på, nettopp fordi vi lever i et stadig mer flerkulturelt samfunn og fordi planeten trenger at vi justerer vår antroposentriske – altså menneskesentrerte – kultur en smule. Det kan godt hende vi har mye å lære av andre kulturer når det kommer til å forholde seg på en OK måte til (resten av) naturen.

Jeg fikk avslag på søknaden. Det kan jeg leve med. Det kan godt hende den forskeren som vant racet til slutt har mye mer å bidra med mot FNs klimamål enn jeg har, og på enkelte måter er jeg glad for at det ikke ble meg.

Men.

Selv om dette begynner å bli noen måneder siden nå, tenker jeg fortsatt på en av kommentarene i vurderingen av mitt prosjekt:

… it is loaded with an assumption that would be better phrased as a question.

Jeg er ikke helt sikker på hvilken del av problemstillingen min som burde blitt stilt som et spørsmål og ikke fremsatt som en underliggende påstand, men det står i grunnen bare mellom tre mulige biter. Enten er det den biten om at voksne formidler kultur og natursyn til barna, den biten om at vi lever i et antroposentrisk samfunn… eller så er det den biten om at bit 1 og bit 2 har en sammenheng og at vi faktisk oppdrar ungene til den kulturen vi nå engang har.

Dette er den deprimerende tingen.

Om pedagogutdanningen ikke har forstått at voksne formidler kultur og natursyn gjennom måten de møter barna på, og syns at vi trenger mer forskning før vi kan gå videre til å finne ut hvordan vi legger til rette for en mer økologisk bærekraftig kultur, så har vi et problem.

Dette har vi ikke tid til å vente på. Hvis kultur, uavhengig av dens tilstand, ikke formidles av tidligere generasjoner til nye, så raser vel fort vekk hele samfunnsstrukturen sammen. Skal vi virkelig forske enda mer på dette før vi kan påstå det høyt i en akademisk tekst?

I så fall er jeg glad for at jeg stod hardt på barrikadene for å være hjemme med barn i min småbarnsmortid, og at hjemmeundervisning også er et mer og mer stuerent alternativ. Jeg er også glad for at jeg slipper å ta denne kampen i en akademisk posisjon.

Hvis ungen din kommer løpende full av begeistring til en barnehagevoksen med sine betraktninger om at naturen er levende og sjelfull, og der blir møtt av en litt overbærende latter og såkalt «veiledning» om hvordan verden virkelig henger sammen…

Hva da?

Antagelig finnes det generelt kompetente pedagoger der ute som evner å ta øyeblikket på kornet og villig går inn i det de kaller «åpen undring» sammen med barnet for å utforske naturen videre. Mange av dem er gode på det, heldigvis, selv om den økologiske kompetansen i seg selv kanskje ikke helt er på plass.

Men er det godt nok?

Vil vi ikke heller at ungene skal bli møtt med noen som forstår at de der og da, i alle de små undringsøyeblikkene, er med på å forme vår fremtidige kultur for natur?

Jeg tror faktisk ikke at de som gir dem kompetansen har forstått denne delen av mandatet sitt.

Det er kanskje en av årets mest skremmende oppdagelser så langt.

Tanker om Stortingsvalget 2017

Det har gått noen timer siden vi fikk resultatet av valget 2017 nå. Og jeg har prøvd å fordøye det, smake litt på hva jeg egentlig føler og tenker om det. Men jeg tror jeg mest er nummen enda. Kanskje det ikke har gått opp for meg hva som faktisk skjedde her, kanskje jeg har sett så mye av dette fra før av at det ikke overrasker meg den smule.

For det som faktisk skjedde her, er at folket har talt.

La oss bare sånn analytisk se på tallene:

Det er 2 millioner mennesker som har stemt på fossilpartiene (altså FrP, Høyre og AP).

En halv million har stemt på partiene som begynner å ta innover seg at kloden bør ha en høyere prioritet i politikken (altså KrF, Venstre og SP).

Og så er det 1/3-dels million som har stemt på de partiene som helt definitivt vil ha oss over i en mer bærekraftig retning (altså SV, Rødt og MDG).

Tygg på den litt?

For jeg vet som sagt ikke helt hvordan jeg skal reagere på dette.

Jeg har snakket med mange forskjellige mennesker før dette valget. Jeg tilhører ingen av blokkene; jeg er verken fullblods akademiker, fullblods arbeiderklasse eller noe som helst. Min bakgrunn, min familie, og mitt lokalmiljø er mangfoldig og delt – jeg kommer ikke inn i dette med noen sterk påvirkning fra noen av retningene. Det spiller ikke så stor rolle for meg om vi har en rød eller blå regjering, bare de tar vare på ressursene våre på en god og økologisk forsvarlig måte. Det er det viktigste.

Men det som gjorde mest inntrykk på meg denne gangen, er at en del av dem jeg har snakket med, rett ut og uten nevneverdig blygsel, har fortalt meg at «jeg stemmer FrP fordi jeg er egoistisk og vil ha flest mulig fordeler selv». Alle disse vet at bærekraft er en god idé, men politikerne fra den fløyen har skjønt at måten å nå folket på er å treffe dem rett i egoismen. Man kan ikke for et øyeblikk tro at flertallet vil ta hensyn til noen andre enn seg selv og sine nærmeste når de får kniven på strupen og må velge retning. Vårt eget overlevelsesinstinkt trumfer helheten. Det er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Det er bare sånn det er.

I tillegg til dette kommer språkvanskene.

Ja, jeg kaller det språkvansker.

Akademikerne kan ikke for sitt bare liv forstå at retorikkdebatter ikke går inn hos dem som aldri har satt sine bein i diskursanalyse (ofte nettopp i FrP, som tradisjonelt har lav utdannelse). Man kan diskutere ordenes dypere meningsinnhold til både Lévi-Strauss og Saussure revner i kantene, men det fremstår bare som tåkeprat og unnamanøvrering fra de egentlige, opplevde problemene som må løses. Dette er et kommunikasjonsproblem. Og det ligger ironisk nok mest hos akademikerne som ellers burde klart å analysere seg frem til sakens kjerne, og deretter ha redskapene til å endre fremgangsmåte.

Håpløst nok er det det samme som skjer når det gjelder klima. Det snakkes i hypotetiske vendinger om en usynlig gass som holder til høyt, høyt oppi lufta et sted. Om katastrofer som kanskje vil skje etter at vi har dødd. I et helt annet sted i verden. Vi kan ikke forholde oss til dette. Vi kan bare forholde oss til det vi har foran nesa akkurat nå. Og det bør være noe som gir personlige fordeler og hvis oppfattede verdi ikke avhenger av om du har lest Saussure eller ikke.

Det er ikke rart det går galt.

Vi trenger en helt annen tilnærming. Det vi gjør nå, funker ikke.

Nå, kjære leser, får vi antagelig den blåblåeste regjeringen i manns minne. Det betyr at vi som skjønner at dette ikke går, må ta ansvar selv. La være å vente på politikerne, de kommer ikke til å gjøre stort de neste fire årene. La være å rote det til med hypotetisk tåkeprat, hvis vi ikke snakker med oss selv. Utøve en viss form for språklig intelligens – nei, det betyr ikke å gi andre en oppvisning i hvor voldsomt flink du er til å analysere lingvistiske meningslag eller hvor stor evne du har til abstrakt tenkning, det betyr å tilpasse kommunikasjonen din til dem du snakker med. Se denne videoen (jeg håper du skjønner at det er satire).

Det betyr å få beina ned på jorda. Så fort som mulig. Både for økonomene og akademikerne, og for alle andre.

May the odds be ever in your favor.