Huldrelivet i august

Og DA var sommeren offisielt over. Jeg har tatt frem lys og pledd og gjør meg klar til en avslappende høst.

Eller kanskje ikke.

August ble måneden da jeg sakte men sikkert begynte å kravle ut igjen av Navs store, svarte hull. Jeg satt en stopper for planen om at jeg skulle søke uføretrygd, og begynte isteden å oppdatere meg faglig igjen. Det er en rar følelse – for fagmiljøet ønsker meg velkommen tilbake, og jeg har mennesker på innsiden som gjør alt de kan for å støtte meg og hjelpe meg back in the game og inn i et stipendiat. Utfordringen er bare rammebetingelsene. Selv om velviljen er der, er det også et spørsmål om universitets økonomi og planer i det store bildet. Så der står vi nå, og jeg kan ikke gjøre stort annet enn å krysse fingrene for at noe kanskje endelig går min vei.

Utfordringene har begynt å vise seg også – dette blir en helt annen måte å organisere hverdagen på, nå som jeg faktisk agerer akademiker igjen (selv om ingen betaler meg ei krone). Det er bare det at det blir litt ekstra vanskelig og komplisert når man lever under fattigdomsgrensa (mer om det i morra), for man kan ikke bare kaste penger på ting og må av og til gjøre det på den tungvinte måten. Og de siste dagene nå har det kjentes ut som om jeg er innestengt i en seig, gjennomsiktig boble som jeg hele tida må presse meg mot for å komme noen vei. Du vet den følelsen du har når du drømmer noen ganger, når du løper og løper uten å komme av flekken? Det er litt sånn. Nei. Stryk det. Det er VELDIG sånn. Og det er fullstendig utmattende.

Jeg hadde planer om å bevege meg enda mye mer i august enn i juli, fordi hetebølgen var over.

Haha.

Ha.

Ha.

Ha.

Nope.

Ikke når dagene har vært fulle av bøker igjen, da går det ikke å gå timeslange turer hver dag. Ikke når husarbeid må gjøres og barn må på skolen og på trening og alt sammen.

Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig.

Men jeg har funnet to løsninger jeg håper skal fungere.

For det første har jeg annektert Huldreungens nettbrett, sånn at jeg kanskje kan ta det med på treningsstudioet og lese fagbøker online mens jeg går på tredemølla. Håper bare at fronten der passer sånn at jeg kan legge det ned. Eventuelt har jeg jo også Kindle. Den er lettere å holde om jeg må holde den, selv om jeg ikke får tilgang til online-bøkene der.

Og for det andre – siden mitt hovedfelt nå engang er barne- og ungdomslitteratur – så sparer jeg enormt mye tid på å ha Storytel på mobilen! Jeg må jo følge med på trendene og hva som formidles til ungdommene, så da blir det en del timer tilbrakt med skjønnlitteratur etter at faglitteraturen er lest og fordøyd. Og jeg skjønner jo nå hvorfor jeg begynte å gå opp i vekt etter at jeg gikk fra å være førskolelærer til å bli litteraturstudent i min tid, for det er snakk enormt mange timer tilbrakt under et pledd på sofaen med ei bok i hånda. Jeg elsker det, jeg, altså, spesielt nå på høsten. Men det har litt uheldige konsekvenser i lengda.

On the bright side, så begynner jeg faktisk å få mer og mer orden på søvnutfordringene. Se bare her. Tadaaaa!

 

Den første er april, den måneden jeg fikk Fitbiten min, så den er amputert. Men sjekk mai, juni, juli og august, da. Dette er hvorfor kroppen min funker bedre nå – jeg begynner faktisk å få nok søvn, over tid, uten medikamenter. Målet er 8 timers søvn hver natt, og jeg er ikke langt unna nå. Dette er jeg særdeles fornøyd med, selv om jeg tror jeg bare gikk ned 1 kg forrige måned.

 

Mest lest i august:

Enkel oppskrift på hjemmelaget badesalt (diy)

Enkel oppskrift på hjemmelaget deodorant (diy)

Jeg har tatt en avgjørelse

Enkel oppskrift på hjemmelaget sårsalve (diy)

Månen og kvinnens syklus

 

September fortsetter dermed der august slapp; jeg må få orden på ting her, og omforme hverdagen sånn at den har plass til arbeidstimer igjen uten at det går på helsa løs – igjen. Stress dreper meg. Organisering må til. Og ro i sjela står høyt prioritert, så jeg tenker også at egenomsorgen må opp mange, mange hakk fremover for å motvirke den nye belastningen i livet.

 

Yoga, åh yoga, hvorfor forlot jeg deg?

For noen år siden var jeg yogainstruktør.

Jeg var aldri en slank og supersterk yogainstruktør, men jeg var en relativt myk en. Delvis fordi jeg er født hypermobil, og delvis fordi flere økter i uka gjør at mykheten kommer litt etter litt.

Men så begynte livet å stresse seg til. Og yogastudioet ble lagt ned samtidig.

Jeg burde visst bedre.

Jeg burde visst så veldig mye bedre.

Jeg burde visst at når livet stresser seg til, så er yoga det aller siste du prioriterer bort.

Litt har jeg gjort.

Litt har jeg beholdt.

Men det har ikke vært nok. Ryggen er stivere nå enn jeg kan huske at den har vært noen gang. Mange av stillingene jeg med letthet bare satt meg i før, er helt fullstendig utenfor min rekkevidde nå.

Og det har gått så gradvis, så sakte men nådeløst sikkert, at jeg ikke har merket det. Før jeg tilfeldigvis dro på en ashtanga-time for noen uker siden. Styrken er borte, balansen er borte, og smidigheten er borte. Jeg følte meg som en strandet hval uten nevneverdig substans. Og hva enda verre er; den indre balansen er også en saga blott. Det kjennes som jeg har mistet noe veldig viktig.

Da jeg kom hjem fra den yogatimen, hadde jeg likevel en velkjent følelse i kroppen. Yogafølelsen. Jeg har egentlig ikke noe annet ord for det. Når akkurat den senen fra ryggen og ned i beina har blitt strukket godt nok. Når det er skapt rom i kroppen. Når det slipper oksygen til på nye steder. Når du kan hvile litt i dette nye, litt mer åpne.

Så jeg har tatt frem yogamatta igjen. Den ligger klar på gulvet. Og en ny morgenrutine er innført – jeg begynner nå dagen med en kopp grønn te og en liten yogaøkt.

For da blir resten av dagen så riktig. Da kan jeg ha med meg en liten bit av yogafølelsen i hverdagen. Jeg trenger det.

Og jeg lover deg, kjære yoga, jeg skal aldri forlate deg igjen.

 

Husker du deg selv i stresset?

Noen ganger i året står vi foran ganske mye stress. Sommerferien, for eksempel, som plutselig blir litt sånn manisk alle sammen på ferie for å oppleve verden-opplegg. På vinteren har vi motpolen til det: alle sammen hjemme jula for å ha det såååå så så koselig. Det blir fort litt manisk, det også, om vi legger lista for høyt og legger for mye press på oss selv.

Men det trenger ikke å være sånn.

Ikke om du planlegger deg selv og dine behov inn i ukene som kommer. Da kan du unngå stress.

Så i dag, eller når som helst når du står foran en kalender du vet kommer til å bli krevende, har jeg en oppgave til deg: Husk å ta hensyn til deg selv, og planlegg det inn i skjemaet ditt.

Spør deg selv om hva du trenger for å fungere best mulig, og legg vekk alle martyrideer om at du må ofre deg. Du må ikke det, skjønner du. Du trenger ikke stress i livet ditt. Faktisk blir alle litt lykkeligere av at du er i best mulig form!

Kanskje du trenger en kveld eller to alene, der du kan høre på musikk eller meditere litt. Kanskje er det en tur i skogen du virkelig trenger for å lade opp, kanskje er det en tur på biblioteket eller å spise en middag du selv ikke har lagd. Kanskje du trenger en natt på et hotell et sted. Eller på hytta, i fred og ro med en stor kakaokjele.

Du kan gjøre ting litt enklere for deg selv også. Istedenfor å dra ut i butikken, kan du spare energi på å bestille fra en matbutikk på nettet og få det levert på døra. Kanskje du skulle gjøre det med bursdags- og julegaver også, og se om nettet kan løse problemet for deg. Om du har noen store prosjekter som må gjøres, i hus eller i hage, så kan du be om hjelp og avlastning.

Skriv ned alt som vanligvis tømmer deg for energi, og design opp en liten løsning for de viktigste punktene en stund før det smeller i gang. Lag en liste over hva du trenger og hva du ønsker deg av egenomsorg. Og så prioriterer du en eller fem ting du kan gjøre for å sørge for at du lader opp batteriene istedenfor å bare tømme dem. Gjør avtalene i god tid på forhånd, så kan du lande mykt når du trenger det.

Hva skal du gjøre for å ta vare på deg selv?

 

Today, I Choose Not to Give. It’s Cave Time.

It’s Monday. What’s more, it’s the first working day of the month.

Today, I should be deeply concerned about what to give in the time to come. How to add value. To my blog readers, to my social media followers, to the whole world.

Continue reading «Today, I Choose Not to Give. It’s Cave Time.»