Det er ikke noen vits

Tankene har spunnet kraftig de siste dagene. Det er en hel del som må ommøbleres i hodet mitt. Og, jeg gjetter at det før eller senere også må ommøbleres i ditt. Det blir gjerne sånn når viktige forutsetninger endres. Når alt ser annerledes ut enn man trodde det skulle. Når det ikke er noen vits lenger.

Som jeg sa i forrige innlegg:

Den brutale sannheten er at du, om du er gjennomsnittsnordmannen, må ned på en fjerdedel av forbruket ditt.

Den brutale sannheten er dermed også at ikke spiller noen rolle hvor mye penger du tjener. Du kan nemlig ikke bruke mer enn 1/4 av en gjennomsnittsinntekt uansett.

Jeg skal si det en gang til.

Du kan ikke bruke mer enn en fjerdedel av en normal inntekt.

Og hva pokker skal du med de pengene da?

Alt vi vanligvis har blitt lært opp hjernevasket til å tenke, er jo at vi må jobbe for suksess. Vi må ta en høyere utdannelse. Vi må tjene mer. Ha bedre hus. Kulere klær, blankere smykker, raskere biler, eller et jetfly om vi skal være skikkelig vellykkede.

Men nå?

Nå er det feil. Ikke bare moralsk forkastelig-feil. Logisk brist-feil. Fordi det er ingen mulig måte jorda kan klare å bære 9 milliarder mennesker på om alle har vårt forbruksnivå. Det kommer til å bli enten verdenskrig eller strenge rasjoneringer.

Mine foreldre er begge født høsten 1953, i en etterkrigstid som deretter ble til oljealderen. De hadde akkurat fylt 16 år når meldingen om Ekofisk kom. Og de vil med all sannsynlighet bli både den første og den siste generasjonen som fikk både ungdomstid, voksenliv og alderdom i Norges overflodsamfunn.

Skjønner du?

Det er ikke lenger noe vits i å kjempe for Den Store Inntekten. Innen jeg for min del får den, er den verdiløs. Jeg har Navs minsteytelse nå, og den utbetalingen er med all sannsynlighet det som vil bli eller burde være normalforbruket. Kanskje er den til og med litt i høyeste laget. Kanskje vi snakker sosialstønadnivå som det vi kan leve for.

Det er den brutale sannheten.

Det er ikke noen vits mer.

Jeg kommer ikke lenger enn dette. Og det burde faktisk ikke du gjøre heller. Toppen er nådd. Faktisk.

Om ikke det er en game changer, så vet ikke jeg hva som er det. Jeg kan godt erstatte Nav med min egen inntekt, det ville vært særdeles fordelaktig, og jeg jobber stadig med saken – men jeg kan ikke bruke mer penger enn jeg allerede gjør.

Barnefattigdom? Nei. Problemet er ikke at foreldrene har for lav inntekt. Problemet er at alle andre i hele landet bruker altfor mye penger. Kanskje vi burde begynne å snakke litt mer om det isteden. Ungene vil vel aller helst ha en planet etter 2050 også. Skal du ta den fra dem fordi alle andre har jo iPhone nå?

Alt endrer seg når grunnpremissene endrer seg. Vekst er ikke lenger mulig. Mer velstand utgår som lykkebringende faktor. Vi må begynne å lete etter det gode liv et helt annet sted. Forbruk bringer bare fordervelse i vår tid. Så hva er det gode liv, når du basically må klare deg på sosialstønad?

Det er det Norges befolkning må finne svaret på, og fort.

Jeg har ikke alle svarene, men jeg har noen. Disse:

Skaff deg en utdannelse fordi du har lyst til det. Jobb med noe som gir deg glede – for pengene du får for å jobbe, er ikke lenger verdt stort. Fra og med nå er det arbeidsgleden som teller aller mest. Følelsen av å bidra til å gjøre verden et bedre sted.

Forelsk deg i norsk natur. Den er der, enn så lenge, og den er vakker. La den roe stresset ditt. Slow Living i naturen er bra. Du trenger det. Selv om det er sykt vanskelig å skru av en hjerne som stadig vil drive deg fremoverfremoverfremover sånn at du kan oppnå suksess, så er det mye gull som ligger i å la være. Goals, liksom. Du må ha noen nye, om du først skal ha noen. Kanskje det første kan være å lære deg å være stille uten å jage mot undergangen.

Finn deg andre ting å måle deg mot enn penger og materiell vekst. Statussymbolene blir snart snudd på hodet. Vi ser starten på det allerede i mediene. Stordalen får tyn for å kjøre jetfly. Og instagramkontoen Aningslösa Influencers har på sin side over 60K følgere. Du vet, det er jo bare ikke kult lenger. Så vi må finne på noe annet. Hva vil du ha kred for? Hva vil du huskes for? Jeg tipper kreativitet er en god ting. God ressursutnytting. Inspirasjon. Redningssenter for ville dyr. Sånne ting vil være det neste som bygger ditt gode navn og rykte nå. Glem luksusturer på førsteklasse til eksotiske land, det får deg bare til å se skikkelig klein ut. Sats på å være et OK menneske her isteden. Bloom where you are planted.

Hva er dine svar?

Hva er ditt gode liv dersom alt unødvendig forbruk utgår?

Jeg syns ikke du skal ha en naturlig livsstil

Dette kommer kanskje som en bombe på deg.

Og det høres kanskje slemt ut.

Men jeg syns ikke du skal ha en naturlig livsstil. Jeg syns ikke du nødvendigvis fortjener det.

See, det er egentlig veldig enkelt, dette her. Om man finner et eksepsjonelt godt blåbærsted, så holder du kjeft om det. For hvis folk får vite om det, så forsvinner blåbærene fort. Det er faktisk ikke nok til alle. Ikke engang om du bare regner mennesker som «alle». Og det gjør ikke jeg; jeg regner også alle levende dyr og insekter med i «alle».

Når du, i all din naive idioti bestemmer deg for å «leve naturlig» og plukke all løvetannen du ser for å lage løvetannvin, så har du også bare vandret inn der og forsynt deg av alt. Bare fordi. Uten tanke for andre enn deg selv. «Jammen,» tenker du, «det er jo bare meg der, ingen andre vet hva løvetannvin er engang!». Og det kan så være. Men du vet biene? De som sørger for at verden pollineres og kan gro frem mat til alle år etter år? Mhm, de trenger den løvetannen du plutelig bare ville lage naturlig vin av fordi det er så trendy og ser så jævlig bra ut på insta. Den løvetannen er et av bienes første måltid etter en lang, kald vinter, og så skal du ha løvetannvin?

Du skjønner det at i naturen så må du gi for å få. Du er en del av et nettverk så stort at du ikke kan fatte det, og dine handlinger påvirker deler du ikke vet om engang. Løvetannvin er OK om du plukker bare en ørliten del av en diger eng, eller helst om du allerede har plantet kirsebærtrær, epletrær, plommetrær og ellers har en uhorvelig mengde blomstrende lavendel i blomsterbeddet ditt. Skjønner du? Du kan faktisk ikke bare forsyne deg som du selv føler for, uten å ha gitt noe som erstatning.

Overforbruk er og blir overforbruk, samme faen hvor naturlig det er. Høst til ditt eget, nødvendige bruk. Plukk mat som erstatter sprøytet og importert mat, lag urtemedisin som du faktisk trenger og har bruk for. Men ikke bare forsyn deg uten omtanke for andre, bare fordi du fant en oppskrift som så litt kul ut på internet.

Jeg sitter ute i dag, i solen. På plenen hos damen jeg leier av. Foran meg på plenen er det løvetann, men ikke mange. Bare de som var sta nok til å snike seg unna forrige plenklipping, og de som er der, kommer ikke til å leve lenge. Kirsebærtrærne har nesten avgått ved døden, det er ingen blomster å spore på dem. Bare midd og spindelvev. Naboen bak meg har bier, men heller ikke der er det mange løvetann å spore – de har robotgressklipper som fjerner den minste lille antydning til blomster. Alt jeg ser akkurat nå er en og annen syrin i blomst, og de stakkars små løvetannene som snart vil henrettes igjen, i en ukentlig massakre.

I fjor høstet jeg ikke mine egne ringblomster engang, for det var basically det biene hadde her. Disse naboene er heller ikke store på bugnende blomsterbed utover sommeren, det er bare disse plenene og en og annen blomsterkvast.

Lengre ned mot elva her har bonden harva opp hele veigrøfta og tatt den med i åkeren sin i år. Ingen villblomster heller, med andre ord, og utenfor det ene gjerdet nedi gata, der hvor det vokser perikum? Der ser jeg det begynner å vokse til igjen, men erfaringsmessig blir det nok for forferdelig for eieren å se at det vokser noe som helst med farge på på den andre siden av hekken hans… Det er et spørsmål om tid før det ryker, det også.

Vi er effektivt i gang med å drepe planeten, og det handler faktisk ikke bare om at hvalen spiser plast og at nordpolen smelter. Det handler om det som skjer rett på utsiden av døra di, hver eneste dag, fordi hageeiere på død og liv vil ha en strøken plen eller fordi en eller annen tulling vil leke hippie og lage løvetannvin av de eneste blomstene som finnes i mils omkrets.

En  del av meg synes det er fantastisk at folk begynner å få opp øynene for en naturlig livsstil.

Men en annen del av meg skriker. Det er fortsatt noe helt fullstendig grunnleggende som mangler. Det må inn en forståelse av at grådighet og egoisme er og blir grådighet og egoisme selv om det bare handler om å ta for seg av «ugress».

Og det snakkes så mye om hvilket ansvar man har som blogger. I tillegg til at man bare ikke deler hvor man fant alle godsakene, så er det også noe med å ikke dele ideer med hvem som helst. Det er ikke nok naturlige ressurser til alle; ikke om alle bare skal gå og plukke som de selv føler for.

Jeg skal være helt ærlig; jeg er vikingkvinne i sinn og sjel, og de godene jeg finner foretrekker jeg å dele med ætten min og frendene mine, og ingen andre. Familie og nære venner først. Alle andre kan sjøldaue av plast og olje for min del, de har stelt det til for seg selv og jeg har ingen store vyer om å redde dem fra seg selv. Bare så lenge de ikke ødelegger min natur.

Som blogger kommer jeg heller ikke til å dele akkurat dette med deg – skulle nabolaget mitt igjen komme i så god stand at det igjen kan anses som forsvarlig å høste noe som helst herfra, kommer jeg til å holde glatt kjeft om det. Min oppgave akkurat nå, er dog å prøve å erstatte det som er i ferd med å bli borte. Det må plantes her, rett og slett. Det kan du få være med på. Det er den delen av en naturlig livsstil jeg vil du skal ha.

Gi først, få etterpå.

Veldig enkelt.

Hva gir du?