Er du syk eller stressa? Prøv dette!

Visste du at naturen kan påvirke deg rent fysisk?

Nei, jeg snakker ikke om at visse typer urter kan kurere visse typer sykdommer, eller sånne ting. Dette er jo selvfølgelig også helt sant, mange av de medisinene vi har i dag er faktisk utviklet fra plantemateriale. Paracet, for eksempel, eller nærmere bestemt salisylsyre, fant man først i hvitpilbark før man etterhvert syntetiserte det. Det samme var tilfelle med digitalis, som man fant i revebjelle. Nå fremstilles digitalis syntetisk, og brukes som hjertemedisin.

Men det er ikke det dette innlegget skal handle om.

Det skulle handle om naturen i seg selv, som en helhet, og hvilken effekt den har på deg og helsen din.

For den påvirker deg, mer enn du tror.

Det viser seg for eksempel at bare utsikten fra sykeromsvinduet ditt påvirker hvor fort du kommer deg etter en operasjon. Får du se på grønn, levende natur, så kommer du deg fortere.

Det samme skjer på skoler – elever lærer bedre dersom de får ha tilgang til et grønt miljø.

Om barn med ADHD får tilbringe tid i naturen, kan symptomene bli mildere.

Undersøkelser har sågar påvist at det å oppholde seg i skogen, gjør at stressnivået i blodet går ned, blodtrykket senkes, pulsen blir roligere og at hele nervesystemet balanseres.

I tillegg til dette, kommer de naturlige eteriske oljene du puster inn. Her i norsk natur får du faktisk en dose furutreolje inn i systemet ditt om du går i skogen – og det betyr en bakteriedrepende effekt. Du får en mild, rensende effekt i lungene dine når du puster inn ren skogluft, om du skulle ha noen forkjølelsesbakterier du ikke vil ha i nese, hals eller luftveier.

Det er så enkelt, og det er så vanskelig å forstå.

Tenk om sykehus og skoler virkelig tok dette innover seg. Tenk om byplanleggingen tok større hensyn til at folk trenger tilgang til grønne arealer. Og tenk om vi klarte å huske dette selv, i vårt daglige liv, sånn at vi sørget for å gi oss selv en daglig dose natur for helsens skyld.

For det er  jo ikke bare når vi er syke at vi trenger helbredelse – vi trenger det helst før vi blir syke, sånn at symptomene fikses før vi egentlig merker stort til dem. Vi trenger konsentrasjonen og læringsevnen, og vi trenger et mye lavere stressnivå enn de fleste av oss har i dag. Stressrelaterte lidelser er et stort problem i vår livsstil, men hjelpen kan være rett utenfor døra di. Helt gratis.

Har du sittet i skogen en gang, og bare kjent at roen senker seg over deg? Merket du noen forskjell?

Da kan det godt hende du har opplevd den faktiske, medisinske påvirkningen fra naturen, bare ved å være tilstede i den.

Du er faktisk skikkelig lost

Har du noen gang stoppet opp og tenkt over hvor innmari langt vi har rotet oss bort fra det som egentlig er bra for oss? Du vet, alle andre dyr og planter har noe vi kaller naturlig habitat. En tiger klarer seg ikke så godt i Antarktis, for eksempel, og en spurv gjør det sikkert dårlig i vann. Alle skapninger har på en måte sin egen lille flik av planetens mange nisjer, og trives best når visse forutsetninger er tilstede.

Men så var det oss, da. Menneskevesnene.

Hvor i alle dager hører vi hjemme hen? Hva er det vi trenger for å trives?

Det er helt sikkert ikke asfaltbelagte områder med høye skyskrapere på alle kanter. Vi hadde det ikke med å velge steinørkener når vi skulle finne et egnet sted å slå oss ned i «gamledager», selv om det var greit å finne ly i en hule. Om vi hadde valgt steinlandskap den gangen, ville vi sannsynligvis ikke vært her lenger. Vi hadde antagelig gått nedenom og hjem for mange årtusener siden.

Fordi vi trenger noe annet.

De aller fleste av oss får en positiv reaksjon når vi ser et bilde av natur med vann og frodig, grønn natur. Vi tenker at det er vakkert. Det gir oss en god følelse av… noe. Og dette noe er faktisk et gammelt urinstinkt som forteller oss at her er det bra, her kan vi slå oss ned, for her er det gode ressurser. Det er skog her sånn at vi finner både materialer, brensel og kjøtt, det er vann her som vi kan drikke og fiske fra, og det vokser mat her. Det er trygt her. Vi bør bli her. Her er det fint.

Et menneske i et steinlandskap er under konstant stress. Ingenting å spise. Ingenting å drikke. Og selv om hjernen vår klarer å tenke ut at det går fint an å kjøpe en burger og et glass cola rett borti gata der (som om det kan måle seg mot naturlig mat), så er det fortsatt noe som mangler. Urinstinktet vårt er slett ikke overbevist – det finnes faktisk ingen åpenbar grunn til at det skal være noe å leve av her.

Og dermed er man stressa uten å vite hvorfor. Man er redd og urolig for… noe, men uten å vite hva. Og psyken vår får problemer.

Det gjør forsåvidt også kroppen vår.

Den er bygget for noe annet enn å gå på flat, hard asfalt. Helst vil den klatre, svømme, løpe, hoppe, generelt sett være i levende, naturlig bevegelse i et variert landskap. Men det får den jo ikke, så den ender opp med ryggsmerter og kink i nakken etter altfor mange timer tilbrakt med hodet nedi en skjerm, og med overvekt etter altfor mange unaturlige kalorier den ikke får forbrent.

Kroppen vår får faktisk ikke lov til å drite skikkelig en gang.

Hvilket annet dyr i verden vet du om som går på do med bakbeina pent og pyntelig plassert i en 90-gradersvinkel?

Nemlig.

Vi er skikkelig lost.

Men ser du den grønne stien der borte?

Det er veien hjem.

Skoghjerte

Et sted uti lyngen der… Der ligger hjertet mitt. Det ble kastet dit, og det må ha truffet en stein når det landet.

Det slo sprekker. Tynne, hårstrålignende sprekker som ingen kunne se om de ikke visste om dem fra før. Og større skår som var litt vanskeligere å skjule. Jeg tror jeg klarte det litt. Eller så bare lot de som de ikke så.

Jeg vet ikke.

Det gjorde uansett ikke saken noe bedre.

Hjertet mitt ble liggende for seg selv der det falt. Lenge. Etterhvert begynte det å gro litt mose på det. Overflaten kjentes ikke så rå ut lenger. Det ble mykere. Lunere. Mer beskyttet.

Så begynte plantene å slå røtter. Små, søkende røtter passet perfekt i mine hårstråsprekker og fant til slutt veien inn til selve hjerteblodet. Det må ha næret dem godt, for små blomster begynte å springe ut. Jeg kunne lukte dem, føle dem. Som en del av meg selv. De 15 meg selv.

Om nettene, når blomstene hadde lukket seg og bare månen skinte kaldt, kom han. Bergkongen. Han løftet varsomt det skjøre hjertet opp, og holdt det. Varmet det. Pustet på det, sånn at jeg aldri glemte hva menneskelig nærhet var.

Skjønt, menneskelig var det jo ikke. Det var akkurat langt nok unna til at jeg kunne stole på det. Og akkurat nært nok til at jeg forstod språket hans. Trolldom, kalte han det. Magi fra de underjordiske. Det passet meg godt. For det hjalp.

Hjertet mitt ligger fortsatt i lyngen der det landet. Men det er helt igjen nå. Det har selv slått rot her, og det henter all sin styrke og næring fra skogen, fra bergkongen og fra selve Livskraften som flyter i overflod her ute. Naturens eget DNA har smeltet sammen med hjertet mitt og reparert selv de dypeste skårene.

Men rives jeg opp, går jeg i stykker på nytt. Jeg kan ikke lenger opprettholde livet i storbyene, det er ikke for meg. Og jeg er glad hjertet mitt ble kastet ut i lyngen når det først skulle kastes.