Fattigdomsfella

Vet du hvilken TV-serie de burde lage? De burde lage en som heter Nav-fella eller fattigdomsfella, og la være å bry seg så mye om de som har rota det til for seg selv. Det er mange nok av oss andre som kunne trengt et mer samfunnsnyttig løft, for å si det sånn. Jeg tenker ofte at det burde bli satt litt mer fokus på det som er de reelle problemene med fattigdom, sånn at systemet kanskje kan forbedres en liten smule.

Og jeg vet ikke om du har tenkt over det, men det er en selvforsterkende spiral som gjerne går nedover om det slipper ut av kontroll. Her er en vanlig dag, full av potensielle problemer man ikke engang tenker over om man ikke har vært der:

 

Du våkner, står opp. Går i dusjen, der du bruker opp noen gamle sjamporester som du faktisk har spart på, både til hår og kropp. Så skal du kle på deg. Det betyr at du først må slåss med den gamle kommoden du har reparert førti ganger allerede, for å finne klær som både passer sammen med hverandre OG som ser noenlunde hele ut. Du håper du ikke har gått så mye opp eller ned i vekt, for du har faktisk ikke råd til å kjøpe deg klær i en annen størrelse om de du kjøpte på Fretex for 8 år siden ikke passer lenger. Og siden du ikke har kjøpt klær på en stund, så har du ikke spesielt mye å velge i. Du trøster deg med at du ikke har de helt store strømutgiftene på vaskemaskin. Men det er noe dritt når du har satt på mørkvasken, for den rommer faktisk ALLE klærne dine.

Frokost: hva du nå enn har i skapet. Du tenker at havregryn er fint, for det koster nesten ingenting.

Så skal arbeidsdagen begynne, og din eneste oppgave er å finne ut hvordan du skal betale husleia. Ny regel hos Husbanken: nå er det ikke lenger samlet inntekt pr år som teller, det er hva du tjente forrige måned. Det betyr at om Navs annenhver uke-utbetalinger tilfeldigvis blir tre stykker på en kalendermåned, så kan du ikke betale husleia den neste, om du ikke har fulgt hver krone med argusøyne. Du vil sende klage til Nav, men sosialhjelp utgjøres ikke på internet, så du må komme deg til byen for å fysisk levere et skjema. Buss koster 90 kroner tur/retur, og det er en ganske høy pris å betale for å klage på at du er fattig, så du må ta bilen. Og du håper at skolen ikke ringer med syk unge, for om du bruker opp det lille du har på tanken nå, så får du store problemer om du må hente ungen i tillegg.

Klokka er ikke 12 enda, men du har allerede kjempet 3-4 kamper i hodet ditt, og du begynner å bli sliten. Men nå skal du studere eller skrive jobbsøknader for å prøve å komme deg ut av dette her. Eller finne et oppdrag – hva som helst. Du oppdager igjen at det slett ikke er vanskelig å finne seg arbeid – den vanskelige biten er å finne noen som vil betale deg for det. Så for hver eneste sjanse du får, så jobber du gratis for «å vise hva du kan» og bygge CV og kontaktnettverk mens du venter på Den Store Muligheten. Du skriver billige blogginnlegg for annonsører som satser bredt på mange som som deg. Du jobber dobbelt så mye som du fakturerer for når du tar freelanceoppdrag. Du studerer på deg migrene for å få enda et vitnemål som ingen lar deg bruke, fordi jobbene ikke finnes.

Butikken. Du vet nøyaktig hva du har på kontoen til enhver tid, for det MÅ du, og det har nesten blitt en panisk tvangshandling å sjekke det nå. Og dagens store spørsmål er om du kan kjøpe både dopapir OG frosne grønnsaker. Du kommer på at du har noen tomflasker i bilen som akkurat tipper det over på riktig side.

Når du kommer hjem, blir du møtt av Kjøkkenbenken. Oppvaskmaskinen din er fra forrige millennium, og den vasker mer skittent enn den vasker rent. Det som står i den nå, har blitt vasket 8 ganger allerede, uten nevneverdig hell, og du har faktisk ikke den hundrelappen som kan kjøpe oppvaskmaskinrens engang. Du bretter opp armene for å vaske alt sammen for hånd. Skrubbe det rent. Du sender en tanke til normale kvinner, som bare kunne gått på Elkjøp og fiksa seg en ny oppvaskmaskin uten å tenke seg om.

Og SÅ kan du lage middag, før du kaster deg i gang igjen med enda et potensielt livsforbedrende prosjekt. Facebook forteller deg om alle de fantastiske måtene å tjene gratis penger på (ingen av dem virker), og du lengter uendelig etter et langt bad i det badekaret du heller ikke har råd til, men realiteten er at du blir sittende med en gammel og treg laptop på fanget mens du prøver å finne ut av ting. Gleden er stor når du får inn et oppdrag fra en amerikansk nettside. Gleden forsvinner i det øyeblikket du finner ut at når Nav trekker deg for antall arbeidstimer utført, så sitter du igjen med 30 kroner.

Du bestemmer deg for at FUCKIT, du har en utdannelse fra noen år siden som du burde få brukt til noe. Men du er utdatert. Du trenger å lese deg opp igjen. Men verden spytter deg i trynet for femte gang den dagen når du kontakter biblioteket for relevant hjelp: De tar faktisk ikke inn engelsk faglitteratur. Og siden du mistet studenttilgangen når du var ferdig studert, har du heller ikke tilgang på mer enn et lite utvalg fra Universitetsbibliotekenes bøker. Ikke har du råd til å kjøre frem og tilbake mellom bibliotekene heller, så ebøkene ville absolutt vært å foretrekke, men Nav lar deg ikke bli student igjen, så du vinker farvel til kompetansen din og setter på TV. De viser Luksusfellen. Du har lyst til å spy.

Du er akkurat litt for sulten når du legger deg, så du får ikke sove godt. Dagens mentale kamper har også satt seg i kroppen, sammen med alle de andre dagene, og du bestemmer deg for å gå til legen. Det er bare det at du må vente til neste gang du har 300 kroner til overs på kontoen, for legens inkassobyrå er hissige som illsinte veps og har allerede kosta deg flere hundrelapper du ikke har. Det er heller ikke noe stort poeng å reise til legen, for han bare konstaterer at du har et for høyt stressnivå i kroppen uten å gjøre noe mer med det. Utover å kreve 280 kroner for å fortelle deg det du allerede visst fra før, da. Han kan ikke sykemelde deg ut av fattigdom, akkurat, og du begynner etterhvert å pusle sammen at det er fattigdom som tar fra deg arbeidsevnen i utgangspunktet.

Etter en dårlig natts søvn står du opp igjen. Og det er rinse and repeat.

Dette er hvordan en dag under fattigdomsgrensa kan være. Dette er satt sammen av ting som faktisk har skjedd meg de siste årene. Alle disse tingene som kjennes som å vasse motstrøms i seigt vann, det er virkeligheten for folk.

Men neida, TV3. Send hjelpa til dem som bare brukte for mange kredittkort på champagne, dere. For all del. Ikke tenk på oss.

 

Jeg har tatt en avgjørelse

Som mange av dere vet, har jeg hatt litt motgang de siste årene, både med tanke på helse og følgelig også med tanke på økonomi. Det hjelper nemlig ikke stort å ha en mastergrad når prisen for å ha studert er at man ender opp på Navs minsteytelse likevel, fordi man ikke har vært i jobb og følgelig ikke har noe inntektsgrunnlag. Og for de av dere som måtte lure: Navs minsteytelse (AAP) er på 2 ganger grunnbeløpet – altså 16 148 kroner i måneden før skatten trekkes.

Det er ikke holdbart.

Helsa ble i vinter så dårlig at min arbeidsevne ble anslått til å være under 50%. Og det ble bestemt at jeg skulle søke uføretrygd. Prosessen var i gang, legen (eller vikaren for vikaren til fastlegen min, som absolutt ikke kjenner verken meg eller historien her) skulle skrive legeerklæring, og papirene skulle sendes inn.

Men jeg har ombestemt meg.

Jeg har studert blodprøvene mine. Det eneste som er utenfor referanserammene (med unntak av enkle ting som D-vitamin og så videre), er S-kortisol. Mengden stresshormon i blodet. Det ble testet av endokrinolog, som fastslo at hormonsystemet mitt fungerer som det skal, og da er det vel egentlig bare igjen en eneste mulig konklusjon: det er faktisk for mye stress i livet mitt.

Og det handler om livssituasjonen.

La meg si det sånn at kronisk overvåking av husleia (fordi ingen av utbetalingene er store nok, så det må overføres penger til en egen konto tre ganger i måneden for å spare opp), nødvendigheten av å sjekke saldo og telle småkroner mens man står i kassa på Kiwi, Grandiosa til middag fordi den er billigere enn sunn mat, risikoen med å kanskje stoppe for bensin akkurat litt for langt hjemmefra, og alle de tingene der… gjør absolutt ikke på noen mulig måte underverker for stressnivået. Så kan du legge på krangler med Nav, avslag på søknader, endeløs grubling over hvordan du skal fikse livet ditt… og du har en perfekt storm.

Jeg har diagnoser. Jeg tror det tilsammen er sju av dem nå, som alle (bortsett fra en som er genetisk) kan oppsummeres i autoimmune sykdommer. Og jeg tror, med hånden på hjertet, at alle mine år under fattigdomsgrensen har gjort meg stadig sykere.

Ting henger sammen.

Kronisk stress, altså stress som vedvarer over lang tid, er i stand til å sette i gang ulike autoimmune sykdommer i kroppen. Dette er sykdommer der immunforsvaret begynner å kjempe mot sine egne vev og celler, fordi kroppen oppfatter sine egne komponenter som fremmede. KILDE

 

Dette livet gjør meg syk.

Jeg kommer ikke til å bli friskere på uføretrygd heller, for selv om den er bittelitt høyere enn AAP, snakker vi fortsatt minsteytelse. Store deler av dette stresset vil dermed vedvare, selv om det blir mer stabilt å forholde seg til.

Helse koster penger, det er så enkelt som det. Jeg trenger et sunt kosthold, jeg trenger et godt vitamintilskudd, jeg trenger trening (og helst en personlig trener), jeg skulle hatt massasje et par ganger i måneden for å løse opp spenninger og ta ned stressnivået, og ikke minst: Sånn som fastlegesituasjonen har vært her den siste tida, så hadde jeg jammen trengt en privatpraktiserende lege også. Og alternativ behandling der skolemedisinen ikke strekker til.

Om du slår opp «dårlig spiral» i ordboka, burde du få opp et bilde av Navs logo der.

Derfor kalte jeg inn til et møte med Nav for et par uker siden, og jeg avbestilte uføretrygden.

 

De siste månedene, etter at arbeidsevnen min ble avklart, har jeg latt alt handle om helse og stressmestring. Jeg bestemte meg for å bli så frisk som jeg kunne bli, selv om økonomien ikke lar meg gjøre de helt store intervensjonene i livet mitt. Men jeg tok meg råd til å kjøpe en Fitbit Charge 2 på salg, og jeg tok meg råd til et medlemsskap på Spenst når jeg fikk et godt tilbud. Jeg fant noen kjempegode joggesko på salg også.

Og jeg har begynt å merke store forandringer.

Det første er at jeg har tatt nattesøvnen tilbake, ved å gjøre kostholdsendringer, ved å gjøre yoga og ved å bruke eteriske oljer. Jeg har kunnet kutte ut melatonin, som var fastlegens svar på problemene. Den hadde noen uheldige bieffekter dagen derpå, og jeg har med andre ord gått rundt i hormontåke i lange tider. Du vet sånn litt overtrøtt og oversensitiv og ubrukelig. Nå har jeg jevnt over 7,5 timer god søvn hver natt, uten medikamenter. Det betyr at kroppen kan restitutere godt nok, og det betyr at hjernen funker igjen.

Det andre er at kroppen min er mye sterkere nå, etter at jeg tok på meg Fitbiten i april og ikke tok den av igjen. For halvannet år siden kunne jeg ikke gå 30 minutter hver dag i tre sammenhengende dager uten å få varige smerter av det. I sommer gikk jeg i Dyreparken en hel dag, og trengte bare et par paracet for korsryggen etterpå. Jeg kan gjøre yogaøvelser jeg ikke har kunnet gjøre før, fordi nå har jeg kjernemuskulatur nok til å holde dem.

Spiralen er snudd, med et dypt primalbrøl fra min side, i aller siste sekund.

 

Takket være det faktum at studier har vært den eneste fluktruta jeg har hatt de siste 20 årene (her er det dårlig med jobber), har jeg flere studiepoeng enn jeg har tall på lenger. Jeg har min første bachelorgrad fra 2003, og jeg har en mastergrad som endelig ble fullført i 2016. Denne utdannelsen vridde jeg i grønnest mulig retning, sånn at jeg er klar for å bidra akademisk til det grønne skiftet. Masteroppgaven min handler forøvrig om hvordan naturen presenteres til oppvoksende generasjon gjennom ungdomslitteraturen (si fra hvis du vil lese den, så sender jeg deg link).

Og jeg skal endelig, med Navs velsignelse, få lov til å ta dette videre.

Det står igjen ett år og tre måneder igjen av AAP-vedtaket mitt, og denne tiden skal brukes godt og målrettet for å komme tilbake til universitetet igjen – denne gangen i et stipendiat, sånn at jeg kan bli ansatt på sikt. Jeg sikter med andre ord på en doktorgrad. Og ja – jeg vet doktorgrader er stressende saker. Jeg bare tviler på at det er mer stressende enn et helt liv med Nav under fattigdomsgrensa. Og et stipendiat… da snakker vi litt i underkant av 500K i året i fire år, med mulighet for å trene i arbeidstiden. Det betyr store muligheter for å gi meg selv enda mer av det jeg trenger for å komme i skikkelig god form og reversere skaden stresset har gjort, og det betyr økonomisk peace of mind.

Helse og styrke skal opp enda et hakk – etter fire måneder med daglig innsats på det elendige nivået jeg var på, så ser det ut som jeg endelig er sterk nok til å faktisk forbrenne overvekt. Jeg har begynt med måltidsprepping av sunn og økonomisk mat, og jeg tror sannelig jeg også skal begynne å trene styrke i høst, for å forberede rygg og skuldre på kontorjobbingen som ligger foran meg.

Og ikke minst:

Nå er det på tide å gå tilbake til faglitteraturen og lese, forberede meg, skrive artikler, gjenoppta kontakten med fagmiljøet og la hjernen min gjøre det den er skapt for.

Jeg er endelig på riktig vei igjen.

 

 

Lykkelig på Navs minsteytelse?

Denne dagen begynte ganske bedritent: Vi forsov oss begge to. Etter noen myggnetter er jeg i kraftig søvnunderskudd, og er det noe som havarerer meg, så er det søvnmangel. Og ikke nok med at forsovelsen var et faktum, så måtte jeg også dra mitt overtrøtte legeme ut i bilen for å få avkommet til skolen i tide. Bussen var jo allerede long gone.

Da jeg kom hjem, var det til med å gjete Nav. Egentlig hadde jeg tenkt å gjøre det til dagens innlegg, men jeg har ombestemt meg. Hvorfor vil du lese lenger nede i dette blogginnlegget, men bare så du har konteksten: Min bostøtte for mai ble avslått fordi det tilfeldigvis, akkurat såvidt, ble tre AAP-utbetalinger i én kalendermåned. Den siste kom 30. april, og ble således med i utregningen av samlet månedlig inntekt. Dermed gikk jeg over grensa. Ingen bostøtte på meg.

Dette, når inntekten inkludert bostøtte, er på ca 15K i måneden, er en ganske kritisk affære. Men kunne noen hjelpe meg på Nav? Fikse feilen? Nope. Der var det bare å få søknad om sosialstøtte i hånda, og «vennligst fyll ut». Og så jeg gjorde. Her om dagen kom det et brev som sa de trengte dokumentasjon på inntekt. Naive meg som trodde Nav selv visste hva de betalte meg på grunnlag av de meldekortene jeg sender annenhver uke… My bad!

Så, dette måtte jeg fikse før fristen deres går ut i morra.

Og det er her jeg kommer til poenget.

Dette kunne ødelagt dagen min.

Det kunne faktisk ødelagt uka, måneden og hele året, for ikke å si hele livet, for økonomisk utrygghet er svært godt egnet til å drive folk fullstendig fra forstanden. Når du faktisk ikke kan ta for gitt at bostøtten kommer som den skal så du kan betale husleia i tide, så er det massivt psykologisk stress. Mennesker har et visst trygghetsbehov, og dette er farlig nær dødsangst. Inntekt, når du lever i et kapitalistisk samfunn, er livsviktig.

Det er bare det at jeg begynner å bli drittlei av å være redd og stressa, og det gjør absolutt ingenting for helsa mi (jeg tror jeg har minst tre diagnoser som er stressømfintelige). Jeg vet ikke helt om jeg gidder dette lenger, når det engang er sånn at jeg 1) ikke kan gjøre en damned shit med situasjonen, og 2) ikke engang abonnerer på kapitalistiske verdier lenger.

Jeg har null penger akkurat nå.

Men jeg kan nok om psykologi og mindfullness til å gjøre livet betraktelig bedre for meg selv.

Så da jeg kom hjem fra Nav, tok jeg frem yogamatta. La den ute på plattingen min, under treet som henger halvveis over meg og gir meg skygge fra formiddagssola. Og jeg satt på litt rolig musikk, før jeg begynte å strekke ut, puste dypt og gi slipp på spenningene. Bare la det renne av meg. Og det som var igjen etterpå, var dyp avslapning og lykke.

Tross alt får jeg nyte denne nydelige dagen ute på yogamatta, på en platting, i sola, under et nydelig tre, mens fuglene flyr rundt meg.

Men kan man si det høyt?

Kan man si at «nei, jeg har nesten ikke penger, men jeg har en betraktelig bedre livskvalitet nå enn da jeg hadde det»?

Går det an å være lykkelig på Navs minsteyelse, eller er det bare å vente på at dette kommentarfeltet nå teppebombes av folk som ikke gidder å jobbe bare for at «sånne som meg» skal nyte dagen ute i sommerværet?

(I så fall har jeg et godt tips med en gang, kjære kritiker. Du kan like og dele sånn at denne bloggen blir kjent og superpopulær, så kanskje du kan bidra til å gi meg en annen inntekt enn Nav sin – for jeg ser ikke så mange andre alternativer selv akkurat nå.)

Jeg velger å fokusere på de fantastiske tingene denne dagen, istedenfor å stresse meg enda sykere over Navs ulidelig tungrodde system og mangel på faktisk hjelp derfra.

Jeg kan leve vilt og lykkelig, uten å ta hensyn til stort annet enn min egen kropp og helse. Jeg kan bruke frustrasjonen over pengemangel på å gå eller sykle til butikken så jeg slipper å bruke bilen – det er billigere å forbrenne sin egen overvekt enn å fylle tanken, og mye mer helsebringende. Og jeg kan velge selv hva jeg bruker energi på. Velge å dempe min egen angst. Velge å bare fly over det.

For det er mye angstretorikk der ute. Hele Nav-systemet på helsesida er designet sånn at du må fokusere mer på din egen elendige helse enn på hvordan du faktisk kan ha det bra og få det bedre. Din dårlige helse er din kapital og din trygghet (de tingene henger uadskillelig sammen her). Om du er syk, og de ikke tror du er syk nok, så havner du på sosialhjelp. Da gis det lite rom for å styrke helsen din, for risikoen ved å få det bare litt bedre er høy.

Og helsen din er avhengig av at du har det bra. Det å bli frisk ER å få det bedre. Og det skjer ikke i ett stort hopp heller, det tar tid og går sakte, sakte fremover. Kanskje saktere enn de tre årene Nav gir deg på AAP.

Det er en catch 22.

Du kan ikke vinne. Ikke før du bryter ut av den giftige tankegangen og retorikken som på en måte har blitt obligatorisk. Du må vise kritikerne fingeren og erklære at du skal ha det så føkkings bra som du bare kan ha det, for det er det som kommer til å gi deg gevinst på sikt.

Skjønner du?

Så jeg skal fokusere riktig nå. Jeg skal gjøre livet mitt bedre, museskritt for museskritt.

Akkurat i dag er det museskrittet å gjøre yoga ute mens jeg suger opp masse D-vitamin fra sola. I morgen er det kanskje å gå en lang tur i skogen, eller å svømme i elva.

Til høsten… Hvem vet?

Kampen mot fattigdommen

Jeg innser at det de aller fleste vil lese om på blogg, er rikdom, glamour, røde løpere og dyre ferier til eksotiske steder.

Beklager å skuffe deg. Er det dette du vil lese om, har du kommet til helt feil blogg, for å si det sånn. Her er situasjonen en ganske annen nå. Det er nesten så jeg ikke tror det selv, men jeg har havnet under fattigdomsgrensa. LANGT under fattigdomsgrensa.

Jeg har, de siste månedene, hatt 15K utbetalt i måneden, og det skal holde til meg og huldreungen min, som bor her halvparten av tida. Disse kronene kommer ikke engang inn på én gang. Neida. Jeg får noe annenhver uke (totalt uavhengig av dato), noe den 15. (kanskje), noe den 20., og noe den 30.  Ingen av summene er store nok til å betale husleia engang, så det er et evig puslespill for å passe på at den riktige summen kroner er på den riktige kontoen på den riktige datoen.

Min store forbrytelse? Jeg tok høgskoleutdanning uten å ha fast jobb som ventet etterpå, og jeg ble for syk, for fort, til å ha tjent opp rettigheter til en brukbar støtte fra Nav. Min innsats på masterstudiet ble belønnet med minsteytelse og usikker fremtid.

Det er en daglig kamp. Det er en daglig overvåking av saldo, datoer og forventet innkommende sum. Et enormt prosjekt, med å sette opp fasttrekk i banken til den riktige regninga på den datoen det mest sannsynlig er penger der til akkurat den utgiften… og i det hele tatt.

Og i tillegg kommer gjetingen av Nav, søknader som skal hit og dit, telefoner, mailer og møter.

Jeg skrev tidligere at jeg har drevet rovdrift på meg selv. Og dette er også en del av det. Denne kampen mot fattigdommen har krevd noe helt enormt av ressurser fra min side – ressurser som ikke egentlig er der, fordi helsa tilsier at jeg kanskje burde lagt meg inn på et lengre spa-opphold isteden. Energien man absolutt burde legge i helsestyrkende aktiviteter og egenomsorg, må faktisk brukes på å øse vann ut av robåten isteden. Uten å plugge igjen hullet, for det får du ikke så mye hjelp til (min aktivitetsplan sier «gå tur» hva helse angår, for de kunne ikke sponse helsestudio). Mens man hele tiden overvåker påhengsmotoren, for den kan plutselig finne på å svikte på åpen sjø.

Det er et helt enormt stressnivå. Jeg finner det usannsynlig ironisk, i og med at mange av oss har havnet på Nav nettopp fordi vi stresset oss ihjel og gikk i veggen med et smell. Stressrelaterte lidelser ligger ganske høyt opp på lista over grunner til å falle utenfor arbeidslivet, så man skulle tro Nav også evnet å ta dette innover seg. Men når du tror du har nådd bunnen..? Da oppdager du at den faste grunnen under føttene dine faktisk er en hullete og lekk robåt, og at du bare er halvveis i fallet.

Men jeg har gjort dette en stund nå.

Jeg begynner å bli ganske flink i dette gamet. Og jeg har kommet opp med noen hacks, tips og triks, som jeg kommer til å dele fremover her på bloggen. I dag skal jeg bare fortelle deg om et par-tre ting som er verdt å investere i om du ser at økonomien er i ferd med å gå til helvete.

Det du trenger for å være fattig, er følgende:

  • sykkel
  • symaskin
  • dypfryser
  • heklenål
  • strikkepinner
  • synål
  • pallekarmer
  • telt
  • sovepose
  • kjølebag
  • fiskestang
  • glasskrukker og glassflasker
  • en fungerende laptop og stabil internettilkobling

 

Heldigvis er det å leve i fattigdom nesten perfekt kompatibelt med å leve miljøvennlig og bærekraftig. Ikke at man MÅ være fattig for å være miljøvennlig (det er nok av grønne produkter å bruke penger på), men det hjelper med en innstilling som verdsetter måtehold når man ikke har ei krone til overs til tull.

Har du spørsmål, nå eller underveis, så kan du stille dem i kommentarfeltet.

Paleo på budsjett – hvordan gikk det?

Vi har runda over i en ny måned for en ukes tid siden, og det betyr at tallene er inne. Nå kan jeg sammenligne mars (hvor jeg spiste «vanlig» prosessert mat) med april (hvor jeg tok meg sammen og spiste paleo / primal-mat isteden), og se hvordan det ene slår ut i forhold til det andre. Månedene har vært ganske like, med tanke på når vi har spist med familien og når vi har spist hjemme.

Som mange sikkert har fått med seg, så er paleo en slags lavkarbo-variant, i og med at man kutter ut brød og prosesserte greier, og velger naturlig mat i sin reneste form. Det har blitt en del eggerøre, laks, kjøtt, og ikke minst masse, masse grønnsaker denne måneden, og jeg trodde virkelig det kom til å knekke budsjettet mitt totalt. Ordentlig mat er jo så sinnssykt mye dyrere enn ferdigmat, ja?

Og det kan så være.

Men det man liksom aldri tar med i det regnestykket der, er to ting:

  1. Du får så mye MER mat når du kjøper ekte råvarer mot en porsjonspakning med et eller annet, selv om sistnevnte er billigst der og da.
  2. Du blir så mye mettere av mat med ordentlig næring, så du trenger ikke spise like store mengder av den.

 

Så fasiten, kjære leser…

Er….

At i mars så brukte jeg 4343 kroner på mat.

Sammenlignet med…

April, hvor jeg brukte 4681 kroner på mat. Mye bedre mat. Mat som har gitt meg energi og bygget opp kroppen min.

Differansen er altså på latterlige 338 kroner. Jeg har råd til 338 kroner ekstra i måneden, når det gir meg så mye tilbake!

Det blir spennende å se hvordan mai blir – for mai er en sånn rar måned med fridager og plutselig behov for softis og grillmat og de tingene der – spisemønstret endrer seg plutselig litt da, og det gjør jo gjerne budsjettet også.

Jeg har også inngått samarbeid med Matsmart, så jeg tenker at noe av maten i mai også skal komme derfra – og da kan man jo også potensielt spare en hel del. Og selv om det er litt tidlig å tenke på de helt store resultatene fra grønnsakshagen enda, så skal det i alle fall sås og planlegges for det, sånn at jeg kan spise hjemmedyrket denne sommeren!

Har du tips til hvordan man kan spare penger og spise sunn og god mat, så tar jeg gjerne i mot i kommentarfeltet under!