Vi trenger å finne opp en ny menneskerase

For at denne bloggposten skal gi noen mening, bør du antagelig lese denne først.

Men for å gi deg en liten recap likevel, så er det sånn at det er vår kultur som tillater at vi tenker og handler som vi gjør. Om vi ikke hadde kulturelle normer som fortalte oss at vi står hevet over skaperverket og kan gjøre hva vi vil med det, så hadde vi heller ikke valgt å utnytte naturen langt over evne. De gamle grekerne hadde for eksempel alle tekniske muligheter til å utnytte naturen langt mer enn de gjorde – men de lot være, fordi de hadde et tankegods som sa at det ikke var en god idé.

Vi må dermed se på hva kulturen vår inneholder.

Det betyr blant annet at vi må få et bevisst forhold til hvordan vi kulturelt fremstiller oss selv. Hvordan menneskeheten ser ut i filmer, i bøker, i sangtekster, og i fortellingene vi skaper om oss selv når vi skal skape mening ut av galskapen.

Kort fortalt har vi to historier gående, parallellt og i schizofren kontrast til hverandre.

For det første er vi, som jeg har fortalt før, fanget i en fortelling hvor vi er Guds utvalgte forvalter av naturen, og det er bare opp til oss hvordan vi skal skalte og valte med alle ressursene Han ga oss bare fordi. Dette er et religionshistorisk faktum, og det gjennomsyrer fortsatt veldig, veldig mye av hvordan vi tenker i dag. Selv om vi bor i verdens mest sekulære land.

Men.

Dette er hvor det begynner å bli avslørende.

Vi har også en annen historie om oss selv. Den er langt mindre flatterende.

Jeg ser på FernGully på Netflix nå – jeg anbefaler at du ser den om du ikke har sett den før. I den ser vi alt fra alvenes og skogens perspektiv. Mennesket er der – men som et hittil antatt mytologisk monster som har plaget livet av stakkars Batty og de andre laboratoriedyrene. Det samme ser vi i romanserien Ravneringene av Siri Pettersen, som har mange av de samme trekkene. Mennesket er i starten et mytologisk vesen som egentlig ikke skal eksistere der heller. Når de oppdager at vi finnes, og når de etterhvert kommer seg inn i vår verden, fremstilles vi i et ikke spesielt positivt lys. Vi er destruktive, og vi vil besørge vår egen undergang uansett hvor mye magi de prøver å sende vår vei.

Vi er altså både uovertrufne forvaltere i Guds navn OG destruktive monstre på en gang. Jeg skal ikke engang gå inn på hva dette gjør med selvbildet vårt akkurat nå, men du kan tenke deg selv hvordan det ville være for en ungdom å vokse opp og stadig høre om hvor slem og jævlig og dum han er, samtidig som han vokser opp med en slags selvsagt hovmodighet.

Det vi mangler – det vi mangler helt fuckings desperat – er en historie som funker.

Vi trenger å finne opp en ny menneskerase.

En rase som faktisk klarer å eksistere på planeten.

En rase som tar sitt ansvar for å rydde opp på alvor, men som også klarer å holde balansen med resten av naturen. Som respekterer de økologiske begrensingene, som forstår at mennesket er en del av naturen, og som akkurat nå kan fungere som en bro mellom det slemme mennesket og en framtid som, vel, FINNES.

Vi trenger desperat noen som kan vise oss hvordan vi gjør dette, og vi trenger å få denne rollemodellen inn som en sterk kulturell trope i litteratur, film, musikk og ethvert annet kulturelt produkt vi kan tenke oss.

Det begynner å dukke opp små lysglimt her og der. Maja Lunde gjør for eksempel en kjempegod jobb i Bienes historie og Blå, og det er fantastisk bra at det begynner å skje noe.

Men vi trenger så mye mer.

Vi trenger en helt ny, sammenhengende og sterk kulturell fortelling om et godt menneske, etter flere århundrer med bullshit.

Så hvis du er livsstilsblogger, forfatter, tekstprodusent eller hva som helst: skriv et godt menneske. Skap det. Foredle det, og få det ut i det kulturelle som en slags veiviser.

Det trenger ikke være perfekt. Ingen rollekarakterer er troverdige om de er perfekte med en gang. Vi trenger faktisk å se henne utvikle seg fra der vi, den generelle menneskeheten, er NÅ, sånn at hennes fotspor blir mulige for oss andre å gå i. Skriv det som en oppvåknings- eller danningshistorie om du vil. En coming-of-age story.

Men for Guds og Gudinnens skyld:

Skriv det.

Vær så snill. <3

 

Boktips: Bienes historie, av Maja Lunde

/inneholder affiliatelinker/

Jeg har lenge håpet at litteraturen snart skulle forstå sin formidlingsoppgave når det kommer til natur, mangfold, miljø og konsekvenser. Naturen har hatt mange funksjoner i litteraturen opp gjennom tiden, fra å være selve Moder Jord som sørger for at du kan dyrke jorda og leve i overflod, til å heller fungere som et skrekkelig bakteppe for science fiction-katastrofer av en annen verden. Vi, som kultur, har også gjennomgått forskjellige faser av natursyn gjennom tidene, og uavhengig om man mener det er kulturen som avspeiler seg i litteraturen eller om det tvert i mot er litteraturen som påvirker kulturen, kommer man ikke bort fra at det er viktig å få med naturen også her. «Vinden lekte lett med de gyldne hårlokkene hennes» og metaforer for hovedpersonens humør er liksom ikke nok. Naturen er viktigere enn det.

Opp gjennom de siste årene har jeg lest en del økolitteratur. Noe har vært bra, og noe kan med fordel jobbes mer med. Men Bienes historie av Maja Lunde traff der den skulle. Historien er kompleks, i og med at den deles opp i tre narrativer som alle ligger spredt i tid og sted. Vi har en noe nedbrutt botaniker i 1852, vi har en hardt prøvet birøkter i 2007, og vi har en mor som lever et nesten umulig liv i 2098. Og alt handler, på den ene eller andre måten, om bier og bienes forsvinningsnummer fra naturen. Fortid, nåtid og fremtid veves sammen i en global helhet. Jeg elsker det. Det fungerer.

Romanen viser hvordan alt i naturen henger sammen. Den viser hvordan handlinger i 1852 på finurlige måter har konsekvenser i 2098, og den viser hva som faktisk er i ferd med å skje med biene og dermed også hele vår verden. Forfatteren er neppe synsk, men det fremtidsscenariet hun presenterer, fremstår som både relevant, sannsynlig og ikke minst skremmende.

Og der gjør forfatteren, etter min mening, kanskje det aller viktigste grepet. Der vi de siste årene har druknet i dystopisk skjønnlitteratur hvor alt håp er ute og menneskeheten har besørget sin egen undergang, klarer Maja Lunde å snu det. Ja, fremtiden er mørk, og vi skal på ingen måte kimse av utfordringen som biedøden representerer, men det finnes håp. Og hun formidler det svært godt.

Om du ikke allerede har lest denne romanen, anbefaler jeg at du gjør det. Den er en svært viktig bok, og jeg tror den vil huskes lenge. Faktisk ble den nettopp sluppet på engelsk, og den har ligget på tyske bestselgerlister en stund nå. I alt er den oversatt til 20 språk. Vi snakker internasjonal bestselger her, og vi snakker svært god og realistisk økofiksjon som evner å få leseren til å tenke og se helheter. Er det noe vi skal være stolte av å eksportere til utlandet, så er det litteratur som dette! Som om ikke det er nok, så kommer det også flere bøker av samme forfatter. Hun er nemlig i gang med å skrive en hel klimakvartett, hvor neste bok ut heter Blå og handler om det grunnleggende viktige vannet på planeten. Denne er ventet i salg 12. oktober, så du rekker fortsatt å lese Bienes historie før den kommer.

Har du lest den? Hva synes du?

Boktips: Oryx og Crake, av Margaret Atwood

ANNONSE

Tenk om du var det sannsynligvis siste mennesket igjen på planeten?

Tenk om klimakrisen hadde eskalert til det punkt at de smarteste blant oss fant en måte å bekjempe overbefolkning på… Bare for at det til sist skulle gå helt fullstendig galt?

Dette er hva Snowman må forholde seg til og forsøke å leve med, der han bor i et tre og vandrer rundt i naturen, omgitt av plast og rester av det som pleide å være vår sivilisasjon – omringet av noen grønnøyde, menneskelignende vesener (som bare ikke er helt… mennesker), og dyr som er genetisk spleiset sammen av flere raser. Man har pigoons, for eksempel. Wolfogs. Og Snowmans gode barndomsminner om en rakunk ved navn Killer.

Jeg har lyst til å fortelle deg alt om Atwoods Oryx og Crake (2003). Dette er en av de veldig sjeldne gangene hvor jeg rett og slett ikke har klart å legge vekk boken før jeg måtte. Jeg hørte den faktisk som lydbok, og jeg klarer vanligvis ikke engang å konsentrere meg noe særlig om lydbøker. Denne var et hederlig unntak. 10 timer forsvant som ingenting.

Romanen er todelt – det er Snowmans historie, skrevet i presens, som er rammefortellingen. Og så er det et nytt lag inni den, hvor Snowman går tilbake i tid og forteller hvordan apokalypsen begynte og hvordan alt dette faktisk kunne skje. Om du har lest 1984 av George Orwell, så ga det meg litt den samme følelsen. For dette er så kjent! Verden som den beskrives av Snowman, der det hele begynte, ligger et stykke inn i fremtiden fra her vi står nå. Men det er altfor, altfor lett å se hvordan vi kan gå herfra, til starten på den apokalypsen som spinner seg ut i romanen.

Mitt store dilemma akkurat nå er dog at jeg ikke vil avsløre noen egentlig handling. Hele romanen er bygget opp som en struktur av gåter og spørsmål man bare måfinne svaret på, og om jeg gir deg dem (eller rettere sagt, de jeg selv fant), så vil det ta for mye verdi ut av selve leseopplevelsen for deg.

Så jeg skal bare gi deg noen av temaene som berøres.

Et tema som går igjen, er at det er to typer mennesker på jorden. Det er ord-menneskene, og det er matte-menneskene. De første liker ordene, poesien og mytologien. De andre er briljante genier, men mangler selve meningen som ordene gir. Det dras også en parallell herfra til nevrotypiske mennesker versus aspergergenier – og om du kjenner litt til aspergerdiagnosen, så vet du at det er et lag av språket som ofte er utilgjengelige for dem. Det dypere laget av mening mangler.

Det andre store spørsmålet som går igjen, er hva som skjer dersom vi mister denne meningen. Når livet blir et spill, og det er mulig å oppnå status som gamemaster.

Og til slutt: hvorvidt vi i det hele tatt KAN miste meningen helt, selv om den skulle bli forsøkt fjernet bevisst.

Mytologi er også viktig her, for Snowman er et ord-menneske. Han skaper mening, han skaper historiene, han skaper mytologi ut av hva det var som skjedde, og han forsøker å gjøre dette også for disse underlige, grønnøyde, ikke-menneskene han omgis av.

Jeg sitter igjen med langt flere spørsmål enn jeg har svar. Dette er en virkelig tankevekker av en roman, og jeg har til min store glede oppdaget at dette faktisk er den første romanen i en serie på tre. Forhåpentligvis vil de neste to gi en like god leseropplevelse og nøste opp i noen av trådene den første lot henge i løse luften.