Det mest deprimerende avslaget

Som noen av dere vet (siden jeg har sagt det før), holder jeg på å søke ulike stipendiater for å sikre meg en doktorgrad. Jeg har jo en mastergrad fra før, som er mest mulig økologisk rettet, og verden trenger all den fagkompetansen den kan få innen øko-kultur.

Trodde jeg.

Men det siste avslaget jeg fikk, er det mest deprimerende ever. Ikke fordi det ble avslag, men på grunn av en kommentar i vurderingen.

Altså: De spurte etter en prosjektbeskrivelse i forbindelse med FNs mål om bærekraftig utdanning.

Jeg skrev en prosjektbeskrivelse som omhandler barnas animistiske syn på verden, og om hvordan synet på denne fasen har forandret seg siden jeg tok førskolelærerutdanningen min.

Den animistiske fasen er den fasen i 2-4-årsalderen hvor barna ser andre skapninger og ting som besjelet. Kanskje gresset får vondt når man tråkker på det, kanskje steinen er sliten etter å ha rullet så langt, eller kanskje bamsen savner deg når du er borte – sånne ting.

I den gamle læreboka mi står det at den animistiske fasen er en egoistisk fase alle barn går gjennom, frem til de lærer – eller blir lært av oss – at verden slett ikke har noen sjel. Akademikerne regnet fasen som egoistisk fordi barna tillegger dyr, insekter eller døde ting sine egne menneskelige egenskaper, følelser og motiver. De forstod det sånn at ungene ikke klarte å se forskjell på dem selv og … vel, ting, og at det dermed var egosentrisk å se menneskelige egenskaper der det ikke fantes noen.

Senere har akademia oppdaget at det finnes andre kulturer (noe nåtidens barnehager må forholde seg til) hvor animismen ikke er noe man vokser fra. Isteden vokser man videre inn i en moden form for animisme. Tenk indianerne og Bror Bjørn. Tenk samisk kultur og deres levende landskap.

Ja, OK, «oppdaget» var kanskje litt slemt sagt. Men tenk på hvordan hvite menn tidligere anså urfolks animisme for å være et uttrykk for uvitenhet, underutvikling og dermed underlegenhet i forhold til dem. Her går det nemlig en potensiell viktig parallell til relasjonen mellom barn og voksen.

Den hvite, propre akademiske tilnærmingen av animisme som fenomen måtte altså oppgraderes for å bli kulturelt spiselig. Nå ordlegger de seg helt annerledes når animismen beskrives i lærebøkene – men jeg tror ikke noen videreutdannelse innen natursyn og kulturformidling tilbys.

For kultur er jo faktisk noe som formidles, og de som formidler kultur til barn, er de samme som barna tilbringer store deler av tiden sin med. Hvordan barna møtes i sin animistiske fase, har formodentlig veldig mye å si for retningen barnas natursyn tar etterpå. Barna er jo nettopp skrudd sammen for å suge til seg kunnskap og forståelse av hvordan samfunnet fungerer.

Jeg synes absolutt de voksnes natursyn er noe å forske på, nettopp fordi vi lever i et stadig mer flerkulturelt samfunn og fordi planeten trenger at vi justerer vår antroposentriske – altså menneskesentrerte – kultur en smule. Det kan godt hende vi har mye å lære av andre kulturer når det kommer til å forholde seg på en OK måte til (resten av) naturen.

Jeg fikk avslag på søknaden. Det kan jeg leve med. Det kan godt hende den forskeren som vant racet til slutt har mye mer å bidra med mot FNs klimamål enn jeg har, og på enkelte måter er jeg glad for at det ikke ble meg.

Men.

Selv om dette begynner å bli noen måneder siden nå, tenker jeg fortsatt på en av kommentarene i vurderingen av mitt prosjekt:

… it is loaded with an assumption that would be better phrased as a question.

Jeg er ikke helt sikker på hvilken del av problemstillingen min som burde blitt stilt som et spørsmål og ikke fremsatt som en underliggende påstand, men det står i grunnen bare mellom tre mulige biter. Enten er det den biten om at voksne formidler kultur og natursyn til barna, den biten om at vi lever i et antroposentrisk samfunn… eller så er det den biten om at bit 1 og bit 2 har en sammenheng og at vi faktisk oppdrar ungene til den kulturen vi nå engang har.

Dette er den deprimerende tingen.

Om pedagogutdanningen ikke har forstått at voksne formidler kultur og natursyn gjennom måten de møter barna på, og syns at vi trenger mer forskning før vi kan gå videre til å finne ut hvordan vi legger til rette for en mer økologisk bærekraftig kultur, så har vi et problem.

Dette har vi ikke tid til å vente på. Hvis kultur, uavhengig av dens tilstand, ikke formidles av tidligere generasjoner til nye, så raser vel fort vekk hele samfunnsstrukturen sammen. Skal vi virkelig forske enda mer på dette før vi kan påstå det høyt i en akademisk tekst?

I så fall er jeg glad for at jeg stod hardt på barrikadene for å være hjemme med barn i min småbarnsmortid, og at hjemmeundervisning også er et mer og mer stuerent alternativ. Jeg er også glad for at jeg slipper å ta denne kampen i en akademisk posisjon.

Hvis ungen din kommer løpende full av begeistring til en barnehagevoksen med sine betraktninger om at naturen er levende og sjelfull, og der blir møtt av en litt overbærende latter og såkalt «veiledning» om hvordan verden virkelig henger sammen…

Hva da?

Antagelig finnes det generelt kompetente pedagoger der ute som evner å ta øyeblikket på kornet og villig går inn i det de kaller «åpen undring» sammen med barnet for å utforske naturen videre. Mange av dem er gode på det, heldigvis, selv om den økologiske kompetansen i seg selv kanskje ikke helt er på plass.

Men er det godt nok?

Vil vi ikke heller at ungene skal bli møtt med noen som forstår at de der og da, i alle de små undringsøyeblikkene, er med på å forme vår fremtidige kultur for natur?

Jeg tror faktisk ikke at de som gir dem kompetansen har forstått denne delen av mandatet sitt.

Det er kanskje en av årets mest skremmende oppdagelser så langt.

Derfor bør du ha dyr (selv om de er i bur)

Da jeg var liten, vokste jeg opp i det de fleste etterhvert yndet å kalle en dyrehage. På rommet mitt har jeg hatt både hamster, marsvin, undulater og fisker – og på det som nå er vaskerom, bodde det en papegøye (hele det rommet var faktisk «bur» – vi hadde en nettingramme som dør, bare, og der bodde han sammen med noen undulater han bestemt mente bare var hans). I stua stod det et digert akvarium (pappas hobbyprosjekt, han drev med oppdrett), og søstrene mine hadde minst like mange dyr som jeg hadde på mitt rom. I tillegg hadde vi en chinchilla som het Tertit. Han bodde i den gamle gangen. Og en dvergkanin som het Rulle. Han bodde på kjøkkenet.

Vi hadde hunder også. Alltid. Og senere en katt, som jeg fikk når jeg flyttet ut for første gang. Det funka ikke helt med den første husverten, så jeg dro hjem igjen etter ikke så lenge. Når jeg flyttet ut igjen, fikk jeg ikke med meg katten. Da hadde han visst på en eller annen merkelig måte blitt mamma sin.

Ute? Der hadde vi hest. I hagen. Barndomshjemmet mitt er ikke en gård eller en småbruk, det er en helt vanlig (men relativt stor) tomt med plen og hus, rett ved Europaveien. Men hest hadde vi. I det ombygde uthuset. Folan het han. Og som stallkamerat hadde han en stor, hvit kanin.

Senere, når vi ikke hadde hest lenger, ble stallen redningssted for andre dyr vi kom over. Vi har hatt en skadet ugle der. Og et ekorn. Og drøssevis med små skapninger som kræsjet med kjøkkenvinduet. Eller dyr vi kom over langs veien – så vi noe som hadde skadet seg og trengte litt trygghet, pakket vi dem inn og plasserte dem i stallen til de var i form til å bli sluppet ut igjen.

Hele min barndom består av dyr. De var overalt. Ikke et eneste øyeblikk av den foregikk uten en liten venn eller fler tilstede. Små skapninger, store personligheter.

Og det gjorde noe med meg.

For det første ga det meg kunnskap om de forskjellige artene og dyrehold generelt. Jeg vet hva som skal til for at undulater legger egg, og jeg vet hvordan man håndterer fugleunger sånn at de blir fortrolige med mennesker (en av dem flyttet til min venninne, og den lærte sågar å prate!). Jeg vet at litt potetmel på ørene til en cocker spaniel gjør at pelsen blir fluffy og fin igjen, og at den fort får øreverk om man ikke passer på at ørene tørker godt inni etter et bad. Og jeg vet at det er relativt dumt å skille to hamstere som slåss uten å ha på en hanske (au).

For det andre, og kanskje enda viktigere: Jeg forstår dyr. Jeg vet hva det betyr når en papegøye bruser seg opp og blir smal i øynene. Jeg kan se forskjell på en hund som bjeffer fordi den er sint og en som bjeffer fordi den er glad – og en som er begge deler og ikke helt får bestemt seg for hvordan han skal håndtere din ankomst. Jeg skjønner hva hesten har i tankene når den plutselig stopper og begynner å skrape med hoven i sanda. Og jeg vet at chinchillaens plutselig irriterte kjefting gjerne kommer av at det enten fløy en fugl forbi vinduet – eller at noen snorka for høyt på rommet ved siden av.

Jeg lærte også at en undulat ikke bare er en undulat – noen er glade sjeler som kan synge deg svett i ørene av bare livsglede, mens andre er vimsete, stressa eller supernysgjerrige. (Du har ikke spist ostesmørbrød før du har hatt en undulat som har vasset lykkelig rundt i ketsjupen din.) Og at en hund ikke nødvendigvis forstår sin egen størrelse og posisjon her i verden (etter å ha sett tidligere nevnte cocker spaniel bli rasende på en diger schäfer ved navn King).

Alt dette er ting jeg egentlig ikke vet at jeg vet. Dette er kunnskap og forståelse som har sneket seg inn i meg uten at jeg har vært det bevisst. Fordi jeg ble født inn i et hjem som allerede hadde noen fine personligheter i dyreskikkelse, og fordi familien min på ingen måte sluttet å vokse etter at min yngste søster ble født.

Og det forklarer antagelig veldig mye av min naturforståelse i dag.

 

Nå er det jeg som er forelder. Det er jeg som skaper et av de to hjemmene min datter vokser opp i. Det er jeg som skal gi henne det jeg mener hun trenger. Og dyr må være en viktig del av det – selv om jeg etterhvert både ble allergisk mot ganske mye og begynte å bli svært skeptisk til dyr i fangenskap generelt. Ville jeg lære henne at dyr bare bor i bur for hennes egen fornøyelses skyld? At dyr var avhengige av mennesker for å overleve? Tankene har vært mange. Skepsisen har vært stor. Men jeg har også (såvidt) begynt å forstå hva som skjer med mennesker når de ikke får noen kontakt med dyr, og dermed ikke egentlig forstår at det finnes en hel verden der ute som ikke fungerer på menneskenes premisser.

Det er nemlig ganske vanskelig å se utenom sin egen forståelse når man har tatt den for gitt siden man var 4 år selv. Det er nesten umulig å forestille seg hva andre folk oppfatter når de møter et dyr, når de ikke er vant til det. Men det jeg ser, har fått meg til å revurdere alle tanker om dyr i fangenskap igjen.

For nå skjønner jeg hvor absolutt grunnleggende viktig det er å forholde seg til andre arter enn seg selv, på en god måte, i hverdagen, gjennom livet sitt. Det er bare da man kan forstå. Lære dyrenes språk. Virkelig fatte at dyr ikke er leketøy, virkelig forstå at de er levende skapninger med behov og personligheter som de faktisk kommuniserer til deg så fort du har vunnet deres tillit. At de faktisk ikke er der for å dekke dine behov, på noen måte, annet enn å la deg være i et fint forhold med dem.

Vi har en chinchilla nå, ved navn Småen. Han har bodd her i to og et halvt år, omtrent, i et stort bur (tenk dobbelt klesskap i takhøyde) som huldreungens pappa snekret for oss. Og jeg har sett hvordan ungen har vokst og blomstret og lært nettopp å forstå ham, håndtere ham omsorgsfullt og riktig, og utvide sine egne horisonter for hva kommunikasjon er. Hun vet nå hva lydene og kroppsspråket betyr. Hvordan bæsjen skal se ut, og hva vi må gjøre om den er feil. Hvilke tegn hun skal se etter for å passe på at han har det bra.

Jeg kan ikke gi henne hele den oppveksten jeg selv hadde (for hvor i alle dager skal jeg ha en hest og en papegøye i denne leiligheten?), men jeg kan gjøre litt. I forigårs snakket jeg med han som eier dyrebutikken, og vi er nå på leting etter en ung undulat til oss. Planen er etterhvert å ha to, samt å finne en chinchilla til, som kan gå sammen med han vi har. Har vi flaks, kan vi kanskje til og med håpe på undulategg om en stund!

Men jeg kjente langt inn i magen hvor riktig den avgjørelsen var når han fortalte meg at familier ikke kjøper smådyr lenger. Det er stor forskjell på unger før og nå – før fikk de kaniner, hamster og marsvin, men etterspørselen har gått ned. Unger i dag har ikke fjær- og pelskledde venner på rommet sitt, sånn som jeg hadde.

Jeg vet ikke hvorfor det har blitt sånn. Men jeg mistenker at det ikke er fordi de fleste barn nå bor på et småbruk der kaninene føder nye kaninunger og undulatene legger sine egne egg. Jeg er, for å være ærlig, veldig redd det er fordi ungene nå sitter med trynet i en skjerm og bare hører om dyr på TV eller såvidt ser dem på det årlige familieparkbesøket.

Et barn som bare kan snakke menneskespråk, er et fattig barn.

Og jeg er livredd for hva som skjer med kloden hvis neste generasjon ikke vet hvordan et kaninhjerte banker under varm pels. Om deres verden bare skal bestå av døde ting som kan erstattes når skjermen sprekker.

For en verden full av folk som bare registrerer sin egen eksistens, blir fort ødelagt.

 

Hadde du dyr når du var liten?

Har barna dine dyr nå?

Fortell! 🙂