Vi trenger å finne opp en ny menneskerase

For at denne bloggposten skal gi noen mening, bør du antagelig lese denne først.

Men for å gi deg en liten recap likevel, så er det sånn at det er vår kultur som tillater at vi tenker og handler som vi gjør. Om vi ikke hadde kulturelle normer som fortalte oss at vi står hevet over skaperverket og kan gjøre hva vi vil med det, så hadde vi heller ikke valgt å utnytte naturen langt over evne. De gamle grekerne hadde for eksempel alle tekniske muligheter til å utnytte naturen langt mer enn de gjorde – men de lot være, fordi de hadde et tankegods som sa at det ikke var en god idé.

Vi må dermed se på hva kulturen vår inneholder.

Det betyr blant annet at vi må få et bevisst forhold til hvordan vi kulturelt fremstiller oss selv. Hvordan menneskeheten ser ut i filmer, i bøker, i sangtekster, og i fortellingene vi skaper om oss selv når vi skal skape mening ut av galskapen.

Kort fortalt har vi to historier gående, parallellt og i schizofren kontrast til hverandre.

For det første er vi, som jeg har fortalt før, fanget i en fortelling hvor vi er Guds utvalgte forvalter av naturen, og det er bare opp til oss hvordan vi skal skalte og valte med alle ressursene Han ga oss bare fordi. Dette er et religionshistorisk faktum, og det gjennomsyrer fortsatt veldig, veldig mye av hvordan vi tenker i dag. Selv om vi bor i verdens mest sekulære land.

Men.

Dette er hvor det begynner å bli avslørende.

Vi har også en annen historie om oss selv. Den er langt mindre flatterende.

Jeg ser på FernGully på Netflix nå – jeg anbefaler at du ser den om du ikke har sett den før. I den ser vi alt fra alvenes og skogens perspektiv. Mennesket er der – men som et hittil antatt mytologisk monster som har plaget livet av stakkars Batty og de andre laboratoriedyrene. Det samme ser vi i romanserien Ravneringene av Siri Pettersen, som har mange av de samme trekkene. Mennesket er i starten et mytologisk vesen som egentlig ikke skal eksistere der heller. Når de oppdager at vi finnes, og når de etterhvert kommer seg inn i vår verden, fremstilles vi i et ikke spesielt positivt lys. Vi er destruktive, og vi vil besørge vår egen undergang uansett hvor mye magi de prøver å sende vår vei.

Vi er altså både uovertrufne forvaltere i Guds navn OG destruktive monstre på en gang. Jeg skal ikke engang gå inn på hva dette gjør med selvbildet vårt akkurat nå, men du kan tenke deg selv hvordan det ville være for en ungdom å vokse opp og stadig høre om hvor slem og jævlig og dum han er, samtidig som han vokser opp med en slags selvsagt hovmodighet.

Det vi mangler – det vi mangler helt fuckings desperat – er en historie som funker.

Vi trenger å finne opp en ny menneskerase.

En rase som faktisk klarer å eksistere på planeten.

En rase som tar sitt ansvar for å rydde opp på alvor, men som også klarer å holde balansen med resten av naturen. Som respekterer de økologiske begrensingene, som forstår at mennesket er en del av naturen, og som akkurat nå kan fungere som en bro mellom det slemme mennesket og en framtid som, vel, FINNES.

Vi trenger desperat noen som kan vise oss hvordan vi gjør dette, og vi trenger å få denne rollemodellen inn som en sterk kulturell trope i litteratur, film, musikk og ethvert annet kulturelt produkt vi kan tenke oss.

Det begynner å dukke opp små lysglimt her og der. Maja Lunde gjør for eksempel en kjempegod jobb i Bienes historie og Blå, og det er fantastisk bra at det begynner å skje noe.

Men vi trenger så mye mer.

Vi trenger en helt ny, sammenhengende og sterk kulturell fortelling om et godt menneske, etter flere århundrer med bullshit.

Så hvis du er livsstilsblogger, forfatter, tekstprodusent eller hva som helst: skriv et godt menneske. Skap det. Foredle det, og få det ut i det kulturelle som en slags veiviser.

Det trenger ikke være perfekt. Ingen rollekarakterer er troverdige om de er perfekte med en gang. Vi trenger faktisk å se henne utvikle seg fra der vi, den generelle menneskeheten, er NÅ, sånn at hennes fotspor blir mulige for oss andre å gå i. Skriv det som en oppvåknings- eller danningshistorie om du vil. En coming-of-age story.

Men for Guds og Gudinnens skyld:

Skriv det.

Vær så snill. <3

 

Du er faktisk skikkelig lost

Har du noen gang stoppet opp og tenkt over hvor innmari langt vi har rotet oss bort fra det som egentlig er bra for oss? Du vet, alle andre dyr og planter har noe vi kaller naturlig habitat. En tiger klarer seg ikke så godt i Antarktis, for eksempel, og en spurv gjør det sikkert dårlig i vann. Alle skapninger har på en måte sin egen lille flik av planetens mange nisjer, og trives best når visse forutsetninger er tilstede.

Men så var det oss, da. Menneskevesnene.

Hvor i alle dager hører vi hjemme hen? Hva er det vi trenger for å trives?

Det er helt sikkert ikke asfaltbelagte områder med høye skyskrapere på alle kanter. Vi hadde det ikke med å velge steinørkener når vi skulle finne et egnet sted å slå oss ned i «gamledager», selv om det var greit å finne ly i en hule. Om vi hadde valgt steinlandskap den gangen, ville vi sannsynligvis ikke vært her lenger. Vi hadde antagelig gått nedenom og hjem for mange årtusener siden.

Fordi vi trenger noe annet.

De aller fleste av oss får en positiv reaksjon når vi ser et bilde av natur med vann og frodig, grønn natur. Vi tenker at det er vakkert. Det gir oss en god følelse av… noe. Og dette noe er faktisk et gammelt urinstinkt som forteller oss at her er det bra, her kan vi slå oss ned, for her er det gode ressurser. Det er skog her sånn at vi finner både materialer, brensel og kjøtt, det er vann her som vi kan drikke og fiske fra, og det vokser mat her. Det er trygt her. Vi bør bli her. Her er det fint.

Et menneske i et steinlandskap er under konstant stress. Ingenting å spise. Ingenting å drikke. Og selv om hjernen vår klarer å tenke ut at det går fint an å kjøpe en burger og et glass cola rett borti gata der (som om det kan måle seg mot naturlig mat), så er det fortsatt noe som mangler. Urinstinktet vårt er slett ikke overbevist – det finnes faktisk ingen åpenbar grunn til at det skal være noe å leve av her.

Og dermed er man stressa uten å vite hvorfor. Man er redd og urolig for… noe, men uten å vite hva. Og psyken vår får problemer.

Det gjør forsåvidt også kroppen vår.

Den er bygget for noe annet enn å gå på flat, hard asfalt. Helst vil den klatre, svømme, løpe, hoppe, generelt sett være i levende, naturlig bevegelse i et variert landskap. Men det får den jo ikke, så den ender opp med ryggsmerter og kink i nakken etter altfor mange timer tilbrakt med hodet nedi en skjerm, og med overvekt etter altfor mange unaturlige kalorier den ikke får forbrent.

Kroppen vår får faktisk ikke lov til å drite skikkelig en gang.

Hvilket annet dyr i verden vet du om som går på do med bakbeina pent og pyntelig plassert i en 90-gradersvinkel?

Nemlig.

Vi er skikkelig lost.

Men ser du den grønne stien der borte?

Det er veien hjem.