Hvordan månen (ikke) påvirker deg

Har du hørt det engelske uttrykket «lunatic» noen gang? Eller «lunefull», som er en norsk versjon? Har du tenkt over hva det betyr, rent ordmessig? Svaret vil kanskje overraske deg. «Luna» er det latinske navnet på månen. «Lunatic» og «lunefull» er dermed egentlig bare andre navn på «månesyk». Fiffig, sant?

Vi har lenge visst at månen påvirker oss. Ikke bare påvirker den flo, fjære, fiskelykke og kvinnens menstruasjonssyklus, men det var lenge tenkt at den også påvirket vår atferd, helse og mentale tilstand. Det finnes for eksempel historier om hvordan sjansen for kriminalitet øker ved fullmåne, og hvordan kirurger helst ikke opererer mens månen er minkende fordi risikoen for dødsfall er større da, men stort sett regnes dette i dag som artige historier og ikke stort mer enn det. Man går med på at mange finner det vanskeligere å sovne ved fullmåne, men det er så langt det strekker seg. Noen få forskningsrapporter konkluderer med at ja, månen har effekt på menneskene. Men de fleste gjør ikke det.

Dette betyr jo likevel ikke at månen ikke har effekt. En grei måte å bedrive forskning på, er jo vanligvis å eliminere andre elementer som kan påvirke resultatet, men det ser det ikke ut til at de har gjort det med måneforskningen. De antar på en måte at månen er en magisk kraft som påvirker oss uansett, om vi kan oppfatte den eller ei.

(Hvilket i og for seg er ganske utrolig, siden de allerede vet at blinde mennesker har melatoninsykluser som er annerledes enn hos seende.)

Dette kan bety at det naturlige månelyset nå er så forstyrret av alt hva vi finner på av andre lyskilder, sånn at vi generelt bare er all over the place. Vi har ikke noen syklus å følge lenger. Dermed blir vi alle ustabile, stressa og aldri så lite lunefulle. Eller luneløse, kanskje. Det er et tankekors.

For hvis gammel visdom forteller oss at månelyset (det vil si en syklus av voksende og minkende lys) egentlig er i stand til å påvirke oss til å bli månegale på det mest intense… Da betyr det i teorien at vi alle er kronisk månegale i vår verden nå, siden vi lever under kronisk flombelysning (hvilket unektelig ville forklart en hel del – ordet «utbrent» brukes hyppig). Vi vet i alle fall at stressrelaterte lidelser er i oppsving, og det kan ha en viss sammenheng med at lyskildene forstyrrer oss. Melatonin er søvnhormonet som gjør oss trøtte om kvelden – og det kommer ikke til sin rett før det er mørkt rundt oss. På samme måte stiger stresshormonet kortisol mest om morgenen – nettopp når det begynner å bli lyst etter å ha vært mørkt.

Kanskje forskningen heller skulle konsentrert seg litt mer om hva vårt kunstige lys gjør. De vet at det potensielt er helseskadelig, og lysforurensningen er overalt. Men inntil videre kan vi jo begynne å eksperimentere litt på egenhånd. For hva om vi simulerte naturlig lys selv, og gjorde vårt beste for å imitere de naturlige lyssyklusene?

Har du prøvd å sette deg selv på en lysdiett noen gang? Eller har du merket forskjell etter en uke på fjellet, der lysforurensningen er begrenset eller helt borte?

Gjorde det noe med deg?

 

Månen og kvinnens syklus

De fleste vet at månen og kvinnens menstruasjonssyklus henger sammen. En gjennomsnittskvinnes syklus er jo like lang som en månesyklus, og selve ordet «menstruasjon» kommer fra det greske «menus» og «men»,  som betyr henholdvis måne og måned. Det er jo ikke tilfeldig. Men visste du at vi egentlig var ment til å være synkrone med både månen og andre kvinner?

Det er et kjent fenomen at kvinners sykluser har det med å synkronisere seg med hverandre. Om man bor under samme tak med andre kvinner, er i en tett venninnegjeng eller jobber tett på andre kvinner, opplever man ofte at man får mensen omtrent samtidig.

På samme måte tenker man seg at urkvinnen i en helt naturlig setting hadde eggløsning på fullmåne og menstruerte på nymåne. Nattens månelys var det som styrte hormonene hennes, og sørget for at eggene vokste med månen, før hun fikk eggløsning når månelyset var på sitt sterkeste.

Nå, i våre dager, har ikke månelyset monopol på himmelen lenger. De aller færreste av oss lever i naturlig mørke om nettene – vi har gatelys og lys fra biler, i tillegg til det lyset vi styrer selv innendørs. Dra opp på fjellet en stjerneklar natt, så skjønner du hva jeg mener. Det er ikke sånn at stjernene skinner klarere der oppe. Vi har bare blitt så vant til lysforurensningen at vi ikke lenger vet hvordan nettene våre egentlig er. Månens myke lys drukner i alt det kunstige lyset vi omgir oss med døgnet rundt, og dette gjør det naturlig nok vanskelig for kroppen å respondere riktig på lyspåvirkningen.

Dermed forstyrres altså vår naturlige menstruasjonssyklus, og vi kommer i utakt med månens.

Hvis du vil tilbake i månens rytme, er det heldigvis en forholdsvis enkel ting å gjøre. For mange av oss vil det være vanskelig å skru av alt lyset helt, men du kan ta kontroll over lyset på soverommet. Heng noe foran vinduet eller skru opp en persienne sånn at du stenger ute gatelys og andre lyskilder, og skru av lys i gangen, på badet eller andre steder som kan snike seg inn døråpningen. Lag det så mørkt du bare kan. Og når det nærmer seg fullmåne, kan du tenne et svakt, mykt lys for å etterligne månen så mye som mulig. Har du dimmer på lyspæren, så kan du til og med justere opp lyset i takt med månesigdens vekst på himmelen.

Lurer du på hvilken månefase vi har akkurat nå, så kan du finne det ut ved å se på en månefasekalender (denne kan sågar stilles inn på riktig tidssone), eller du kan laste ned en av mange mulige apper. Selv bruker jeg Delux Moon, og er veldig fornøyd med den.

Les også: Hvordan månen (ikke) påvirker deg