La oss snakke om menstruasjonen

…for alt du trodde du visste er feil.

Neida. Men vi har faktisk lært en hel masse som godt kan utfordres litt.

For det første: Menstruasjonen er ikke en forbannelse.

Jeg vet de har prøvd å fortelle deg det. I flere århundrer har de forsøkt å overbevise oss om det, faktisk. Ikke nok med at vi har vondt i magen og ryggen, men vi skal visst være urene også. Og er vi ikke urene, så er vi definitivt irrasjonelle og sippete.

Feil.

Det er ikke noe urent, ekkelt eller motbydelig med menstruasjonen.

Det blodet har krefter nok til å gi liv til en liten baby. Tenk på det! Det er superpowers! Og det skremmer livsskiten av menn. Hvilket er hvorfor de måtte tråkke litt på oss.

Og hva irrasjonell gjelder? Nope. Ikke det heller. Det som faktisk skjer når du menstruerer, er at du blir satt i en tilstand hvor du er åpen og sårbar nok til å kjenne på hva som faktisk er galt i din verden. Det er en gave. Det betyr at du virkelig kan ta tempen på tingenes tilstand, ikke bare for deg selv, men også for de du er glad i. Ikke minst ungene dine. Menstruasjonstiden er på mange måter en slags test som du gjør på vegne av dine fremtidige barn. Du får en forsmak på hvordan det er å være sårbar i den verdenen du lever i. Når du ser hva som er feil, kan du også gjøre noe med det – når du er litt mer beskyttet igjen.

Ja, det kan hende du henger deg opp i feil ting, men selve følelsen er vanligvis korrekt. Du må bare trene deg litt i å stille deg selv spørsmål om hva som er det helt grunnleggende problemet. Når du først kommer dit, vil du også se hva du bør gjøre med det.

Og nettopp derfor skal du ta de dagene mest mulig med ro. Du har en jobb å gjøre. Du må lytte innover. Du må meditere, smake på verden, kjenne etter. Gammel tradisjon sier faktisk at du er på ditt aller mest intuitive da.

Så nei. Det er ikke en forbannelse. Det er en gave, om du behandler den som det.

For det andre: Det er ikke en svakhet.

Du er ikke en mislykket mann, som Aristoteles mente (føkk ham). Du er en kvinne. Det var aldri meningen at du skulle løpe rundt i en manns tempo uten å påvirkes av din egen syklus. Du kan ikke sammenligne deg med barn eller gamle kvinner heller. Du er en kvinne i din beste alder. Det betyr at du for det første må planlegge litt, og for det andre må utøve egenomsorg akkurat når du trenger det.

Heldigvis kan de fleste av oss telle til 28. Og vi har en kalender.

Så fort du vet når neste menstruasjon er, kan du sørge for å rydde kalenderen for alt unødvendig tull minst de tre første dagene av menstruasjonen. Et par dager før kan du fylle skap og kjøleskap med det du vet du kommer til å få lyst på – du får litt mindre dårlig samvittighet når du har gitt deg selv forhåndstillatelse, om samvittighet er et issue. Dessuten er det skikkelig praktisk! Tenk sjokolade, bær, frukt, varm drikke, ferdigmiddager, potetgull… hva du nå enn trenger.

Du kan til og med bestille en time til ryggmassasje. Du vet du vil takke deg selv for det.

Og angående egenomsorg…

Du vet det ikke finnes noen grunn i det hele tatt til at du må vandre rundt med klam plast mellom beina, sant? Det finnes myke og behagelige tøybind som du kan bruke, og som kjennes mye bedre ut. Du bare legger dem i en fukt- og lukttett pose når du er ferdig med dem, før du legger dem på kokvask når du likevel skal vaske håndklær. Enkelt!

Om du ikke er så glad i klesvask, eller ikke kjører håndklevask så ofte, kan du bruke menskopp isteden. Den kjenner du faktisk ikke i det hele tatt når du har den i, og du trenger bare å tømme den en eller to ganger i døgnet. Det gjør du lett i morgen- eller kveldsdusjen, om du er bekymret for søl. Jeg betalte 200 kroner for min, for omtrent 12 år siden, og den er fortsatt i bruk. As we speak, faktisk.

Hvor mange penger har jeg spart på det, og hvor mye søppel har jeg ikke kastet? Nok!

Du må bare tenke litt annerledes.

Dette er hellige dager. Det er dager du får bare fordi du er kvinne, og bare mens du er fruktbar.

Hvordan ville det sett ut for deg om du behandlet menstruasjonsdagene som nettopp hellige?

Hva ville du faktisk gjort de dagene? Meditert? Hørt på en fin lydbok? Bare latt deg selv synke velfortjent ned i sofaen med et pledd og ikke stresse med at du på en måte ikke har lyst til å ligge der? Hva om du bare overga deg? Tok inn visdommen, istedenfor å fornekte den?

Hvordan disse dagene nå enn ville sett ut for deg: Gjør dem sånn neste gang.

Og nyt forskjellen det gjør i livet ditt. 🙂

Vi er på vei inn i en ny epoke

Det eneste som er garantert, er at alt forandrer seg.

Vi er litt som fisker som ikke kjenner noe annet enn vannet vi svømmer i, og ikke engang er oppmerksom på det. Vi forstår ikke at det har vært andre levemåter og tankesett før oss, og at det vil komme nye etter oss. Vi forstår heller ikke at hver eneste tanke vi tenker er formet av kulturen vi har vokst opp i. Hvor mye kulturelt tankegods vi faktisk bærer på, som kanskje har sine røtter i mindre heldige bevegelser.

Lenge, veldig lenge, har vi levd i et patriarkat. Det er mennene som har styrt verden. Det er de maskuline verdiene som har regjert. Kontroll. Lydighet. Kamp. Ikke tenk selv, tilpass deg eller blø. Er du ikke med dem, så er du mot dem. Er du i tvil, så spør en prest om rettleding. Alt du selv kan finne på å tenke, tro, si eller gjøre som ikke harmonerer med lydighetstanken, vil bli sett på som et opprør, som en trasshandling. Patriarkatet er paranoid og selvsentrert, og tror at alt som ikke umiddelbart adlyder fastsatte regler, er en direkte provokasjon.

I noen miljøer sitter dette sterkere enn ellers. Vi ser det kanskje best på hvilken president de valgte i USA, eller på Russlands stålkontroll på sine innbyggere, men også her hjemme eksisterer fenomenet. Skjult. I små bobler. I 2011 var det fortsatt 25% av norske foreldre som fysisk straffet barna sine.

Vi er på ingen måte ute av uføret.

Mange av samfunnets regler – som de aller fleste av oss anser for å være fullstendig normale – er direkte etterlevninger av patriarkatets glansdager. Det var nemlig menn som lagde dette regelverket, en gang for veldig lenge siden da hele systemet ble designet for å undertrykke kvinner, barn og menn av lavere status enn dem selv. Og hva skjer om du bryter reglene? Jo – du blir straffet. Ingen bryr seg for eksempel om du kan leksestoffet utenat fra før, du får en anmerkning om du ikke fysisk har gjort leksa likevel. Poenget er nemlig ikke nødvendigvis at du skal lære stoffet, poenget er at du skal lære å ta i mot en beskjed og adlyde. Ingen bryr seg om du har satt deg inn i den politiske saken i kommunestyremøtet heller, for den del. Hovedsaken er at du stemmer med gruppen din, uansett hvor idiotisk det måtte være. Hvis ikke? Da risikerer du å bli sparket ut. Det å adlyde er fortsatt hovedregelen.

(La meg ikke engang begynne om menn og hersketeknikk og debatt.)

Det er normalt, men det burde aldri vært normalisert.

Vi forstår ikke hva normalt for en kvinne egentlig er, før vi begynner å se for oss hvordan verden hadde vært om kvinner hadde satt dagsordenen.

Vi hadde hatt arbeidssykluser istedenfor arbeidstider. En tid for å jobbe aktivt og energisk, og en tid for å hvile på sofaen med sjokoladeskåla på fanget.

Ungene våre ville aldri blitt slått for å ikke adlyde fars regler.

Miljøgifter ville ikke vært i bruk – vi blir sykere enn menn av miljøgifter.

Vi er forresten mye mer opptatt av miljøet enn menn også, så verden ville vært i langt bedre forfatning.

Det ville vært et gudinnetempel tilgjengelig for oss når vi måtte ønske, omgitt av grønn natur, og med null behov for å skrifte sine synder.

Religion ville vært nærende og styrkende. Fordi Moder Jord, den opprinnelige europeiske Modergudinnen, er hun som gir oss fysisk og psykisk næring.

Vi ville aldri sendt våre sønner i krigen for å kjempe meningsløse kamper.

En hel rekke autoimmune sykdommer ville vært forsket mer på og antagelig unngått.

 

Verden ville vært helt annerledes.

 

Heldigvis begynner pendelen å svinge over til den andre siden igjen.

Jeg ser tegn på det hver eneste dag.

I den verden jeg for det meste beveger meg i allerede, er det å tenke selv, kjenne etter og leve autentisk, sett på som et tegn på sunnhet og styrke. Noe annet er utenkelig. Ingen reagerer med sjokk og vantro om man velger å gjøre noe annet enn det som forventes (det blir generelt ikke forventet noe annet enn at man skal være tro mot seg selv), og ingen tar det som en personlig provokasjon – for de vet at det ikke er noen.

(Det er interessant nok flest kvinner som lever sånn.)

Og hun kommer. Den nye epoken er på vei, og den vil i mye større grad være på kvinnens premisser.

Jeg tror det blir fint.

 

Månen og kvinnens syklus

De fleste vet at månen og kvinnens menstruasjonssyklus henger sammen. En gjennomsnittskvinnes syklus er jo like lang som en månesyklus, og selve ordet «menstruasjon» kommer fra det greske «menus» og «men»,  som betyr henholdvis måne og måned. Det er jo ikke tilfeldig. Men visste du at vi egentlig var ment til å være synkrone med både månen og andre kvinner?

Det er et kjent fenomen at kvinners sykluser har det med å synkronisere seg med hverandre. Om man bor under samme tak med andre kvinner, er i en tett venninnegjeng eller jobber tett på andre kvinner, opplever man ofte at man får mensen omtrent samtidig.

På samme måte tenker man seg at urkvinnen i en helt naturlig setting hadde eggløsning på fullmåne og menstruerte på nymåne. Nattens månelys var det som styrte hormonene hennes, og sørget for at eggene vokste med månen, før hun fikk eggløsning når månelyset var på sitt sterkeste.

Nå, i våre dager, har ikke månelyset monopol på himmelen lenger. De aller færreste av oss lever i naturlig mørke om nettene – vi har gatelys og lys fra biler, i tillegg til det lyset vi styrer selv innendørs. Dra opp på fjellet en stjerneklar natt, så skjønner du hva jeg mener. Det er ikke sånn at stjernene skinner klarere der oppe. Vi har bare blitt så vant til lysforurensningen at vi ikke lenger vet hvordan nettene våre egentlig er. Månens myke lys drukner i alt det kunstige lyset vi omgir oss med døgnet rundt, og dette gjør det naturlig nok vanskelig for kroppen å respondere riktig på lyspåvirkningen.

Dermed forstyrres altså vår naturlige menstruasjonssyklus, og vi kommer i utakt med månens.

Hvis du vil tilbake i månens rytme, er det heldigvis en forholdsvis enkel ting å gjøre. For mange av oss vil det være vanskelig å skru av alt lyset helt, men du kan ta kontroll over lyset på soverommet. Heng noe foran vinduet eller skru opp en persienne sånn at du stenger ute gatelys og andre lyskilder, og skru av lys i gangen, på badet eller andre steder som kan snike seg inn døråpningen. Lag det så mørkt du bare kan. Og når det nærmer seg fullmåne, kan du tenne et svakt, mykt lys for å etterligne månen så mye som mulig. Har du dimmer på lyspæren, så kan du til og med justere opp lyset i takt med månesigdens vekst på himmelen.

Lurer du på hvilken månefase vi har akkurat nå, så kan du finne det ut ved å se på en månefasekalender (denne kan sågar stilles inn på riktig tidssone), eller du kan laste ned en av mange mulige apper. Selv bruker jeg Delux Moon, og er veldig fornøyd med den.

Les også: Hvordan månen (ikke) påvirker deg