Derfor bør du ha dyr (selv om de er i bur)

Da jeg var liten, vokste jeg opp i det de fleste etterhvert yndet å kalle en dyrehage. På rommet mitt har jeg hatt både hamster, marsvin, undulater og fisker – og på det som nå er vaskerom, bodde det en papegøye (hele det rommet var faktisk «bur» – vi hadde en nettingramme som dør, bare, og der bodde han sammen med noen undulater han bestemt mente bare var hans). I stua stod det et digert akvarium (pappas hobbyprosjekt, han drev med oppdrett), og søstrene mine hadde minst like mange dyr som jeg hadde på mitt rom. I tillegg hadde vi en chinchilla som het Tertit. Han bodde i den gamle gangen. Og en dvergkanin som het Rulle. Han bodde på kjøkkenet.

Vi hadde hunder også. Alltid. Og senere en katt, som jeg fikk når jeg flyttet ut for første gang. Det funka ikke helt med den første husverten, så jeg dro hjem igjen etter ikke så lenge. Når jeg flyttet ut igjen, fikk jeg ikke med meg katten. Da hadde han visst på en eller annen merkelig måte blitt mamma sin.

Ute? Der hadde vi hest. I hagen. Barndomshjemmet mitt er ikke en gård eller en småbruk, det er en helt vanlig (men relativt stor) tomt med plen og hus, rett ved Europaveien. Men hest hadde vi. I det ombygde uthuset. Folan het han. Og som stallkamerat hadde han en stor, hvit kanin.

Senere, når vi ikke hadde hest lenger, ble stallen redningssted for andre dyr vi kom over. Vi har hatt en skadet ugle der. Og et ekorn. Og drøssevis med små skapninger som kræsjet med kjøkkenvinduet. Eller dyr vi kom over langs veien – så vi noe som hadde skadet seg og trengte litt trygghet, pakket vi dem inn og plasserte dem i stallen til de var i form til å bli sluppet ut igjen.

Hele min barndom består av dyr. De var overalt. Ikke et eneste øyeblikk av den foregikk uten en liten venn eller fler tilstede. Små skapninger, store personligheter.

Og det gjorde noe med meg.

For det første ga det meg kunnskap om de forskjellige artene og dyrehold generelt. Jeg vet hva som skal til for at undulater legger egg, og jeg vet hvordan man håndterer fugleunger sånn at de blir fortrolige med mennesker (en av dem flyttet til min venninne, og den lærte sågar å prate!). Jeg vet at litt potetmel på ørene til en cocker spaniel gjør at pelsen blir fluffy og fin igjen, og at den fort får øreverk om man ikke passer på at ørene tørker godt inni etter et bad. Og jeg vet at det er relativt dumt å skille to hamstere som slåss uten å ha på en hanske (au).

For det andre, og kanskje enda viktigere: Jeg forstår dyr. Jeg vet hva det betyr når en papegøye bruser seg opp og blir smal i øynene. Jeg kan se forskjell på en hund som bjeffer fordi den er sint og en som bjeffer fordi den er glad – og en som er begge deler og ikke helt får bestemt seg for hvordan han skal håndtere din ankomst. Jeg skjønner hva hesten har i tankene når den plutselig stopper og begynner å skrape med hoven i sanda. Og jeg vet at chinchillaens plutselig irriterte kjefting gjerne kommer av at det enten fløy en fugl forbi vinduet – eller at noen snorka for høyt på rommet ved siden av.

Jeg lærte også at en undulat ikke bare er en undulat – noen er glade sjeler som kan synge deg svett i ørene av bare livsglede, mens andre er vimsete, stressa eller supernysgjerrige. (Du har ikke spist ostesmørbrød før du har hatt en undulat som har vasset lykkelig rundt i ketsjupen din.) Og at en hund ikke nødvendigvis forstår sin egen størrelse og posisjon her i verden (etter å ha sett tidligere nevnte cocker spaniel bli rasende på en diger schäfer ved navn King).

Alt dette er ting jeg egentlig ikke vet at jeg vet. Dette er kunnskap og forståelse som har sneket seg inn i meg uten at jeg har vært det bevisst. Fordi jeg ble født inn i et hjem som allerede hadde noen fine personligheter i dyreskikkelse, og fordi familien min på ingen måte sluttet å vokse etter at min yngste søster ble født.

Og det forklarer antagelig veldig mye av min naturforståelse i dag.

 

Nå er det jeg som er forelder. Det er jeg som skaper et av de to hjemmene min datter vokser opp i. Det er jeg som skal gi henne det jeg mener hun trenger. Og dyr må være en viktig del av det – selv om jeg etterhvert både ble allergisk mot ganske mye og begynte å bli svært skeptisk til dyr i fangenskap generelt. Ville jeg lære henne at dyr bare bor i bur for hennes egen fornøyelses skyld? At dyr var avhengige av mennesker for å overleve? Tankene har vært mange. Skepsisen har vært stor. Men jeg har også (såvidt) begynt å forstå hva som skjer med mennesker når de ikke får noen kontakt med dyr, og dermed ikke egentlig forstår at det finnes en hel verden der ute som ikke fungerer på menneskenes premisser.

Det er nemlig ganske vanskelig å se utenom sin egen forståelse når man har tatt den for gitt siden man var 4 år selv. Det er nesten umulig å forestille seg hva andre folk oppfatter når de møter et dyr, når de ikke er vant til det. Men det jeg ser, har fått meg til å revurdere alle tanker om dyr i fangenskap igjen.

For nå skjønner jeg hvor absolutt grunnleggende viktig det er å forholde seg til andre arter enn seg selv, på en god måte, i hverdagen, gjennom livet sitt. Det er bare da man kan forstå. Lære dyrenes språk. Virkelig fatte at dyr ikke er leketøy, virkelig forstå at de er levende skapninger med behov og personligheter som de faktisk kommuniserer til deg så fort du har vunnet deres tillit. At de faktisk ikke er der for å dekke dine behov, på noen måte, annet enn å la deg være i et fint forhold med dem.

Vi har en chinchilla nå, ved navn Småen. Han har bodd her i to og et halvt år, omtrent, i et stort bur (tenk dobbelt klesskap i takhøyde) som huldreungens pappa snekret for oss. Og jeg har sett hvordan ungen har vokst og blomstret og lært nettopp å forstå ham, håndtere ham omsorgsfullt og riktig, og utvide sine egne horisonter for hva kommunikasjon er. Hun vet nå hva lydene og kroppsspråket betyr. Hvordan bæsjen skal se ut, og hva vi må gjøre om den er feil. Hvilke tegn hun skal se etter for å passe på at han har det bra.

Jeg kan ikke gi henne hele den oppveksten jeg selv hadde (for hvor i alle dager skal jeg ha en hest og en papegøye i denne leiligheten?), men jeg kan gjøre litt. I forigårs snakket jeg med han som eier dyrebutikken, og vi er nå på leting etter en ung undulat til oss. Planen er etterhvert å ha to, samt å finne en chinchilla til, som kan gå sammen med han vi har. Har vi flaks, kan vi kanskje til og med håpe på undulategg om en stund!

Men jeg kjente langt inn i magen hvor riktig den avgjørelsen var når han fortalte meg at familier ikke kjøper smådyr lenger. Det er stor forskjell på unger før og nå – før fikk de kaniner, hamster og marsvin, men etterspørselen har gått ned. Unger i dag har ikke fjær- og pelskledde venner på rommet sitt, sånn som jeg hadde.

Jeg vet ikke hvorfor det har blitt sånn. Men jeg mistenker at det ikke er fordi de fleste barn nå bor på et småbruk der kaninene føder nye kaninunger og undulatene legger sine egne egg. Jeg er, for å være ærlig, veldig redd det er fordi ungene nå sitter med trynet i en skjerm og bare hører om dyr på TV eller såvidt ser dem på det årlige familieparkbesøket.

Et barn som bare kan snakke menneskespråk, er et fattig barn.

Og jeg er livredd for hva som skjer med kloden hvis neste generasjon ikke vet hvordan et kaninhjerte banker under varm pels. Om deres verden bare skal bestå av døde ting som kan erstattes når skjermen sprekker.

For en verden full av folk som bare registrerer sin egen eksistens, blir fort ødelagt.

 

Hadde du dyr når du var liten?

Har barna dine dyr nå?

Fortell! 🙂

Er du en froskemaker?

Du har helt sikkert hørt eventyrfortellingen mange ganger: En prinsesse finner en frosk, og hun må kysse ham for å sette ham fri fra forbannelsen. Fokuset ligger alltid på prinsen og prinsessen, og veldig sjelden får vi høre hva som egentlig skjedde før hun fant ham.

Det sies også at man må kysse en del frosker for å finne prinsen… men det er en ting man ofte overser. Nemlig den heksa som har gjort ham til en frosk i utgangspunktet.

Har du noen gang møtt en prins? Helt i starten var han oppmerksom og søt, og han oppførte seg virkelig som drømmemannen sammen med deg. Du var helt overbevist om at dette var ekte vare, at du endelig hadde funnet lykken og at du bare kunne gjøre deg klar for å leve lykkelig alle dine dager til ende. Men så begynte ting å skje. Dårlige ting. Og drømmeprinsen din viste seg å være et mareritt på to bein.

Og det kan godt hende han bare lekte med deg hele tida. Kanskje du rotet deg borti en skikkelig player og hadde maksimalt uflaks. Men kanskje det var noe annet som skjedde også.

Kanskje du faktisk demaskuliniserte ham. Kanskje du kysset prinsen og gjorde ham til en frosk.

Kanskje du, uten å vite det, faktisk er heksa i eventyret.

Kanskje du er froskemakeren.

 

Dronningkoden

Rett før jul kom jeg over en bok som heter The Queen’s Code, av Alison Armstrong. Det er en av de mest tankevekkende bøkene jeg har lest på lenge. Blant annet er en del av den viet til hvordan kvinner, ofte uten å vite det, demaskuliniserer menn og dermed tar fra dem både evnen og viljen til å være der for oss når vi trenger dem. Hvilket unektelig er en dårlig idé.

As the speaker slowly drew closer, he deliberately appraised Melissa’s pretty face and athletic figure. Then he smiled and said, “Oh, I see. You’re a Frog Farmer.” “A what?” Melissa demanded. “A Frog Farmer!”

 

Narrowing her eyes suspiciously, Melissa demanded, “And what exactly is a Frog Farmer?” “Well,” he replied with a lopsided grin, “some women turn frogs into princes. But that takes a queen, not a princess — or a shrew. Like most women, you, my dear, turn princes into frogs!”

 

Melissa’s gasp was echoed in the audience. Kimberlee’s friend sat down suddenly, glaring. The middle-aged man held out his hands, palms up, and shrugged his shoulders as if to say that it was a shame, but alas, nothing he could fix. As he walked back up the aisle, Melissa stuck out her tongue. Grumbling echoed around the room from women equally dissatisfied with the response. But Kimberlee was completely intrigued. She envisioned herself standing on the porch of a large white farmhouse with a field of frogs spread out before her. Each frog had a little human head with a face she recognized from her past. Kevin and Mathew looked up at her from the front row. Wow! she thought, I’m a Frog Farmer!

 

Armstrong, Alison A.. The Queen’s Code (Kindle Locations 80-86). PAX Programs, Inc.. Kindle Edition.

 

Vi er ulike

Kvinner og menn er forskjellige. Vi kommuniserer på helt fullstendig forskjellige måter. Og vi, spesielt hvis vi er mest vant til å forholde oss til andre kvinner, klarer ikke alltid å oversette det vi vil si til mannsk. Vi forventer også at han skal oppføre seg som en kvinne – vi vil at han skal være bestevenninnen vår; at han skal forstå oss intuitivt og si akkurat de rette tingene på akkurat det rette tidspunktet. Som en kvinne ville gjort. Når han ikke gjør det, tror vi han gjør det med vilje – fordi det er helt åpenbart for oss hvordan sånne situasjoner bør takles.

Men han er ikke en dårlig oppdratt, hårete kvinne, sier Armstrong. Han er en mann. Og det hjelper ikke deg om du straffer ham, kjefter på ham eller demaskuliniserer ham etter alle kunstens regler. Da skaper du jo bare flere problemer. Du gjør ham til en frosk. Men du vil ikke ha en frosk. Du vil ha en konge.

Hvis du er blant dem som kan se tilbake på en lang rekke frosker i livet ditt, eller har kommunikasjonsutfordringer med mennene i livet ditt nå, anbefaler jeg virkelig denne boken. Ikke bare forstår du mer av hvordan han tenker, men du får også vite hvordan du kan oversette deg selv sånn at han faktisk skjønner hva du sier. Derfra kan det begynne å gå den riktige veien igjen.

 

“Because there is no alternative: men and women are going to both be powerful, or both be weak. That is how it works.”

 

Armstrong, Alison A.. The Queen’s Code (Kindle Locations 1901-1902). PAX Programs, Inc.. Kindle Edition.

 

Tanker om Stortingsvalget 2017

Det har gått noen timer siden vi fikk resultatet av valget 2017 nå. Og jeg har prøvd å fordøye det, smake litt på hva jeg egentlig føler og tenker om det. Men jeg tror jeg mest er nummen enda. Kanskje det ikke har gått opp for meg hva som faktisk skjedde her, kanskje jeg har sett så mye av dette fra før av at det ikke overrasker meg den smule.

For det som faktisk skjedde her, er at folket har talt.

La oss bare sånn analytisk se på tallene:

Det er 2 millioner mennesker som har stemt på fossilpartiene (altså FrP, Høyre og AP).

En halv million har stemt på partiene som begynner å ta innover seg at kloden bør ha en høyere prioritet i politikken (altså KrF, Venstre og SP).

Og så er det 1/3-dels million som har stemt på de partiene som helt definitivt vil ha oss over i en mer bærekraftig retning (altså SV, Rødt og MDG).

Tygg på den litt?

For jeg vet som sagt ikke helt hvordan jeg skal reagere på dette.

Jeg har snakket med mange forskjellige mennesker før dette valget. Jeg tilhører ingen av blokkene; jeg er verken fullblods akademiker, fullblods arbeiderklasse eller noe som helst. Min bakgrunn, min familie, og mitt lokalmiljø er mangfoldig og delt – jeg kommer ikke inn i dette med noen sterk påvirkning fra noen av retningene. Det spiller ikke så stor rolle for meg om vi har en rød eller blå regjering, bare de tar vare på ressursene våre på en god og økologisk forsvarlig måte. Det er det viktigste.

Men det som gjorde mest inntrykk på meg denne gangen, er at en del av dem jeg har snakket med, rett ut og uten nevneverdig blygsel, har fortalt meg at «jeg stemmer FrP fordi jeg er egoistisk og vil ha flest mulig fordeler selv». Alle disse vet at bærekraft er en god idé, men politikerne fra den fløyen har skjønt at måten å nå folket på er å treffe dem rett i egoismen. Man kan ikke for et øyeblikk tro at flertallet vil ta hensyn til noen andre enn seg selv og sine nærmeste når de får kniven på strupen og må velge retning. Vårt eget overlevelsesinstinkt trumfer helheten. Det er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Det er bare sånn det er.

I tillegg til dette kommer språkvanskene.

Ja, jeg kaller det språkvansker.

Akademikerne kan ikke for sitt bare liv forstå at retorikkdebatter ikke går inn hos dem som aldri har satt sine bein i diskursanalyse (ofte nettopp i FrP, som tradisjonelt har lav utdannelse). Man kan diskutere ordenes dypere meningsinnhold til både Lévi-Strauss og Saussure revner i kantene, men det fremstår bare som tåkeprat og unnamanøvrering fra de egentlige, opplevde problemene som må løses. Dette er et kommunikasjonsproblem. Og det ligger ironisk nok mest hos akademikerne som ellers burde klart å analysere seg frem til sakens kjerne, og deretter ha redskapene til å endre fremgangsmåte.

Håpløst nok er det det samme som skjer når det gjelder klima. Det snakkes i hypotetiske vendinger om en usynlig gass som holder til høyt, høyt oppi lufta et sted. Om katastrofer som kanskje vil skje etter at vi har dødd. I et helt annet sted i verden. Vi kan ikke forholde oss til dette. Vi kan bare forholde oss til det vi har foran nesa akkurat nå. Og det bør være noe som gir personlige fordeler og hvis oppfattede verdi ikke avhenger av om du har lest Saussure eller ikke.

Det er ikke rart det går galt.

Vi trenger en helt annen tilnærming. Det vi gjør nå, funker ikke.

Nå, kjære leser, får vi antagelig den blåblåeste regjeringen i manns minne. Det betyr at vi som skjønner at dette ikke går, må ta ansvar selv. La være å vente på politikerne, de kommer ikke til å gjøre stort de neste fire årene. La være å rote det til med hypotetisk tåkeprat, hvis vi ikke snakker med oss selv. Utøve en viss form for språklig intelligens – nei, det betyr ikke å gi andre en oppvisning i hvor voldsomt flink du er til å analysere lingvistiske meningslag eller hvor stor evne du har til abstrakt tenkning, det betyr å tilpasse kommunikasjonen din til dem du snakker med. Se denne videoen (jeg håper du skjønner at det er satire).

Det betyr å få beina ned på jorda. Så fort som mulig. Både for økonomene og akademikerne, og for alle andre.

May the odds be ever in your favor.