Forberedelser til lammas 2019 – eller haustgroda, om du vil

I overimorra er den første høstfeiringen! Ikke et øyeblikk for tidlig i mine øyne, her jeg sitter med aircondition på og drømmer om kaldere dager. Det er bare å innse det – juli er virkelig ikke min greie, og spesielt ikke med all denne varmen. Så høst kan jeg godt feire med jubel og glede.

Som jeg nevnte i går, holder jeg på å flette sammen min egen spiritualitet. Lammas er jo den kommende høstfestens mest brukte navn, men det resonnerer ikke helt med meg. Det betyr jo egentlig loffmesse.

For det første spiser jeg ikke så mye korn, så der ryker den symbolikken. Og for det andre er jeg jo mer en urnaturkvinne enn jordbruksmagikvinne. Jeg vil heller ned til de rå naturkreftene når jeg feirer, og jordbruket er en veldig menneskelig og relativt fersk oppfinnelse.

Derfor omdøper jeg denne dagen til å bli min haustgroda.

Haust fordi det er årets første høstfeiring, og groda fordi det er en slags kreativ modernisering av norrønt gróði , som senere ble til det norskdanske grøde.

Det gir mening for meg.

De fleste tenker seg jo Lammas som en feiring av hva naturen gir. Det har jeg tenkt å snu på hodet. I fjor skrev jeg at denne dagen faller omtrent samtidig med World Overshoot Day, og at vi fra og med da av har brukt opp ressursene for resten av året.

I år er bruktopp-dagen i dag.

Min haustgroda-feiring skal reflektere det. Jeg skal ikke feire alle ressursene jeg får, eller overfloden, eller noe som helst. Dette er ikke tiden for det.

Isteden skal jeg feire alt jeg selv kan bidra med til å gjøre verden bedre. Alle evner og talenter jeg har, og muligheten jeg har til å bruke dem. Og jeg skal gi mine løfter, legge mine planer, og finne ut av hvordan jeg kan realisere dem.

Haustgroda er en tid for å gi tilbake.

Det er ikke bare oss på denne planeten. I dag så jeg en gjeng med spurver som hadde en skikkelig god dag ute på åkeren. De må få spise litt før vi tar alt. Naturen skal gi liv til mer enn mennesker.

(Selv fra et landsbruksperspektiv er det jo teit å spise opp frøene fra den første og faktisk beste avlingen uten å begripe at de bør såes og bli neste års grøde.)

Dette er en visdom vi også kan finne religiøse spor av fra tidligere. Kristendommen har aldri hatt rykte på seg for å være noen utpreget naturreligion, men dette med høsten har de fått med seg. På kristenspråket heter det førstegrøden (eller the first fruits på engelsk), og man bar frem høstens første frukter til tempelet og velsignet dem.

Jeg velger å tro at dette er restene av en eldre naturreligion som ble hengende igjen fordi det gir så veldig mye mening. En liten fun fact er jo at om du oversetter førstegrøde til gresk på Google Translate, så får du ordet aparchí. Og det betyr faktisk begynnelse.

Haustgroda er frøene fra den aller beste avlingen. Og de spiser du ikke mens du gleder deg over overfloden, for å si det sånn. De helliger du sånn at de kan såes i neste omgang.

I frøene ligger din nye begynnelse.

Hele planetens nye begynnelse.

Og dette sammenfaller faktisk nå med den dagen hvor vi har brukt opp alt.

La det synke inn litt.

Og så kan vi meditere litt over hva vi selv har å gi. Hvordan vi kan bygge videre på de ressursene vi har. Lete etter frøene, og velsigne dem når vi finner dem. For de er der. Det er jeg helt sikker på.

Om du har en business, kan dette være en god dag for å gå gjennom forretningsplanen. Definere ditt dypeste og mest hjertefølte WHY. Finne ut av hvordan du best kan være til nytte og glede med produktet ditt eller tjenestene dine.

Om du bare er deg, kan du tenke på samme måte. Hva vil du gi på sosiale medier? Hvilke ord vil du bruke når du snakker med andre? Har du en utdannelse du kan bruke til planetens beste? Er du god på gjenbruk og redesign? Kan du lage noe, eller lage en tutorial og spre kunnskapen?

Hva kan du gi?

Det er vanlig på disse naturfeiringene å spise og drikke godt. Det som passer seg da, er å spise ting som er i sesong. Jeg tenker laks og grønnsaker til middag den dagen, og så lage meg en god dessert av jordbær, rips og mynteblader etterpå. Kanskje jeg kjøper meg en flaske mjød. Og setter frem en skål med bær som kos utover kvelden.

Men det viktigste blir jo refleksjonen og den konkrete planen jeg håper å få ut av den. Og jeg begynner å få en viss idé om hvor haustgroda 2019 vil ta meg.

Om å skape sin egen spiritualitet

I dag skal jeg snakke om noe jeg ikke har snakket så mye om på en stund. Spiritualitet. Du skjønner, jeg bruker sommeren på å høre masse fine lydbøker, og jeg fylles opp av ny inspirasjon hver eneste dag.

For det går an å skape en utmerket vakker spiritualitet på egen hånd.

Det er lenge siden noen dikterte hvordan den pålagte religionen skulle praktiseres. I tusen år har vi hatt presteskap av ymse kvaliteter som har ment noe om det i et patriarkalsk system. Mennene var nærmere Gud, og dermed familiens og planetens overhoder. Kvinnene var mye lengre ned på rangstigen. Et lite hakk over barna. Bare noen få centimeter over den sataniske naturen.

Fun and slightly irrelevant fact: Har du noen gang tenkt over at ordet «hysterisk» og det greske ordet for livmor (hystera) kommer fra nøyaktig den samme roten? Jupp. Bare kvinner kunne være hysteriske, og det kom helt absolutt definitivt av at vi hadde en livmor. Fjerning av livmor heter den dag i dag hysterektomi.

Det feminine har blitt bortglemt, bortgjemt, latterliggjort og demonisert. Du husker paradisets Eva? Det er jo hennes skyld, alt sammen, for hun lurte Adam. Og Maria Magdalena? Hun var selvsagt en hore. Men mange mener hun egentlig var en prestinne av Isis isteden. Sånne fantes jo faktisk på den tida, selv om det er vanskelig for oss å forestille oss prestinner i en verden som nå er redusert til en slagmark hvor Gud og Allah holder på.

Det kvinnelige aspektet finnes egentlig ikke i bibelen. Men mange mener det faktisk er rester der. Som små arkeologiske funn som åpenbarer seg om du graver dypt nok.

I skapelsesberetningen snakker for eksempel Gud om et oss som har skapt mennesket i «vårt» bilde. Noen mener Sofia – altså selve Visdommen – er spor av det som en gang var en bibelsk representasjon av Gudinnen. Og ser man godt etter i for eksempel Salomos ordspråk, så ser man der at Visdommen sannelig benevnes som kvinnelig i den engelske oversettelsen:

Forsake her not, and she will preserve thee;
Love her, and she will keep thee.

Proverbs 4:6

Høres ut som en helt OK gudinne, gjør det ikke?

I riktig gamle dager bygde man også katolske kirker dedikert til Sofia, som på den tiden ble ansett for å være en helgen. Jeg besøkte faktisk en av dem i sommer, når vi var i Bulgaria. Og stavkirka her i bygda var i sin tid dedikert til jomfru Maria. Det var vanlig praksis i middelalderen.

Men verden gikk fremover. Middelalderen betegnes ofte som mørk, men for kvinner var fortsettelsen enda verre. Først ble de kvinnelige gudinnene forsøkt fjernet eller i beste fall katolisert og helgengjort, og deretter kom protestantismen til vår del av verden og gjorde ende på både jomfru Maria og sankta Sofia. (Og la meg ikke engang begynne å snakke om trolldomsprosessene, som gjorde ende på en hel rekke fler.)

Vi satt i bunn og grunn igjen med en mannsdominert liten sak av en religion.

Og det var livsfarlig for oss å ikke følge den.

Bakenfor i kulissene har kvinner over hele verden jobbet for å bygge opp igjen sin egen spiritualitet de siste 70 årene eller så. Skrive sine egne ritualer. Noe som resonnerer med dem, som gir dem mening. Vi har jo også krav og rett på å få praktisere noe som har et snev av kvinnelighet i seg, i motsetning til å be til en far, adlyde en nidkjær og straffende gud, eller feire sønnen hans.

Altså; Hvis du finner glede og trøst i din tro, og du kjenner at den er bra for deg, så er det helt OK for meg. Bare så jeg har presisert det. Dette er ikke for å disse det du tror på.

Men for meg blir det bare litt blodfattig og tomt.

Så jeg har også begynt å skape min egen spiritualitet. Flette den sammen, tråd for tråd. Veve en vakker helhet av fragmentene. Basert på hva min sjel sier er sant og ekte, basert på hva jeg ønsker å stå for og tro på her i livet, og basert på små rester jeg finner her og der av virkelig gamle tradisjoner og folklore.

Lenge fulgte jeg mer eller mindre wicca, og fikk en litt sterkere metthetsfølelse av det. Men også det vokste jeg fra. Det begynte å smake av «ting jeg bare fant på internet», om du skjønner hva jeg mener. Skal det være autentisk og ekte, må det nemlig komme fra sjelen. Og være tilpasset norsk natur. Vi er for eksempel ikke på det samme stedet som sør-England er, og de ligger et lite hakk foran oss i årstidene. Dermed gir det heller ingen mening for meg å kopiere de britiske eller amerikanske høytidsfeiringene.

Jeg holder på årshjulet med feiringene, og hvert år kommer jeg litt nærmere å fylle det med mine egne ting. Min egen symbolikk. Min egen mening.

Det er en lang vei å gå, men en givende en.

Den neste feiringen som kommer nå, er den 1. august. Da feirer paganistene Lammas – eller loffmesse, som det blir på norsk.

Jeg spiser helst ikke korn, og dermed blir det jo unektelig pointless å feire en loff. Dens andre navn er Lughnasadh, som er feiringen av en keltisk gud jeg ikke kjenner.

Derfor velger jeg heretter å gi denne feiringen mitt eget navn. Haustgroda. Haust fordi det er årets første høstfeiring, og groda fordi det er en slags kreativ modernisering av det norrøne gróði – det ordet som senere ble til «grøde» på dansknorsk.

Forberedelsene er såvidt i gang for den lille feiringen av min egen haustgroda. Men det får du (forhåpentligvis) lese mer om i morgen. 🙂