Hva lærer vi ungene?

Tanken er ikke til å unngå lenger. Kloden er i ferd med å forandre seg. Ikke bare vil fremtiden se helt annerledes ut med tanke på arbeidsmarkedet, men selve grunnlaget vil være endret. Når huldreungen min er like gammel som jeg er nå, vil det være 9 milliarder mennesker på planeten. Kloden vil være varmere. Vi er kanskje det siste landet som har rent drikkevann.

Den verdenen hun skal leve i, og ha voksenansvar i, er en helt annen verden enn den jeg lever i nå.

Det skremmer meg.

For hvis vi skal ta dette på alvor, hvis vi skal gjøre noe mer enn å nikke og jatte med når vi hører klimanyhetene, så må vi også handle deretter nå. Hvis vi skal ta innover oss det Greta Thunberg sier – at ungdommene kanskje ikke har noen OK fremtid – så må vi som foreldre også begynne å planlegge for det.

Vår største oppgave som foreldre er jo nettopp å forberede barna på den virkelige verden som venter dem. Før var det enkelt, fordi verden var relativ uforandret for de som kom etter. Men som første generasjon foreldre må vi faktisk forberede ungene på en fremtid vi ikke aner noe som helst om, utover at det kan bli skikkelig ille. Vi må lære dem det vi tror de kommer til å trenge, sånn at de ikke bare skal stå der med mobilen i handa og ikke skjønne hva man gjør med verden om man ikke kan swipe og scrolle den vekk.

Hvilke skills vil man trenge i 2050?

Det er det jeg spør meg selv om. For det er det som bør inn i hverdagen allerede nå, i en eller annen form.

Jeg kunne lært henne å dyrke mat. Men i en verden hvor tørken råder og ingenting gror, så er det fåfengt. Jeg aner ikke hva som vil gro her. Fiske? Havet er fullt av plast. Tørken senker vannstanden sånn at fiskerognen blir liggende på land og tørker ut i ferskvannselvene. Jakte? Det er ikke nok elg i verden til å mette 9 milliarder mennesker. Det ser faen ikke lyst ut.

Det er umulig å vite hvordan det blir. Sier jeg til meg selv, mens de fleste viterne sier at sannsynligheten er stor for at det blir matmangel. Og jeg vil jo helst ikke tenke på det. Jeg vil helst tenke at dette bare er plottet til en middels dårlig film, eller clickbait-overskrifter i nyhetene. Fake news.

Men kan jeg, som har ansvaret for en 11åring i 2019, tillate meg selv å tenke det? Mens hun selv streiker for klimaet?

Jeg kan jo ikke det.

Jeg har ingen svar. Jeg vet fortsatt ikke hva hun vil trenge av skills. Jeg kan ikke lære henne hvordan hun navigerer fremtiden.

Men det jeg kan gjøre, er å dyrke frem i henne de underliggende tingene hun vil trenge. Hun vil trenge kreativitet. Hun vil trenge problemløsning. Hun vil trenge å se mulighetene der andre ser søppel. Hun vil trenge en indre resiliens, en drivkraft og en styrke til å stå i tider med få ressurser.

Av og til er jeg sjeleglad for at verden har plassert meg på Navs minsteytelse. Jeg, som alenemor, lever nå på under 20k utbetalt i måneden. For henne er det bare halve livet i fattigdom – hun har en far og en utvidet familie som gir henne alt hun trenger, og hun har mer på kontoen sin enn jeg har. Men likevel får hun et forhold til det å leve vilt lykkelig for lite penger og med få ressurser. Hun får det fra meg. Nøysomhet er allerede kodet inn i henne.

Og selv om det er jeg som sees på som «uheldigheten» her, i og med at jeg har havnet helt på bunnen av inntektsstigen, er det jo jeg som representerer den reelle fremtiden slik den ser ut nå. Planeten vil nemlig kreve at Norges befolkning går ned på en fjerdedel av sitt nåværende forbruk. Vårt planetbudsjett for hele 2018 var brukt opp allerede 14. april. Det er ingenting som tyder på at overtrekket kom seinere i år. Vi er allerede på minus for 2019.

Det er som om du skulle levd på kredittkortet fra og med en uke etter at du fikk utbetalt lønn.

Det går jo ikke.

Så kanskje det er det beste stedet å begynne, da. Kutte forbruket med alt hva det medfører. Reparere klær istedenfor å kjøpe nye. Låne bøker på biblioteket istedenfor å bruke penger på det. Velge sykkel fremfor bil der det er mulig, velge tog fremfor buss der man kan. Ha en god plan for måltider og kjøleskap, sånn at man aldri kaster mat. Alt dette her blir jo vaner ungene får med seg når de etterhvert skal styre sine egne liv. De tilpasses det som blir en normal hverdag i fremtiden, og får i det aller minste med seg noen av redskapene de vil trenge.

La ungene observere hva du gjør. La dem se deg med nål og tråd når det går hull på ei bukse. Ta dem med på måltidsplanleggingen, og sett de økonomiske rammene på en fjerdedel av nåværende forbruk på normal inntekt – eller jobb deg gradvis ned mot det. Pengene kan du alltids spare så du kan investere i eiendom senere. Det slår ihvertfall enda et par nye sko du ikke bruker.

Så, hva gjør du allerede i dag som du kan bygge på?

Og hva er det neste steg for deg?

Hva lærer du ungene?

Det begynner visst å bli normalt?

God søndag, godtfolk!

Jeg tilbringer min søndag hos foreldrene mine, og bak meg her ser du det kirsebærtreet jeg kjøpte i fjor. Hva gjør man når man ikke har egen hage? Man annekterer litt av barndomshagen, selvsagt, for bær må man jo ha! Og det gleder mitt hjerte at treet mitt både har overlevd vinteren, og er fullt av knopper. Lykke!!

Og mens jeg er her, har jeg tenkt litt.

Du skjønner…

Jeg trodde jeg var så uvanlig.

Så unik og uvanlig. Spesiell, ikke sant? Min egen stil og ingen kunne fortelle meg hvilken trend jeg skulle følge, og alt det der.

Og jeg var vel kanskje også uvanlig en stund. Den gangen jeg måtte kjøpe mensbeger fra det store utland, og den gangen jeg måtte mase meg til at lokalbutikken skulle ta inn økologisk kjøttdeig, som en av de få som engang visste at økologisk var en mulighet. Det er over 10 år siden nå.

Men nå har vi kommet dithen, er jeg i ferd med å oppdage, at vi kan le litt av hele greia. «Husker du dengang vi brukte engangsbind og ikke visste bedre», liksom. Den gang «økologisk» var et salgsargument som var så godt at man kunne starte egne butikker på det. Det ble prøvd her i byen for et par år siden, men ble fort nedlagt. Rema1000 har bambustannbørster. Og det økologiske utvalget på Meny er så godt at du finner tidligere savnede kjøttdeig, samt smør, melk, spaghettisaus og sjokolade i øko-variant. Det er ikke lenger behov for alle de små, sære butikkene som dukker opp.

Det er på en måte bra. På en måte er det alt jeg noen gang har drømt om. Økologiske produkter til folket, lett å velge, god tilgang og til en ikke aldeles avskrekkende pris mange ganger heller. Jeg tror det skiller to-tre kroner på melka, og det har vi råd til. Vi er i ferd med å komme i mål. Vi klarte det!

Men det er litt rart likevel. «Kan det være….» , tenker jeg med litt sånn skrekkblandet fryd… «kan det være at jeg nå er å anse som… *svelger* …NORMAL? Hvordan i alle dager skjedde det?»

Og så får jeg litt sånn svetteperler trillende ned bakpå ryggen. For jeg vet ikke hvordan jeg gjør «normal». Jeg har ingen idé om hvem jeg er engang om jeg liksom er «normal». Jeg har danset mot strømmen siden jeg var 14. Jeg er vant til motstanden, til kampen, til å stå standhaftig for egne valg med sammebitte tenner og argumentasjonen på repeat i hodet i tilfelle jeg trenger den en gang.

Og nå trekker bare plutselig motstanderen på skuldrene av meg og plukker med seg et mensbeger på NELLY, av alle steder, før hun går på helsestudio for en time plogging.

Det er litt den følelsen du får når du er skikkelig gira for høy diskusjon, og motparten bare overser deg fordi du visstnok ikke har sagt noe radikalt likevel. Man blir ikke enige om å være uenige engang, liksom.

Og jeg bare…. Jada, neida, såeh.

Neida.

Jeg vet godt at det enda er en god del igjen før vi står i bærekraft. Men jeg ser at vi har kommet i gang, jeg ser at vi er mye mer bevisste nå enn vi var for 10 år siden.

Går det fort nok?

Antagelig ikke.

Men jeg tror det kommer til å gå veldig mye fortere de neste ti årene enn det har gjort frem til nå. For det er ikke så mye motstand lenger. Internet har sånn sett gjort underverker for oss, med tanke på både informasjon og inspirasjon. Tanker, ideer og oppskrifter sprer seg mye fortere. Se bare på denne bloggen her; akkurat nå er oppskriften på deodorant den mest leste. Fordi folk googler etter det. Folk er bevisste, og vil ha rene ting på huden.

Og så er spørsmålet, da, hva som er det neste steget? Hva som skjer når økologisk er normalt og folk har oppdaget de rene produktene?

Hvor skal vi gå videre derfra?

Jeg tipper det kommer til å handle om økonomi. Jeg tror det å jobbe hjemmefra blir det neste folk kommer til å kjempe for. Det kunne få styre sine egne dager, slippe å bruke bensin og olje for å komme seg på jobb, slippe å slite seg ut for å kunne nyte livet i et kvarter før det er på’n igjen.

Og jeg tror selvforsynthet kommer enda mer i fokus. Det å kunne høste sin egen mat, kortreist og hjemmedyrket, med alle gledene man får av hagearbeidet med på kjøpet.

Det er i alle fall mine drømmer, nå som jeg slipper å slåss for å få tak i økologisk kjøttdeig.

Hva drømmer du om?