Jeg har drevet rovdrift på meg selv

Du vet, jeg trodde jeg var flink.

Jeg trodde jeg gjorde det jeg skulle. Hvert eneste minutt jeg har sittet her foran skjermen med tastaturet på fanget og jobbet, jobbet, jobbet, har jeg trodd jeg har vært i rute. Jeg har jobbet for å fikse ting. Jobbet med å få jobbe. Jobbet med nye prosjekter. Og etter at jobbingen var ferdig, om det har vært med masteroppgaven, om det har vært egne prosjekter eller om det har vært freelancingen? Da har jeg brukt enda litt mer krefter på å finne ut hvordan jeg kan jobbe mer. Jobbe bedre. Jobbe hardere. Jobbe smartere.

Men det var virkelig ikke smart.

Det var helt idiotisk.

For mens jeg har sittet her og jobbet, eller prøvd å få jobbe, har jeg faktisk ofret det jeg trenger for å i det hele tatt være i stand til å jobbe.

Jeg har ofret kostholdet. Pizza grandiosa går innmari mye kjappere å lage, og sparer en for masse krefter om man tenker på innkjøp av ingredienser, tid brukt på matlaging, og tid brukt på oppvask, samtidig som det er enkelt å spise mens man jobber. Men det gir deg ikke det du trenger av næring for å holde ut i lengda. Det er ikke bærekraftig, selv om det er en enkel løsning.

Putt på litervis med cola også, for å få en energiboost, så kommer man dit at…

…jeg har ofret søvn. Gudene vet hvor mange netter jeg har sittet oppe altfor lenge, bare for å bli ferdig med et eller annet, eller bare for å undersøke regelverk, muligheter, ideer og luftslott. Men uten søvn funker ikke hjernen så godt. Da blir jobben enda tyngre, og man må bruke enda mer tid på å gjøre den – og man er plutselig i en ond sirkel der man sitter til enda lengre utpå natta. Og ender til slutt opp med å måtte spise melatonin for å få sove i det hele tatt. Og det er en fryktelig dårlig idé i seg selv. Det siste du trenger når du uvitende prøver å ta livet av deg, er å kødde med hormonene dine. Tro meg.

Jeg har ofret muskelmasse. For mens hodet mitt har jobbet, har kroppen min stivnet og blitt ganske mange kilo tyngre. Det bildet av meg du ser oppe til høyre nå? Det ble tatt før jeg satt igang med innspurten på masteroppgaven. Det er godt over tre år siden. Og det er nesten 15 kg siden også.

Jeg har ofret velvære. Lange dusjer? Bodylotion, hårkur og neglelakk? Ja, særlig. Jeg satt opp håret i en ball når jeg begynte å skrive masteroppgave, og når jeg var ferdig, hadde jeg hår til midten av lårene. Ingen overdrivelse. Det skjedde faktisk.

Jeg har med andre ord ofret både helse og velvære for å finne ut av utdannelse og inntekt og dermed sikre min egen fremtid.

Men jeg trodde jeg var flink.

Jeg trodde jeg hadde skapt meg et liv der jeg kunne leve uten andres ideer om når jeg skulle gjøre hva, slik at jeg kunne legge opp dagen etter eget behov og få ting gjort i mitt eget tempo.

Jeg trodde jeg gjorde alle de riktige tingene.

Og ikke et eneste øyeblikk stoppet jeg opp og tenkte at for å kunne ha noen form for verken inntekt eller fremtid, så er jeg fullstendig avhengig av å ha en kropp som fungerer.

Det er virkelig helt fantastisk at jeg fikk en A på en masteroppgave uten å ha pusla sammen noe så totalt elementært.

Men nå kunne endelig en liten Fitbit-sak på venstre håndledd fortelle meg hvor dårlig det står til. Jeg har testa. Jeg har tatt dager hvor jeg bare har gjort som normalt. Eller det som har vært min normalt i flere år. Og vet du hvor mange skritt om dagen det er?

Det visste ikke jeg heller. Før nå.

Det er rundt 1000.

Det er ikke så veldig mange skritt mellom senga, doen, hjemmekontoret og sofaen, som for det meste har vært den runda jeg har gått når jeg nå engang har jobbet hjemmefra. De fleste andre får en spasertur fra bilen til kontoret, i det minste. Eller til bussen. Det får jo ikke jeg.

Så det er rundt 9000 færre skritt enn anbefalt.

Jeg har bare beveget meg en tiendedel av det jeg burde. Mens jeg har drevet rovdrift på meg selv.

 

Ye gods.

 

Unnskyld, kroppen.

Jeg skal fikse det nå.

Oppdatering om Fitbit – funker det?

I skrivende stund har jeg hatt på meg Fitbit’en min i 12 dager, og jeg begynner å få en føling med hvordan dette funker.

For deg som ikke aner hva det er – det er basically en pulsklokke. Den jeg kjøpte, er en Fitbit Charge 2, og den forteller deg hvordan og hvor mye du forbrenner gjennom dagen, hvor dypt du sover, hvordan formen din er i forhold til andre på din alder, og hvordan pulsen din oppfører seg over tid. Den måler hvor mange skritt du tar, du kan koble den på GPSen på mobilen, og du kan registrere trening som yoga, sykling og så videre.

For å få til å regne ut hvor mye du forbrenner og så videre, trenger den alderen din, hvor høy du er… og hva du veier akkurat nå.

Det var her mitt aller første sjokk kom.

Jeg har nemlig ikke veid meg på en stund, og jeg har for det meste gått med skjørt med strikk i livet. Men nå var det jaggu sannhetens time hva vekta angår også. Og den viste at jeg ikke har vært så tung siden jeg var høygravid. En langvarig fotskade pluss røykeslutt i november har satt sine spor, og selv om jeg både har kuttet ut cola og begynt å trene igjen, så har åpenbart ikke det forhindret en god del ekstra kg å legge seg.

Jaja.

Det er jaggu godt jeg nå har en Fitbit som kan fortelle meg hva jeg skal gjøre med dette, tenkte jeg. Ellers kunne man jo risikert å bli en smule frustrert.

Og Fitbit leverte.

Fitbit kunne for det første fortelle meg at jeg slett ikke sover nok. Jeg ligger i senga så lenge jeg burde, men jeg er våken i løpet av natta, og er noen ganger nede i 6 timers effektiv søvn. Det er altfor lite. Den forteller meg noen ganger også at jeg har gått 50 skritt i løpet av natta… og hvor jeg har gått hen da…. det har ikke jeg peiling på!

For det andre kunne Fitbit fortelle meg at jeg faktisk er i relativt godt form sånn hvilepulsmessig. Pulsen min ligger godt innenfor grensene for hva man kan forvente, og den sier at jeg er sånn ca «average to good» – det var jo en viss lettelse.

For det tredje viser Fitbit veldig godt når jeg har dårlige dager. For en uke siden viste den meg hva som skjer når jeg er fullstendig utmattet av ingen grunn i det hele tatt. Jeg hadde kardio-puls av å stå oppreist og sminke meg den dagen, så jeg måtte legge meg ned midt i og ta en pustepause før jeg kunne fortsette. Litt senere på dagen skjedde det igjen av at jeg børstet håret. Jeg tilbrakte mesteparten av den dagen i senga eller på sofaen, og jeg hadde puls på over 90 der jeg lå. Faktisk.

Og den viser meg hva som skjer når jeg har gode dager. Det er de dagene hvilepulsen min er relativt lav i utgangspunktet. Det er da jeg har energi til å eksistere. Ikke bare det, men den viser også utviklingen av hvilepulsen over tid. Nå kan jeg for eksempel se at pulsen min har sunket betraktelig over disse 12 dagene, og at jeg er inne i en god periode.

Av mer deprimerende ting, så viser den meg også hvor mange skritt jeg går de dagene jeg har levd som normalt her jeg jobber hjemmefra og ikke skal spesielt mange sted om dagen. Du vet de anbefaler 10 000 skritt om dagen, i alle fall inntil nå nylig? Vel. Jeg har normalt tatt ca 1000 av dem. Det er jo ikke rart jeg legger på meg.

Og det er her Fitbit får en veldig praktisk nytteverdi for meg.

Den er satt til å gi meg et nudge i timen, for å minne meg på å ta 250 skritt. Hver gang klokka er 10 på full time, vekker den meg opp fra hva jeg nå enn holder på med, og forteller meg hvor mange skritt jeg må ta på ti minutter for å «vinne timen». Og det funker. Det funker som gull. Jeg har en liten gate her jeg bor, som på en måte går i en sirkel. Det tar bare noen minutter å gå rundt, men det pleier å være nok til at jeg får score på time-skrittene.

På dashbordet i appen har jeg også oversikt over hvor mange skritt jeg har tatt (den har jeg stilt inn med målsetting på 6000 skritt om dagen akkurat nå, fotskade tatt i betraktning), hvor mye jeg dermed har forbrent av kalorier, hvor mange trapper jeg har gått opp (jeg bor i andreetasje, så dette er en super motivasjon til å gå ut med søpla og rydde ting ut i bilen og sånt), hvor mye vann jeg har drukket (det kom ikke som noen bombe at det var altfor lite), og hvor mye aktivitet jeg har hatt. For Fitbit måler og belønner deg for å ha vært i farta med et eller annet i mer enn ti minutter. Mer enn ti minutter tre ganger om dagen, gir meg de 30 minuttene jeg trenger for å se alt eksplodere i fine grønne tall.

Og det er det morsomme. Disse tingene blir grønne i appen når du når målene dine. En perfekt dag gir en fin grønnfarge å glede seg over. Og det er sikkert barnslig, men det er en yay-følelse. Det gir også litt motivasjon, for om du ser at du mangler tre trapper og 500 meter på at to sirkler skal bli grønne, så fikser du jo det før du legger deg!

I går var jeg kjempeflink. Jeg var ett minutt unna å nå søvnmålet mitt på 8 timer, men det får man kalle godt nok.

Så ja. Jeg er glad jeg investerte i denne lille saken. Den gir meg god oversikt, og den gir meg følelsen av å ha helsa sånn noenlunde under kontroll. Den gir meg også en slags sikkerhet i at jeg kan printe ut dagens pulsgraf og gi til legen, hvis det blir mange sånne «nesten besvime av å sminke seg-dager», samtidig som jeg mistenker at jeg kanskje vil kunne plukke opp en sakte oppadgående trend noen dager før det smeller igjen neste gang.

Fitbit sørger faktisk for at jeg tar bedre vare på meg selv enn jeg gjorde før jeg fikk den og fikk se tallene. Og vektmessig? Den kan fortelle meg at på disse 12 dagene har jeg gått ned 1,5 kg og at jeg er på vei mot en sunnere versjon av meg selv igjen.

Men best av alt? Jeg har begynt å glede meg til gåturene mine. Det er så deilig å gå nå som foten ikke gjør så vondt lenger, barbeintskoene kan hentes frem og vårsolen skinner!

 

Livsstilsendring – i form av en Fitbit Charge 2

Nå er det omtrent en uke siden jeg la om til paleo/primal-kosthold, og resultatene har ikke latt vente på seg. For første gang på mange år har jeg fått kjenne på det å være rastløs. Å føle et behov for å bevege meg, fremfor å bare dra teppet godt opp til haka og sove, og ellers ha en følelse av å vasse gjennom seigt vann. Dette kostholdet… det er naturens livskraft. Og jeg kjenner den gå inn i hver eneste celle i kroppen. Alt funker bedre. Fordøyelsen, bevegelsen, alt.

Det er en underlig følelse. Som jeg oppdaget at jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre med. Så da en venninne viste meg fitnessklokken sin (jeg visste knapt at det fantes, langt mindre hvordan det funka), så klarte jeg ikke helt å få det ut av hodet igjen. Grundige undersøkelser ble gjort, og etter et tips fra Fru Jacobsen...

Så sitter jeg her med en Fitbit Charge 2 på håndleddet.

Og ja, jeg vet det.

Teknologien skal ikke få lov å styre livene våre, vi har mer enn nok gadgets som det er, og en Skogfrue bør antagelig holde seg for god for å la et armbånd styre aktiviteten.

Men denne Skogfruen er lost.

Skogfruen har latt en industriell livsstil rote til kroppen sin. Det var ikke bare landskapet som ble forandret når fabrikkene og veiene spratt opp over hele Europa og USA. Kroppene våre endret seg også. Jeg har skrevet litt om månelyset tidligere, og om hvor lost vi er, men tenk på hva all den fabrikkerte maten gjør med oss – og tenk på hva oppvaskmaskin, vaskemaskin og biler også tar fra oss av bevegelse? Det er ganske sprøtt.

Og jeg har levd i denne sivilisasjonen en stund nå. Jeg har slavet i timevis foran skjermen og over bøkene for å få en bachelorgrad, så en bachelorgrad til, og til slutt en mastergrad. Jeg har jobbet, slitt og strevet – men jeg har gjort det med hodet.

Så kroppen min vet ikke hva den skal gjøre med all den energien den faktisk får når den får i seg ren, naturlig mat som er proppfull av næring. Jeg trenger litt hjelp til å finne ut av det – for det første så jeg ikke overdriver og brenner meg ut, for det andre så jeg heller ikke lander i sofaen og tenker at jeg ihvertfall ikke skal brenne meg ut. Jeg har diagnoser som fort kan føre til en ny kræsj om jeg ikke er forsiktig. Fitbit kan hjelpe meg litt med denne balansen, i og med at den tracker både puls og søvn, i tillegg til at den teller skritt og kan være med på trening og alle sånne ting som en fitnessklokke gjerne skal.

Dette er viktig informasjon å ta med til legen også, skulle behovet oppstå en gang. For man kan se i en graf hvordan ting utvikler seg over tid. Man kan se om man får forhøyet puls av å spise bestemte matvarer om man følger med på den, for eksempel. Eller hvordan hjertet hadde det under den aerobictimen – var pulsen optimal, eller så høy at det bare var stress? Så kan man gjøre justeringer, til man finner ut hva kroppen trenger.

Kostholdsendringen førte uventet nok til et ønske om en full livsstilsendring i løpet av en uke.

Så får vi se hva livsstilsendringen fører til rundt neste sving.