Ville, feminine bøker du må lese i sommer

/Reklame – inneholder linker til Bookdepository og Tanum/

Det er sommer, og det er på tide å grave dypt ned i bokhyllene for å finne frem til den riktige sommerlektyren! Og det er fint med chicklit og andre nobrainere på stranda, jeg digger det også, men samtidig… kan vi ikke bruke sommerferien på å bygge oss opp litt også? Bli litt smartere, litt klokere… og kanskje litt mer oss selv?

I hyllene mine nå har jeg noen bøker jeg gjerne vil dele med deg. Felles for dem alle er at de handler om det feminine – kvinnen – og hvordan vi har rotet oss (eller blitt rotet) vekk. Hvordan vi kan finne tilbake igjen, etter århundrer med verdens dårlige kvinnesyn og undertrykkelse. Dette er deprimerende historie og inspirasjon til en ny verden, samtidig, og absolutt nødvendig lesning i mine øyne.

Women Who Run With the Wolves // The Death of Nature // Northern Mysteries and Magick // Ecofeminism // The Heroine’s Journey // Woman and Nature

 

(Den eneste av disse som er oversatt til norsk, meg bekjent, er Women Who Run With the Wolves – den heter Kvinner som løper med ulver, og du kan kjøpe den her.)

 

Woman Who Run With the Wolves av den jungianske psykologen Clarissa Pinkola Estés har undertittelen Contacting the Power of the Wild Woman, og er rett og slett en klassiker som du absolutt burde ha i bokhylla di. Premisset i denne boka er at kvinnens psyke er markant forskjellig fra mannens, i og med at vi har en villkvinnearketype som lever, mer eller mindre lykkelig, i vår underbevissthet. Estés går gjennom myter og eventyr og illustrerer akkurat hvordan denne arketypen fungerer i oss. På denne måten viser hun deg også veien hjem til et liv som er mer i harmoni med hvem du egentlig er.

The Death of Nature av professor Carolyn Merchant er også en klassiker. Undertittelen er Women, Ecology and the Scientific Revolution, og boka er på mange måter en deprimerende, men svært nødvendig gjennomgang av hvordan vår verden faktisk har utviklet seg gjennom tidene. Du kan ikke forstå nåtidens kultur og samfunn før du forstår hvilke byggestener som ble brukt i tidligere generasjoner, og denne boka tar det fullstendig på kornet fra et europeisk perspektiv. Skal vi ha noen sjanse til å gjøre om på det, må vi vite hva som skjedde.

Northern Mysteries and Magick av Freya Aswynn er kanskje «the odd one out» i denne lille samlingen, men jeg inkluderte den av to grunner. 1) Det er grunnleggende viktig å forstå vår egen norske kultur og hva vi pleide å tro på før, utover det sørgelig lille man lærer på barneskolen. Og 2) I disse dager hvor Odins soldater begynner å røre på seg, er det eksepsjonelt viktig at vi også forstår det feminine aspektet i norrøn tro og spirituell praksis. Denne boka gir oss et viktig innspill i så måte.

Ecofeminism, editert av professor Karen J. Warren, er nok en grunnstein du burde ha i bokhylla di. Her får du vite om økofeminismens forskjellige aspekter – blant annet om hvorfor miljøsak også er kvinnesak. Ikke bare henger utnyttelsen av naturen veldig nært sammen med undertrykkelsen av kvinnen, men det er også kvinner som rammes hardest av både forurensning og klimaforstyrrelsen over hele kloden.

The Heroine’s Journey av psykoterapeut Maureen Murdock tar oss tilbake til mytenes verden igjen. Hun baserer denne boken på den kjente mytologen Joseph Campbells teori om heltens reise, og sier at kvinnen har også en psykologisk en reise hun skal gjennom. Campbell mente nemlig at kvinnen er selve målet, eller objektet om du vil, for helten. Murdock tar til motmæle, og viser gjennom bruk av mytene hvordan kvinnes tilsvarende utvikling ser ut. Alt behøver jo ikke være sentrert rundt mannen?

Woman and Nature, av Susan Griffin, har undertittelen The Roaring Inside Her, og er en økofeministisk og filosofisk klassiker som illustrerer hvordan mannen skapte den kulturen og den relativt ødelagte verdenen vi har nå. Boken er skrevet i lyrisk form, så den er både interessant og utfordrende samtidig, og den trekker frem den kvinnelige stemmen – i dyp kontrast til mannens – i håp om at kanskje kvinnen kan reparere noe av skaden som er gjort, så fort vi har reparert oss selv.

 

Jeg håper av hele mitt hjerte at du vil plukke opp og lese litt i minst en av disse bøkene i sommer, mens du har tid og mulighet til å fordøye og reflektere. Dette er viktig stoff, om du er enig i budskapet eller ikke.

 

Har du lest noen av disse bøkene?

Har du andre boktips i samme genre?

Ble du fascinert av en spesiell tittel i denne lille lista?

Fortell meg i kommentarfeltet! 🙂

 

I går var jeg på nymåneseremoni

Noen ganger dukker det opp uventede ting akkurat når du trenger det som mest.

Livet har krølla seg til, alt står i stampe, og jeg kommer ingen vei. Jeg trengte en pause og en reboot. Og så var plutselig muligheten der.

I Oslo begynner det nemlig å skje spennende ting. Nye yogastudioer dukker stadig opp, og miljøet er nok også betraktelig mer levende enn det er her jeg bor når det kommer til en spirituell livsstil. Og nå var det altså en nymåneseremoni som skulle arrangeres av en ny gruppe som heter Wild Woman Circle, på et av disse nye yogastudioene.

Det er alltid spennende å dra på sånne ting, for man kan aldri helt vite hva man vil møte. Det er så mange ulike åndelige retninger og måter å gjøre ting på at det ikke alltid kommer helt klart fram i invitasjonene. Det blir en liten surprise når man kommer dit og får kjenne på stemningen, synes jeg.

Det var helt nydelig der. Det var et lite, koselig yogastudio i toppen av en stor bygning, med skråvinduer i taket og en rolig (selvsagt) atmosfære. I midten ble det gjort i stand et alter, og vi satt på myke yogaputer i en sirkel rundt. Bare kvinner – for det var kvinner denne nymåneseremonien var for. For å komme i kontakt med det dype feminine vi har i oss, og fornye oss i takt med månen.

Vi pustet og mediterte. Vi gikk gjennom noen kundaliniøvelser med ildpust, og vi satt en intensjon for den nye månesyklusen. Her følte jeg nok at jeg var litt i utakt med de andre – for meg handler nymånen om å gi slipp og «ta ut søpla», men jeg ser fler og fler ta den mykere varianten med å se den som en ny begynnelse isteden, og jeg skjønte vel ut av beskrivelsen at det var dette det kom til å dreie seg om. Jeg valgte likevel å være trofast mot min egen rytme. For hva er vel poenget med å finne sitt sanne selv om man ikke kan praktisere sin egen rytme?

I tillegg til de tingene som ofte hører med i en yogapraksis, så var det også tilført elementer av indiansk sjamanisme. Vi ble smudget i hvit salvie, og det ble sendt rundt en «talking stick» i form av en selenittstav. Retningene ble påkalt, og cedar ble delt ut sånn at vi kunne sende vår intensjon inn i den før den ble brent rituelt.

I tillegg fikk vi en god lydhealing på slutten, og jeg kjente det vibrerte dypt inni kjernen av meg selv. Akkurat dette har jeg aldri vært med på før, men det var en god opplevelse. Jeg slappet helt og fullstendig av, og følte meg hjemme i det. Og på slutten fikk vi lese orakelkortene våre, som vi trakk helt i begynnelsen av seremonien. Mine kort var gudinnen Athena, og Bjørnen.

Man kan godt si det var en god, vakker blanding av åndelige retninger. Jeg klarte ikke helt å legge vekk tankene om kulturell appropriering – og ikke minst spørsmålet om hvordan jeg kan finne min egen vri på dette, med europeiske røtter. Hva ville en volve ha gjort? Men jeg klarte å legge det vekk akkurat nok til at jeg virkelig hadde utbytte av kvelden, som det kjennes ut i dag.

For selv om det var et godt stykke å kjøre hjem… og selv om det ble sent og jeg er ganske trøtt i dag… så har jeg faktisk betraktelig lavere puls i dag enn jeg har hatt de siste dagene. Dette var sunt for meg. Dette ga meg et input jeg sårt trengte akkurat nå. Det var fantastisk godt å bare la noen andre ta seg av ting en liten stund.

Og det ga meg ikke minst inspirasjon til hvordan jeg skal videreutvikle min egen, spirituelle vei her hjemme.

 

Feminisme som tilknytningsskade

I dag sitter jeg her og tenker litt på feminisme.

De siste dagene nå har jeg snakket litt med en amerikansk coach på Facebook, for å se om hun kunne hjelpe meg med å manifestere noen nye drømmer. Bakgrunnen er at jeg egentlig har gjort alt det jeg tenkte jeg hadde lyst til å gjøre med livet mitt. Jeg har en nydelig datter, jeg har tatt den utdannelsen jeg ville ha så langt som jeg ville ta den, jeg har flyttet inn i en leilighet som ligger akkurat der jeg ville den skulle ligge, jeg har fått den jobben jeg aldri i mitt liv trodde jeg kom til å få… Og selv om alt ikke på noen måte er perfekt, så er jeg ganske fornøyd med hvordan saker og ting har utviklet seg.

Nå er det på tide å sette noen nye mål. Spørsmålet er hva jeg virkelig vil ha denne gangen?

Svaret jeg kom frem til, ser ikke ut til å passe inn i det coachene vil jobbe med. De jobber utifra et perspektiv hvor feminisme og kvinnelig selvstendighet ser ut til å være det endelige målet. De kan hjelpe deg å finne penger og ressurser sånn at du kan skape deg ditt eget liv på dine egne premisser, men om man allerede har skapt det man ville på egne premisser og kanskje er klar for å gå over i en mer sam-skapende sfære med andre mennesker, så står man ironisk nok alene.

La meg forklare.

Feministisk tankegang sier at alt en mann kan klare, kan også en kvinne klare. Vi kan skifte dekk og snekre verandaer om vi vil, på samme måte som en mann kan skifte bleier og koke lapskaus. Det regnes som «life skills» – ting man bare burde kunne for å få livet til å funke best mulig. Og det sier seg selv at man bør ha skills nok til å klare seg uansett hva livet kaster mot en.

Men dette betyr ikke at alle må gjøre alt hele tiden. Denne type feminisme fører til utbrenthet – noe flere og flere kvinner tilsynelatende begynner å merke. I alle fall jeg.

Det er rett og slett en dårlig ressursfordeling av kreftene i et samfunn. Om du har en bedrift du skal drive, så lar du ikke regnskapsføreren lasse paller, og du lar ikke selgeren male vegger heller. Du lar dem gjøre det de er gode på, isteden for at de skal bruke unødvendig mye krefter på å gjøre noe de ikke passer til. En regnskapsfører har kanskje sittet så mye over bøkene at han er dritgod på tall og økonomi, men han har kanskje ikke den fysiske styrken til å ta tunge løft og jobbe effektivt på lageret uten å skade seg. En som derimot har bedrevet en del tunge løft i sin tid kan gjøre det enklere, raskere og med mye mindre innsats. Og man krever i alle fall ikke at regnskapsføreren skal føre regnskap etter at han har tilbrakt halve dagen med å løfte ting han egentlig ikke burde løfte.

Med maskulint og feminint er det litt på samme måte. Menn prøver å gjøre alt selv, kvinner prøver å gjøre alt selv. Alle overbelastes, om man tror på den vestlige ideen om individualitet som det store målet. Ikke bare det, men vestlig samfunn overbelaster også selve kloden i sin higen etter evig vekst. Et eller annet sted må jo dette stoppe.

(Og jeg snakker ikke nødvendigvis om mann og kvinne som sådan her, fordi en mann kan ha feminin energi og en kvinne kan ha maskulin energi, men la oss nå bare for ordens skyld holde oss til begrepene mannlig og kvinnelig. Siden det er det som ser ut til å styre tankegangen for tiden.)

Det vi har utviklet oss bort fra, er naturen i form av et overordnet økologisk system.

I naturen er det sånn at alt fungerer sammen. Trær fungerer best når de har et godt utviklet nettverk av sopp i bakken under seg – de kommuniserer med hverandre på den måten. Skogbunnens mangfold avgjør hvor mange fugler som flyr i luften, fordi fugler trenger krypdyrene og insektene som igjen trenger et godt økosystem i bunnen. Fugler og smådyr sprer frø de spiser av frukt, gress, kongler og så videre, sånn at de igjen kan spre seg og spire andre steder. Det er et helt nettverk, og alle komponentene er på den ene eller andre måten gjensidig avhengige av hverandre.

Når barn kommer til verden, er de avhengige av foreldrene sine for at livet skal kunne fortsette. Om du noen gang har hatt en baby, vet du at det sannelig kjennes sånn for foreldrene også. Babyens behov er ditt behov, det går ikke å skille det. Følelsen du får når barnet ditt skriker, går langt forbi den følelsen du får når du bare vil få en ubehagelig lyd til å stoppe. Det er et behov der, en virkelig sterk trang. Du MÅ respondere. Du er med andre ord i en gjensidig avhengighet mellom mennesker.

Mange parterapeuter og psykologer ser også for seg at denne tilknytningen fortsetter blant voksne mennesker når de går inn i forhold med hverandre. Behovene er ikke lenger påtagelig fysiske; du vet du kan finne både varme, ly og mat på egenhånd, men emosjonelt er du fortsatt i et gjensidig avhengighetsforhold. En klem betyr emosjonell varme. En god middag servert når du kommer sliten hjem fra jobb, betyr omsorg. Og en armkrok om kvelden før du sovner, betyr trygghet.

Disse tingene betyr faktisk så mye for oss at vi begynner å distansere oss fra dem om det ikke kjennes stabilt. Et barn som opplever ustabile foreldre, vil, når det skjønner at alle forsøk på tilknytning er nyttesløse, stenge av og gå inn i det man kaller detachment. Det er en frakobling som skjer. Det er en psykologisk tilknytningsskade. Barnet vil oppføre seg som om foreldrene ikke betyr stort, og blir kanskje sint, uinteressert, overdrevent uavhengig eller utilnærmelig.

Og jeg tror det er det som skjer i de store linjene mellom menn og kvinner også. Kvinner har følt seg så undertrykte så lenge at de kobler seg av det som skulle vært et gjensidig avhengig forhold. Feminisme – i form av å hevde at man slett ikke trenger noen mann – er en kollektiv tilknytningsskade. Da har de gitt opp. Om kvinner hadde vært sikre på at menn ville stilt opp for dem, beskyttet dem og samtidig latt dem gi noe tilbake i forholdet, ville vi ikke hatt behov for å distansere oss. Da kunne vi fungert i et team.

Man kan også stille spørsmål om hva det var som skjedde med mennene. Distanserte de seg først? Er det det som er det grunnleggende problemet? Jeg vet ikke. Men kanskje de også har en dyp kollektiv tilknytningsskade å stri med.

Uansett har vi altså en verden hvor coacher er særdeles opptatt av feminisme og å få kvinner til å erstatte menn med penger. Vi skal jobbe hardere, starte vår egen bedrift, tjene mer penger, skaffe oss flere ressurser, gjøre alt alene. Som igjen betyr større fare for utbrenthet, samtidig som vi forbruker mer. Det store huset man kjøper, bruker nesten nøyaktig like mye strøm om det bor en eller to der. To biler forurenser mer enn en. På den annen side er det mye å spare, både økonomisk og økologisk, på å bruke hagen for det den er verdt. Men da trengs flere hender enn dine, spesielt om dine er opptatt med å tjene dobbel inntekt på egenhånd.

Er du en feminin kvinne som ikke ser den helt store sjarmen med sjusifret inntekt, så er det lite veiledning å få. Det å forbedre livet, handler bare om materiell vinning. Det handler ikke om bærekraft, og det handler ikke om å få forhold til å fungere så man kan avlaste hverandre og skape noe fint sammen. Samtidig har forrige generasjon stadig mindre å lære bort til neste når det kommer til sameksistens.

Men om alle skal leve hyperindividualistiske liv… hvordan skal vi da få et samfunn til å fungere?

Olabukseproblemer og skjørtets fortreffelighet

Det kan være problematisk å kle på seg olabuksa etter ferien, skal vi tro Hverdagsheltinne. Hun har sikkert rett – jeg har vage minner om slike ting. Nyvasket olabukse og halvvåt eller nysmurt hud. Litt sånn halvoppblåst mage etter å ha spist middag med løk i, og en litt for trang bukse. Joda. Jeg husker det.

Men for å være helt ærlig? Jeg kan telle med en hånd hvor mange ganger jeg har hatt på meg en slik de siste 10 årene. Jeg gikk alltid med det før, så jeg skjønner ikke helt hva som skjedde. Men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har en eneste olabukse i skapet mitt akkurat nå. Og at jeg får litt vondt av å bare tenke på å dra på meg en.

Jeg tror jeg bare oppdaget skjørtets fortreffelighet. For det første er det veldig enkelt å ta på seg, våt hud eller tørr hud eller nyvasket plagg eller hva som helst. Du bare smetter det over livet, og der er det. For det andre er det veldig komfortabelt å gå i – ingen press her eller der, og overhodet ingenting som minner deg på omfanget av verken hofter eller mage eller lår. Bare frihet! Dessuten er det betraktelig lettere å sy et skjørt enn det er å sy en olabukse, om kreativiteten skulle slå deg, og det er et særdeles feminint plagg (som sågar egner seg godt til #forestfashion shots i skogen om man skulle tenke på slikt).

Om man plutselig skulle ha et behov for å separere sine ben om man for eksempel skal sykle eller trene eller noe sånt? Yogabukser gjør bortimot samme nytten som et skjørt. Just sayin! 🙂