Bokanbefaling: The Green Witch, av Arin Murphy-Hiscock

/Reklame – inneholder link til Tanum/

God søndag, kjære leser. Jeg håper alt står bra til. Her tilbringes dagen i ro og mak på sofaen, og jeg har ingen andre store planer i dag enn å lese litt og hente meg litt ny inspirasjon. Og boken som ropte på meg i så henseende, var en bok jeg også tenkte jeg kunne dele med deg i dag. Jeg elsker den, og jeg anbefaler den virkelig.

The Green Witch, av Arin Murphy-Hiscock

Fra baksiden:

The green witch is a naturalist, a herbalist, a wise woman, and a healer. She embraces the power of nature; she draws energy form the earth and the universe; she relies on natural objects like stones and gems to commune with the land; she uses plants, flowers, oils, and herbs for healing; she calls on nature for guidance; and she respects every living being, no matter how small.
 
The Green Witch guides you on this path, form how to use herbs, plants and flowers to make potions and oils for everyday healing to how crystals, gems, stones and even twigs can help you find balance within. You’ll discover how to find harmony in the earth’s great elements and connect your soul to every living creature. This guide also contains directions for mixing herbal blends and potions, ritual suggestions, recipes for sacred foods, and information on how to listen to and commune with nature. Embrace the world of the green witch and discover what the power of nature has in store for you.

 

Dette er boka du bør begynne med om du er nysgjerrig på hvordan du kan leve mer i harmoni med naturen, også på det spirituelle og åndelige plan. Den forklarer hva grønn heksekunst er, helt fra bunnen av, så om du er ny i paganismen vil du ha stort utbytte av den.

Samtidig – og dette er en av bokens sterkeste sider – går den i mot mange av de andre bøkene jeg har lest. I grønn heksekunst er det ingen oppskrift på hvordan du skal gjøre ting. Forfatteren forteller deg isteden hvordan du kan gå frem for å skape din helt egen magiske praksis, istedenfor å bare følge en bunke med lister fra andre bøker og gjøre som du blir fortalt. Og hun gir deg gode øvelser og tips når du skal finne ut av det på egenhånd.

Boken er også veldig nedpå når det kommer til magi – her er det ingen store, kompliserte ritualer, og det er heller ikke noe stort mål for den grønne heksa å opphøye noe som helst over det verdslige. Tross alt er det jorda man henter sine krefter fra. Det er ikke noe vits i å meditere seg til Nirvana da.

Dette er antagelig en av de mest estetisk vakre bøkene jeg har. Permen er hard og solid, fargene er helt nydelige, og til og med fontfargen er perfekt. Jeg elsker å holde i den, så dette er en av de bøkene du absolutt bør ha et fysisk eksemplar av fremfor å bare kjøpe en ebokversjon.

Det kan godt hende du bør ha to, forresten, så kan den ene stå hjemme i bokhylla og se fin ut, mens den andre er med deg ut i skogen. Eller bare ligger i veska, sånn at du kan ta den frem og hente litt inspirasjon om bussen er forsinka eller sivilisasjonen på annet vis prøver å drepe sjelen din litt. 🙂

 

the green witch

The Green Witch – Your Complete Guide to the Natural Magic of Herbs, Flowers, Essential Oils and More – av Ann Murphy-Hiscock

The mundane is sacred to the green witch because it is mundane. ~ Ann Murphy-Hiscock

 

Boktips: Bienes historie, av Maja Lunde

/inneholder affiliatelinker/

Jeg har lenge håpet at litteraturen snart skulle forstå sin formidlingsoppgave når det kommer til natur, mangfold, miljø og konsekvenser. Naturen har hatt mange funksjoner i litteraturen opp gjennom tiden, fra å være selve Moder Jord som sørger for at du kan dyrke jorda og leve i overflod, til å heller fungere som et skrekkelig bakteppe for science fiction-katastrofer av en annen verden. Vi, som kultur, har også gjennomgått forskjellige faser av natursyn gjennom tidene, og uavhengig om man mener det er kulturen som avspeiler seg i litteraturen eller om det tvert i mot er litteraturen som påvirker kulturen, kommer man ikke bort fra at det er viktig å få med naturen også her. «Vinden lekte lett med de gyldne hårlokkene hennes» og metaforer for hovedpersonens humør er liksom ikke nok. Naturen er viktigere enn det.

Opp gjennom de siste årene har jeg lest en del økolitteratur. Noe har vært bra, og noe kan med fordel jobbes mer med. Men Bienes historie av Maja Lunde traff der den skulle. Historien er kompleks, i og med at den deles opp i tre narrativer som alle ligger spredt i tid og sted. Vi har en noe nedbrutt botaniker i 1852, vi har en hardt prøvet birøkter i 2007, og vi har en mor som lever et nesten umulig liv i 2098. Og alt handler, på den ene eller andre måten, om bier og bienes forsvinningsnummer fra naturen. Fortid, nåtid og fremtid veves sammen i en global helhet. Jeg elsker det. Det fungerer.

Romanen viser hvordan alt i naturen henger sammen. Den viser hvordan handlinger i 1852 på finurlige måter har konsekvenser i 2098, og den viser hva som faktisk er i ferd med å skje med biene og dermed også hele vår verden. Forfatteren er neppe synsk, men det fremtidsscenariet hun presenterer, fremstår som både relevant, sannsynlig og ikke minst skremmende.

Og der gjør forfatteren, etter min mening, kanskje det aller viktigste grepet. Der vi de siste årene har druknet i dystopisk skjønnlitteratur hvor alt håp er ute og menneskeheten har besørget sin egen undergang, klarer Maja Lunde å snu det. Ja, fremtiden er mørk, og vi skal på ingen måte kimse av utfordringen som biedøden representerer, men det finnes håp. Og hun formidler det svært godt.

Om du ikke allerede har lest denne romanen, anbefaler jeg at du gjør det. Den er en svært viktig bok, og jeg tror den vil huskes lenge. Faktisk ble den nettopp sluppet på engelsk, og den har ligget på tyske bestselgerlister en stund nå. I alt er den oversatt til 20 språk. Vi snakker internasjonal bestselger her, og vi snakker svært god og realistisk økofiksjon som evner å få leseren til å tenke og se helheter. Er det noe vi skal være stolte av å eksportere til utlandet, så er det litteratur som dette! Som om ikke det er nok, så kommer det også flere bøker av samme forfatter. Hun er nemlig i gang med å skrive en hel klimakvartett, hvor neste bok ut heter Blå og handler om det grunnleggende viktige vannet på planeten. Denne er ventet i salg 12. oktober, så du rekker fortsatt å lese Bienes historie før den kommer.

Har du lest den? Hva synes du?

Boktips: Oryx og Crake, av Margaret Atwood

ANNONSE

Tenk om du var det sannsynligvis siste mennesket igjen på planeten?

Tenk om klimakrisen hadde eskalert til det punkt at de smarteste blant oss fant en måte å bekjempe overbefolkning på… Bare for at det til sist skulle gå helt fullstendig galt?

Dette er hva Snowman må forholde seg til og forsøke å leve med, der han bor i et tre og vandrer rundt i naturen, omgitt av plast og rester av det som pleide å være vår sivilisasjon – omringet av noen grønnøyde, menneskelignende vesener (som bare ikke er helt… mennesker), og dyr som er genetisk spleiset sammen av flere raser. Man har pigoons, for eksempel. Wolfogs. Og Snowmans gode barndomsminner om en rakunk ved navn Killer.

Jeg har lyst til å fortelle deg alt om Atwoods Oryx og Crake (2003). Dette er en av de veldig sjeldne gangene hvor jeg rett og slett ikke har klart å legge vekk boken før jeg måtte. Jeg hørte den faktisk som lydbok, og jeg klarer vanligvis ikke engang å konsentrere meg noe særlig om lydbøker. Denne var et hederlig unntak. 10 timer forsvant som ingenting.

Romanen er todelt – det er Snowmans historie, skrevet i presens, som er rammefortellingen. Og så er det et nytt lag inni den, hvor Snowman går tilbake i tid og forteller hvordan apokalypsen begynte og hvordan alt dette faktisk kunne skje. Om du har lest 1984 av George Orwell, så ga det meg litt den samme følelsen. For dette er så kjent! Verden som den beskrives av Snowman, der det hele begynte, ligger et stykke inn i fremtiden fra her vi står nå. Men det er altfor, altfor lett å se hvordan vi kan gå herfra, til starten på den apokalypsen som spinner seg ut i romanen.

Mitt store dilemma akkurat nå er dog at jeg ikke vil avsløre noen egentlig handling. Hele romanen er bygget opp som en struktur av gåter og spørsmål man bare måfinne svaret på, og om jeg gir deg dem (eller rettere sagt, de jeg selv fant), så vil det ta for mye verdi ut av selve leseopplevelsen for deg.

Så jeg skal bare gi deg noen av temaene som berøres.

Et tema som går igjen, er at det er to typer mennesker på jorden. Det er ord-menneskene, og det er matte-menneskene. De første liker ordene, poesien og mytologien. De andre er briljante genier, men mangler selve meningen som ordene gir. Det dras også en parallell herfra til nevrotypiske mennesker versus aspergergenier – og om du kjenner litt til aspergerdiagnosen, så vet du at det er et lag av språket som ofte er utilgjengelige for dem. Det dypere laget av mening mangler.

Det andre store spørsmålet som går igjen, er hva som skjer dersom vi mister denne meningen. Når livet blir et spill, og det er mulig å oppnå status som gamemaster.

Og til slutt: hvorvidt vi i det hele tatt KAN miste meningen helt, selv om den skulle bli forsøkt fjernet bevisst.

Mytologi er også viktig her, for Snowman er et ord-menneske. Han skaper mening, han skaper historiene, han skaper mytologi ut av hva det var som skjedde, og han forsøker å gjøre dette også for disse underlige, grønnøyde, ikke-menneskene han omgis av.

Jeg sitter igjen med langt flere spørsmål enn jeg har svar. Dette er en virkelig tankevekker av en roman, og jeg har til min store glede oppdaget at dette faktisk er den første romanen i en serie på tre. Forhåpentligvis vil de neste to gi en like god leseropplevelse og nøste opp i noen av trådene den første lot henge i løse luften.

Skogfruens bokhylle: Sommerlesningen 2017

Jeg er en ivrig leser. Av og til litt overivrig, om man skal bedømme antall bøker i hylla mot de bøkene som faktisk blir lest. Det er slett ikke alle litteraturmål som blir nådd, men jeg er for gammel til å la meg stresse av det. Dersom bøkene gir meg glede, så fullføres de. Hvis ikke, så legger jeg dem bare vekk. Livet er fort kort til å la seg belemre med litteratur som ikke helt treffer skyteskiva.

Men jeg har noen sommerfavoritter jeg tenkte å dele med dere, som leses om hverandre denne sommeren. Jeg liker å bytte på litt, mellom Storytel, vanlig bok og Kindle – da har jeg alltid en bok å gå til, uansett hva omstendighetene er akkurat da. Storytel er fin om man fysisk ikke har mulighet eller ork til å lese, mens Kindle er perfekt om man er på reise eller trenger en fysisk enkel leseopplevelse (som for eksempel mens man gjør yoga). Og så er print-bøkene forbeholdt helt ordinære leseopplevelser hjemme i sofaen med en kopp te og kanskje noe frukt og bær i en skål ved siden av. En perfekt metodetriangulering!

Den første er et koseprosjekt jeg har holdt på med lenge. Jeg lytter til den på Storytel, og den er svært behagelig å høre på, så jeg leser den vanligvis når jeg ikke får sove om kveldene. Mange av dere har helt sikkert hørt om den, og den er ikke noen groundbreaking nyhet på noen måte, men Diana Gabaldons Outlander (1991) er perfekt ferielektyre. Ingenting er bedre enn å drømme seg vekk til 1500-tallets Skottland når den norske sommeren svikter og man har staycation, og Storytel har timesvis med behagelig høytlesning for deg om du finner det aldeles for slitsomt å holde øynene oppe selv. Jeg, for min del, har kommet til del 7 i bok nummer 2, og jeg ser jeg har hele tre bøker igjen før jeg er ferdig. Men det har ingen hast.

Mitt andre leseprosjekt denne sommeren, er Maja Lundes Bienes historie (2015). Jeg kjøpte mitt paperback-eksemplar senest i går, så jeg har ikke kommet så langt i den – men jeg liker det jeg leser så langt. Fortid, nåtid og fremtid veves sammen gjennom tre forskjellige narrativer, og alle handler om bienes forsvinningsnummer fra naturen. I fortiden, nærmere bestemt i 1852, møter vi en biolog som vil bygge en ny type bikube. I nåtiden er det en birøkter som sliter med biekollapsen de fleste av oss har lest om i media, og i fremtiden møter vi en kinesisk kvinne som arbeider med kunstig pollinering i et samfunn som mildt sagt virker som et fremtidsmareritt. Jeg gleder meg til å sette meg ned med denne og lese den helt ferdig.

Min tredje sommerbok er en Kindle-utgave av Perfect Little World (2017), av Kevin Wilson. Den handler om barnepsykologen Preston Grind, som ble oppdratt av forskerforeldre i et miljø som avviker fra hva man gjerne anser som god barneomsorg. Målet var at barnet skulle lære seg at verden ikke er noe trygt og koselig sted, og at man egentlig bare kan stole på sine egne overlevelsesevner for å komme seg frem her i livet. Nå har Dr. Grind, antagelig som et motreaksjon til sin egen barndom, satt i gang med et nytt prosjekt: Ti barn og foreldre fra forskjellige deler av samfunnet skal gå sammen i hva han kaller The Infinite Family Project, hvor han skal studere hva som skjer dersom barna oppdras kollektivt. Han vil altså skape en perfekt, liten verden, hvor barna ikke bare har sine egne foreldre å stole på, men et helt samfunn. Faktisk får ikke barna vite hvem de biologiske foreldrene er før de er fem år gamle og i teorien allerede har et godt psykologisk grunnlag for sin egen fremtid. Jeg har ikke kommet så langt i denne boka heller, men tanken fascinerer meg overmåte. Det høres i teorien bra ut, ja? Men jeg mistenker at det ikke vil bli like perfekt som den godeste doktoren ser for seg at det skal bli.

Men nå skal jeg gå og sette over en ny kanne med urtete, og kose meg med en av disse tre bøkene en stund. Kanskje også denne dagen krever sjokolade. Ja. Jeg tror så sannelig dette er en sjokoladedag. 🙂