Det mest deprimerende avslaget

Som noen av dere vet (siden jeg har sagt det før), holder jeg på å søke ulike stipendiater for å sikre meg en doktorgrad. Jeg har jo en mastergrad fra før, som er mest mulig økologisk rettet, og verden trenger all den fagkompetansen den kan få innen øko-kultur.

Trodde jeg.

Men det siste avslaget jeg fikk, er det mest deprimerende ever. Ikke fordi det ble avslag, men på grunn av en kommentar i vurderingen.

Altså: De spurte etter en prosjektbeskrivelse i forbindelse med FNs mål om bærekraftig utdanning.

Jeg skrev en prosjektbeskrivelse som omhandler barnas animistiske syn på verden, og om hvordan synet på denne fasen har forandret seg siden jeg tok førskolelærerutdanningen min.

Den animistiske fasen er den fasen i 2-4-årsalderen hvor barna ser andre skapninger og ting som besjelet. Kanskje gresset får vondt når man tråkker på det, kanskje steinen er sliten etter å ha rullet så langt, eller kanskje bamsen savner deg når du er borte – sånne ting.

I den gamle læreboka mi står det at den animistiske fasen er en egoistisk fase alle barn går gjennom, frem til de lærer – eller blir lært av oss – at verden slett ikke har noen sjel. Akademikerne regnet fasen som egoistisk fordi barna tillegger dyr, insekter eller døde ting sine egne menneskelige egenskaper, følelser og motiver. De forstod det sånn at ungene ikke klarte å se forskjell på dem selv og … vel, ting, og at det dermed var egosentrisk å se menneskelige egenskaper der det ikke fantes noen.

Senere har akademia oppdaget at det finnes andre kulturer (noe nåtidens barnehager må forholde seg til) hvor animismen ikke er noe man vokser fra. Isteden vokser man videre inn i en moden form for animisme. Tenk indianerne og Bror Bjørn. Tenk samisk kultur og deres levende landskap.

Ja, OK, «oppdaget» var kanskje litt slemt sagt. Men tenk på hvordan hvite menn tidligere anså urfolks animisme for å være et uttrykk for uvitenhet, underutvikling og dermed underlegenhet i forhold til dem. Her går det nemlig en potensiell viktig parallell til relasjonen mellom barn og voksen.

Den hvite, propre akademiske tilnærmingen av animisme som fenomen måtte altså oppgraderes for å bli kulturelt spiselig. Nå ordlegger de seg helt annerledes når animismen beskrives i lærebøkene – men jeg tror ikke noen videreutdannelse innen natursyn og kulturformidling tilbys.

For kultur er jo faktisk noe som formidles, og de som formidler kultur til barn, er de samme som barna tilbringer store deler av tiden sin med. Hvordan barna møtes i sin animistiske fase, har formodentlig veldig mye å si for retningen barnas natursyn tar etterpå. Barna er jo nettopp skrudd sammen for å suge til seg kunnskap og forståelse av hvordan samfunnet fungerer.

Jeg synes absolutt de voksnes natursyn er noe å forske på, nettopp fordi vi lever i et stadig mer flerkulturelt samfunn og fordi planeten trenger at vi justerer vår antroposentriske – altså menneskesentrerte – kultur en smule. Det kan godt hende vi har mye å lære av andre kulturer når det kommer til å forholde seg på en OK måte til (resten av) naturen.

Jeg fikk avslag på søknaden. Det kan jeg leve med. Det kan godt hende den forskeren som vant racet til slutt har mye mer å bidra med mot FNs klimamål enn jeg har, og på enkelte måter er jeg glad for at det ikke ble meg.

Men.

Selv om dette begynner å bli noen måneder siden nå, tenker jeg fortsatt på en av kommentarene i vurderingen av mitt prosjekt:

… it is loaded with an assumption that would be better phrased as a question.

Jeg er ikke helt sikker på hvilken del av problemstillingen min som burde blitt stilt som et spørsmål og ikke fremsatt som en underliggende påstand, men det står i grunnen bare mellom tre mulige biter. Enten er det den biten om at voksne formidler kultur og natursyn til barna, den biten om at vi lever i et antroposentrisk samfunn… eller så er det den biten om at bit 1 og bit 2 har en sammenheng og at vi faktisk oppdrar ungene til den kulturen vi nå engang har.

Dette er den deprimerende tingen.

Om pedagogutdanningen ikke har forstått at voksne formidler kultur og natursyn gjennom måten de møter barna på, og syns at vi trenger mer forskning før vi kan gå videre til å finne ut hvordan vi legger til rette for en mer økologisk bærekraftig kultur, så har vi et problem.

Dette har vi ikke tid til å vente på. Hvis kultur, uavhengig av dens tilstand, ikke formidles av tidligere generasjoner til nye, så raser vel fort vekk hele samfunnsstrukturen sammen. Skal vi virkelig forske enda mer på dette før vi kan påstå det høyt i en akademisk tekst?

I så fall er jeg glad for at jeg stod hardt på barrikadene for å være hjemme med barn i min småbarnsmortid, og at hjemmeundervisning også er et mer og mer stuerent alternativ. Jeg er også glad for at jeg slipper å ta denne kampen i en akademisk posisjon.

Hvis ungen din kommer løpende full av begeistring til en barnehagevoksen med sine betraktninger om at naturen er levende og sjelfull, og der blir møtt av en litt overbærende latter og såkalt «veiledning» om hvordan verden virkelig henger sammen…

Hva da?

Antagelig finnes det generelt kompetente pedagoger der ute som evner å ta øyeblikket på kornet og villig går inn i det de kaller «åpen undring» sammen med barnet for å utforske naturen videre. Mange av dem er gode på det, heldigvis, selv om den økologiske kompetansen i seg selv kanskje ikke helt er på plass.

Men er det godt nok?

Vil vi ikke heller at ungene skal bli møtt med noen som forstår at de der og da, i alle de små undringsøyeblikkene, er med på å forme vår fremtidige kultur for natur?

Jeg tror faktisk ikke at de som gir dem kompetansen har forstått denne delen av mandatet sitt.

Det er kanskje en av årets mest skremmende oppdagelser så langt.

Skogfruen rebrander bloggen!

Noen ganger bare skjer det. Man skal inn på bloggen og fikse en bitteliten ting, og plutselig får man et ras av ny innsikt og inspirasjon. Selv om man har prøvd å fortrenge det frem til etter nyttår. Men hvorfor vente med fornyelse til rakettene flyr? 

Jeg har bestemt meg for at kursen på denne bloggen skal justeres et par grader i mer praktisk retning, og temaet skal spisses inn litt. Det er nemlig to ting verden trenger nå: 1) Å gå over til et (mye) mer bærekraftig opplegg både politisk og på individnivå, og 2) økonomisk inspirasjon for de av oss som ikke har allverdens muligheter i budsjettet. Det er stadig flere som sliter med å få endene til å møtes, og alt tyder på at forskjellene mellom fattig og rik bare kommer til å bli større.  Det tragiske faktum er også at man kan ønske seg en høyere livsstandard, men hvis alle har det forbruket som de rikeste har i dag… så er planeten ødelagt. Og hva skal du da med alle pengene?

Arne Næss jr. snakket i sin tid om å ha et rikt liv med enkle midler. I det la han at det går an å ha en svært god livskvalitet uten å forbruke seg ihjel. Det går an å ha det godt selv om man ikke er rik på penger. Det går til og med an å ha det ganske greit selv om man er under lavinntektsgrensa – hvis man bare får det lille man har under noenlunde kontroll, og ellers velger å leve så grønt og meningsfullt man bare kan.

I denne bloggen har jeg nå tenkt å utforske mer om hvordan. Jeg har levd langt under fattigdomsgrensa i lange perioder selv, så det å ikke ha masse penger er ikke noe hypotetisk scenario for meg. I disse periodene har jeg lært meg en god del om økonomisk styring, fornuftig prioritering og generelle hacks for å få alt til å henge sammen sånn tålelig greit. Samtidig harmonerer det meste av min hardt ervervede kunnskap med den grønne livsstilen jeg alltid har som mål for meg selv og husholdningen. For meg er dermed dette et kinderegg av økonomisk fred i sjela, en grønnere og sunnere livsstil for meg selv, og vissheten om at jeg gjør i alle fall bittelitt for å hjelpe deg med å få en bedre livskvalitet også, så også du tar litt bedre vare på planeten.

Henger du med, så kan vi forske litt på dette sammen. Blir du med? Finn meg der du er på sosiale medier og bloglovin, så kan vi ta følge!

Bærekraftig sommer

/Reklame/

Jeg kjenner jeg blir mer og mer oppmerksom på hvordan det vi kjøper påvirker verden. Visste du at moteindustrien er en av de mest forurensende? Bare tenk over det – ethvert konsept som baserer seg på trender, bidrar til at du kjøper mer enn du egentlig trenger. Hver eneste sesong kommer fristelsene i butikkene overalt. Hver eneste sesong kjøper du ting du egentlig ikke trenger, fordi forrige sesongs klær ennå ikke er brukt opp.

I går kastet jeg en singlet… og jeg tenkte ikke mer over det, før jeg så et bilde av meg selv sammen med babyen min. Jeg hadde på meg den singleten. Babyen min var 6 måneder gammel. Nå er den samme babyen snart 11 år. Så lenge varte den singleten, faktisk.

Men uansett… Vi må begynne å tenke litt mer over hva vi kjøper. Om vi først skal kjøpe nye ting, så bør de være bærekraftige i størst mulig grad. Mange butikker (men langt fra alle) har snappet opp dette, og lager sin egen sustainable-kategori i nettbutikkene. Dagens tips er dermed å sikte seg mest mulig inn på det. Som jeg har gjort her, med Lindex sine bærekraftige klær + litt annet som er fint i sommer:

bluse // blondeskjørt // skinnbelte // håndkrem // roman // sitronolje

Vi trenger lette, luftige klær akkurat nå i varmen, og jeg syns det er fint med et belte hengende løst over, for å markere hoftene litt. Huden blir også gjerne litt tørr om sommeren, i sol, saltvann og sand, så en håndkrem gjør seg godt med på kjøpet. Sitronoljen trenger du for å gjøre drikkevannet ditt litt mer fristende sånn at du drikker nok, og du trenger definitivt også en god roman. Bienes historie av Maja Lunde er absolutt å anbefale! Du kan lese min anmeldelse av den her. Jeg elsket den!

Har du funnet noen gode, bærekraftige sommernødvendigheter i år? 🙂

 

Det begynner visst å bli normalt?

God søndag, godtfolk!

Jeg tilbringer min søndag hos foreldrene mine, og bak meg her ser du det kirsebærtreet jeg kjøpte i fjor. Hva gjør man når man ikke har egen hage? Man annekterer litt av barndomshagen, selvsagt, for bær må man jo ha! Og det gleder mitt hjerte at treet mitt både har overlevd vinteren, og er fullt av knopper. Lykke!!

Og mens jeg er her, har jeg tenkt litt.

Du skjønner…

Jeg trodde jeg var så uvanlig.

Så unik og uvanlig. Spesiell, ikke sant? Min egen stil og ingen kunne fortelle meg hvilken trend jeg skulle følge, og alt det der.

Og jeg var vel kanskje også uvanlig en stund. Den gangen jeg måtte kjøpe mensbeger fra det store utland, og den gangen jeg måtte mase meg til at lokalbutikken skulle ta inn økologisk kjøttdeig, som en av de få som engang visste at økologisk var en mulighet. Det er over 10 år siden nå.

Men nå har vi kommet dithen, er jeg i ferd med å oppdage, at vi kan le litt av hele greia. «Husker du dengang vi brukte engangsbind og ikke visste bedre», liksom. Den gang «økologisk» var et salgsargument som var så godt at man kunne starte egne butikker på det. Det ble prøvd her i byen for et par år siden, men ble fort nedlagt. Rema1000 har bambustannbørster. Og det økologiske utvalget på Meny er så godt at du finner tidligere savnede kjøttdeig, samt smør, melk, spaghettisaus og sjokolade i øko-variant. Det er ikke lenger behov for alle de små, sære butikkene som dukker opp.

Det er på en måte bra. På en måte er det alt jeg noen gang har drømt om. Økologiske produkter til folket, lett å velge, god tilgang og til en ikke aldeles avskrekkende pris mange ganger heller. Jeg tror det skiller to-tre kroner på melka, og det har vi råd til. Vi er i ferd med å komme i mål. Vi klarte det!

Men det er litt rart likevel. «Kan det være….» , tenker jeg med litt sånn skrekkblandet fryd… «kan det være at jeg nå er å anse som… *svelger* …NORMAL? Hvordan i alle dager skjedde det?»

Og så får jeg litt sånn svetteperler trillende ned bakpå ryggen. For jeg vet ikke hvordan jeg gjør «normal». Jeg har ingen idé om hvem jeg er engang om jeg liksom er «normal». Jeg har danset mot strømmen siden jeg var 14. Jeg er vant til motstanden, til kampen, til å stå standhaftig for egne valg med sammebitte tenner og argumentasjonen på repeat i hodet i tilfelle jeg trenger den en gang.

Og nå trekker bare plutselig motstanderen på skuldrene av meg og plukker med seg et mensbeger på NELLY, av alle steder, før hun går på helsestudio for en time plogging.

Det er litt den følelsen du får når du er skikkelig gira for høy diskusjon, og motparten bare overser deg fordi du visstnok ikke har sagt noe radikalt likevel. Man blir ikke enige om å være uenige engang, liksom.

Og jeg bare…. Jada, neida, såeh.

Neida.

Jeg vet godt at det enda er en god del igjen før vi står i bærekraft. Men jeg ser at vi har kommet i gang, jeg ser at vi er mye mer bevisste nå enn vi var for 10 år siden.

Går det fort nok?

Antagelig ikke.

Men jeg tror det kommer til å gå veldig mye fortere de neste ti årene enn det har gjort frem til nå. For det er ikke så mye motstand lenger. Internet har sånn sett gjort underverker for oss, med tanke på både informasjon og inspirasjon. Tanker, ideer og oppskrifter sprer seg mye fortere. Se bare på denne bloggen her; akkurat nå er oppskriften på deodorant den mest leste. Fordi folk googler etter det. Folk er bevisste, og vil ha rene ting på huden.

Og så er spørsmålet, da, hva som er det neste steget? Hva som skjer når økologisk er normalt og folk har oppdaget de rene produktene?

Hvor skal vi gå videre derfra?

Jeg tipper det kommer til å handle om økonomi. Jeg tror det å jobbe hjemmefra blir det neste folk kommer til å kjempe for. Det kunne få styre sine egne dager, slippe å bruke bensin og olje for å komme seg på jobb, slippe å slite seg ut for å kunne nyte livet i et kvarter før det er på’n igjen.

Og jeg tror selvforsynthet kommer enda mer i fokus. Det å kunne høste sin egen mat, kortreist og hjemmedyrket, med alle gledene man får av hagearbeidet med på kjøpet.

Det er i alle fall mine drømmer, nå som jeg slipper å slåss for å få tak i økologisk kjøttdeig.

Hva drømmer du om?