Skriverier

Skoghjerte

4. august 2017

Et sted uti lyngen der… Der ligger hjertet mitt. Det ble kastet dit, og det må ha truffet en stein når det landet.

Det slo sprekker. Tynne, hårstrålignende sprekker som ingen kunne se om de ikke visste om dem fra før. Og større skår som var litt vanskeligere å skjule. Jeg tror jeg klarte det litt. Eller så bare lot de som de ikke så.

Jeg vet ikke.

Det gjorde uansett ikke saken noe bedre.

Hjertet mitt ble liggende for seg selv der det falt. Lenge. Etterhvert begynte det å gro litt mose på det. Overflaten kjentes ikke så rå ut lenger. Det ble mykere. Lunere. Mer beskyttet.

Så begynte plantene å slå røtter. Små, søkende røtter passet perfekt i mine hårstråsprekker og fant til slutt veien inn til selve hjerteblodet. Det må ha næret dem godt, for små blomster begynte å springe ut. Jeg kunne lukte dem, føle dem. Som en del av meg selv. De 15 meg selv.

Om nettene, når blomstene hadde lukket seg og bare månen skinte kaldt, kom han. Bergkongen. Han løftet varsomt det skjøre hjertet opp, og holdt det. Varmet det. Pustet på det, sånn at jeg aldri glemte hva menneskelig nærhet var.

Skjønt, menneskelig var det jo ikke. Det var akkurat langt nok unna til at jeg kunne stole på det. Og akkurat nært nok til at jeg forstod språket hans. Trolldom, kalte han det. Magi fra de underjordiske. Det passet meg godt. For det hjalp.

Hjertet mitt ligger fortsatt i lyngen der det landet. Men det er helt igjen nå. Det har selv slått rot her, og det henter all sin styrke og næring fra skogen, fra bergkongen og fra selve Livskraften som flyter i overflod her ute. Naturens eget DNA har smeltet sammen med hjertet mitt og reparert selv de dypeste skårene.

Men rives jeg opp, går jeg i stykker på nytt. Jeg kan ikke lenger opprettholde livet i storbyene, det er ikke for meg. Og jeg er glad hjertet mitt ble kastet ut i lyngen når det først skulle kastes.

~Følg Skogfrue på Facebook~

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *