Oppdatering om Fitbit – funker det?

I skrivende stund har jeg hatt på meg Fitbit’en min i 12 dager, og jeg begynner å få en føling med hvordan dette funker.

For deg som ikke aner hva det er – det er basically en pulsklokke. Den jeg kjøpte, er en Fitbit Charge 2, og den forteller deg hvordan og hvor mye du forbrenner gjennom dagen, hvor dypt du sover, hvordan formen din er i forhold til andre på din alder, og hvordan pulsen din oppfører seg over tid. Den måler hvor mange skritt du tar, du kan koble den på GPSen på mobilen, og du kan registrere trening som yoga, sykling og så videre.

For å få til å regne ut hvor mye du forbrenner og så videre, trenger den alderen din, hvor høy du er… og hva du veier akkurat nå.

Det var her mitt aller første sjokk kom.

Jeg har nemlig ikke veid meg på en stund, og jeg har for det meste gått med skjørt med strikk i livet. Men nå var det jaggu sannhetens time hva vekta angår også. Og den viste at jeg ikke har vært så tung siden jeg var høygravid. En langvarig fotskade pluss røykeslutt i november har satt sine spor, og selv om jeg både har kuttet ut cola og begynt å trene igjen, så har åpenbart ikke det forhindret en god del ekstra kg å legge seg.

Jaja.

Det er jaggu godt jeg nå har en Fitbit som kan fortelle meg hva jeg skal gjøre med dette, tenkte jeg. Ellers kunne man jo risikert å bli en smule frustrert.

Og Fitbit leverte.

Fitbit kunne for det første fortelle meg at jeg slett ikke sover nok. Jeg ligger i senga så lenge jeg burde, men jeg er våken i løpet av natta, og er noen ganger nede i 6 timers effektiv søvn. Det er altfor lite. Den forteller meg noen ganger også at jeg har gått 50 skritt i løpet av natta… og hvor jeg har gått hen da…. det har ikke jeg peiling på!

For det andre kunne Fitbit fortelle meg at jeg faktisk er i relativt godt form sånn hvilepulsmessig. Pulsen min ligger godt innenfor grensene for hva man kan forvente, og den sier at jeg er sånn ca «average to good» – det var jo en viss lettelse.

For det tredje viser Fitbit veldig godt når jeg har dårlige dager. For en uke siden viste den meg hva som skjer når jeg er fullstendig utmattet av ingen grunn i det hele tatt. Jeg hadde kardio-puls av å stå oppreist og sminke meg den dagen, så jeg måtte legge meg ned midt i og ta en pustepause før jeg kunne fortsette. Litt senere på dagen skjedde det igjen av at jeg børstet håret. Jeg tilbrakte mesteparten av den dagen i senga eller på sofaen, og jeg hadde puls på over 90 der jeg lå. Faktisk.

Og den viser meg hva som skjer når jeg har gode dager. Det er de dagene hvilepulsen min er relativt lav i utgangspunktet. Det er da jeg har energi til å eksistere. Ikke bare det, men den viser også utviklingen av hvilepulsen over tid. Nå kan jeg for eksempel se at pulsen min har sunket betraktelig over disse 12 dagene, og at jeg er inne i en god periode.

Av mer deprimerende ting, så viser den meg også hvor mange skritt jeg går de dagene jeg har levd som normalt her jeg jobber hjemmefra og ikke skal spesielt mange sted om dagen. Du vet de anbefaler 10 000 skritt om dagen, i alle fall inntil nå nylig? Vel. Jeg har normalt tatt ca 1000 av dem. Det er jo ikke rart jeg legger på meg.

Og det er her Fitbit får en veldig praktisk nytteverdi for meg.

Den er satt til å gi meg et nudge i timen, for å minne meg på å ta 250 skritt. Hver gang klokka er 10 på full time, vekker den meg opp fra hva jeg nå enn holder på med, og forteller meg hvor mange skritt jeg må ta på ti minutter for å «vinne timen». Og det funker. Det funker som gull. Jeg har en liten gate her jeg bor, som på en måte går i en sirkel. Det tar bare noen minutter å gå rundt, men det pleier å være nok til at jeg får score på time-skrittene.

På dashbordet i appen har jeg også oversikt over hvor mange skritt jeg har tatt (den har jeg stilt inn med målsetting på 6000 skritt om dagen akkurat nå, fotskade tatt i betraktning), hvor mye jeg dermed har forbrent av kalorier, hvor mange trapper jeg har gått opp (jeg bor i andreetasje, så dette er en super motivasjon til å gå ut med søpla og rydde ting ut i bilen og sånt), hvor mye vann jeg har drukket (det kom ikke som noen bombe at det var altfor lite), og hvor mye aktivitet jeg har hatt. For Fitbit måler og belønner deg for å ha vært i farta med et eller annet i mer enn ti minutter. Mer enn ti minutter tre ganger om dagen, gir meg de 30 minuttene jeg trenger for å se alt eksplodere i fine grønne tall.

Og det er det morsomme. Disse tingene blir grønne i appen når du når målene dine. En perfekt dag gir en fin grønnfarge å glede seg over. Og det er sikkert barnslig, men det er en yay-følelse. Det gir også litt motivasjon, for om du ser at du mangler tre trapper og 500 meter på at to sirkler skal bli grønne, så fikser du jo det før du legger deg!

I går var jeg kjempeflink. Jeg var ett minutt unna å nå søvnmålet mitt på 8 timer, men det får man kalle godt nok.

Så ja. Jeg er glad jeg investerte i denne lille saken. Den gir meg god oversikt, og den gir meg følelsen av å ha helsa sånn noenlunde under kontroll. Den gir meg også en slags sikkerhet i at jeg kan printe ut dagens pulsgraf og gi til legen, hvis det blir mange sånne «nesten besvime av å sminke seg-dager», samtidig som jeg mistenker at jeg kanskje vil kunne plukke opp en sakte oppadgående trend noen dager før det smeller igjen neste gang.

Fitbit sørger faktisk for at jeg tar bedre vare på meg selv enn jeg gjorde før jeg fikk den og fikk se tallene. Og vektmessig? Den kan fortelle meg at på disse 12 dagene har jeg gått ned 1,5 kg og at jeg er på vei mot en sunnere versjon av meg selv igjen.

Men best av alt? Jeg har begynt å glede meg til gåturene mine. Det er så deilig å gå nå som foten ikke gjør så vondt lenger, barbeintskoene kan hentes frem og vårsolen skinner!